Første juli 1916 – et hundreårsminne

I dag er det 100 år siden den første dagen av Somme-slaget, den 1. juli 1916. Det var et av første verdenskrigs blodigste og kanskje mest meningsløse slag. De britiske angriperne, mange av dem uerfarne krigsfrivillige som kjempet i såkalte Pals battalions – kompisbataljoner rekrutert fra en landsby eller en bedrift, som ble massakrert av tyske maskingevær i ingenmannsland. Da dagen var over var frontlinjen flyttet fremover kun noen hundre meter. 20 000 britiske soldater og over 10 000 tyske hadde mistet livet.

 

Gerhard A. Klouman (1897-1916)

En av de som døde denne dagen var Gerhard Arnulf Klouman. Han var født i Gamlebyen i Kristiania som yngst av fire søsken, men hadde emigrert med familien til Leeds som liten. Der drev faren en liten fabrikk som produserte vekter og andre instrumenter. Under krigsbegeistringen høsten hadde den da 17-årige lærlingen meldt seg frivillig til Leeds Pals battalion. Selv om han var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. Om det var fordi han løy på alderen, eller om rekrutteringskomiteen vendte det blinde øyet til, er uvisst. Slikt var ikke uvanlig. Leeds Pals ble tilknyttet West Yorkshire-regimentet og ble dets 15. (Service-) bataljon. 25. september marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Reisen videre gikk først med tog til en treningsleir i Yorkshire. Kloumann ble trent opp til å bli maskingeværskytter, og ble plassert i kompani B. Da opplæringen var over var han og hans medsoldater ivrige etter å komme i kamp.

 

Den sjansen skulle kompisene fra Leeds få nettopp første juli 1916.. Kompisene fra Leeds hadde gått i land i Marseille 1. juni og ble sendt med tog til Nord-Frankrike. En måned senere, 1. juli, lå de klare lengst nord i angrepsområdet. Ti på halv åtte denne vakre sommermorgenen økte artilleritordenen i intensitet, for så etter 10 minutter å stilne helt. Umiddelbart etterpå ble stillheten brutt av kommandorop og skarpe toner fra offisersfløyter i de britiske stillingene. Langs hele fronten klatret kakikledde soldater opp av skyttergravene og gikk ut i ingenmannslandet. Forsiktig og med spente blikk beveget de seg mot de fremste tyske linjene, som virket ødelagte og forlatte. Hadde den britiske øverskommanderende Sir Douglas Haigs plan om å knuse de tyske skyttergravene lyktes? Plutselig bjeffet de første tyske maskingeværene.

Angrepsmålet til Leeds Pals denne morgenen var fire tyske skyttergravslinjer på andre siden av en grunn dal og den lille landsbyen Serre bak dem, ikke mer enn en kilometer unna. Bataljonen var den fremste av tre bataljoner som hadde fått ordre om å ta landsbyen og klatret derfor først opp. De tyske forsvarene klatret frem fra sine underjordiske tilfluktssteder og så snart at en bølge av menn beveget seg mot dem. De la seg til rette og bemannet maskingeværene, samtidig som de tyske kanonene bak Serre våknet til liv. Snart svøpte maskingeværene over ingenmannsland, og blodbadet tok til. Leeds Pals ble revet i stykker nesten før de hadde forlatt sine egne skyttergraver, og det uten å nå et eneste av sine mål. Etterpå skulle det vise seg at det britiske artilleriet, til tross for det voldsomme bombardementet, ikke hadde klart å ødelegge tyskernes velkonstruerte tilfluktsrom. Granatene var hverken mange nok eller kraftige nok.

 

De britiske soldatene døde nå i hopetall mens de løp fremover eller lette etter hull i piggtrådgjerdene foran de tyske skyttergravene. Også de to kompisbataljonene fra industribyene Accrington og Sheffield, som utgjorde andre og tredje angrepsbølge bak Leeds Pals, led store tap. Men noen av soldatene kom seg faktisk helskinnet over ingenmannsland og frem til de fremste tyske skyttergravene. En kaotisk serie med desperate nærkamper, med rifler, kniver, spader, albuer og hender, fulgte. Etter en halvtimes kamp klarte tyskerne med assistanse fra nyankomne reserver å kaste de siste britene ut fra sine linjer. Det samme som skjedde ved Serre, gjentok seg i hele angrepsområdet, helt ned til Maricourt i sør. I løpet av de knappe to timene mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange, 500 mann, ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet.

Da kvelden kom, var meldingene som hopet seg opp i hovedkvarteret i Albert katastrofal lesning for Sir Douglas Haig. Tolv timer etter at angrepet hadde startet, kunne staben hans melde at nærmere 16 000 soldater var blitt drept. Før dagen var omme, hadde tallet steget til ufattelige 20 000 drepte – og frontlinjen hadde knapt flyttet seg. Men de nesten ufattelige tapene på slagets første dag satte ingen stopper for den britiske offensiven. I løpet av de neste ukene ble de tyske linjene angrepet gang på gang. Resultatet var ytterliggere tap og lidelser for egne tropper, og noen begrensede fremganger.

 

Les en kronikk om den første dagen ved Somme skrevet av forfatterne av «De ukjente krigerne» til 90-årsdagen for slaget i 2006.

Om første verdenskrig i store norske leksikon

Man kan lese om slaget ved Somme på nettstedet til den offisielle 100-årsmarkeringen.

Den eldste og den yngste

Nordmennene som kjempet i første verdenskrig utgjør på mange måter et tverrsnitt av den norske befolkningen. De aller fleste var emigranter, men ellers var det store forskjeller: Det var både kvinner og menn, finnmarkinger og sørlendinger, arbeidere og folk fra overklassen og både de som kjempet av idealisme og fordi de ble tvunget til det. Det var også store forskjeller når det gjaldt alder. Den eldste vi har funnet var 56 år gammel, den yngste kun 17. Men disse to hadde likevel mye til felles; de tjenestegjorde begge i den britiske hæren, begge var frivillige som hadde løyet på alderen sin når de vervet seg og ingen av dem overlevde krigen.

Den britiske vervehæren

Vi har funnet nærmere 50 nordmenn som tjenestegjorde i den britiske hæren. Det var helt sikkert enda flere som vi ikke har funnet og trolig var det et sted mellom 80 og 100 nordmenn kjempet på britisk side.

Årsaken til det relativt lave talletnordmenn er at den britiske hæren i utgangspunktet ikke tok imot ikke-britiske borgere, og de som vervet seg var derfor enten utvandrede nordmenn som hadde skiftet statsborgerskap, eller menn som løy og sa de var briter. De siste har vi identifisert fem av. Fra 1916 fikk «friendly aliens» eller utlendinger fra nøytrale land mulighet til å verve seg, den britiske hæren var desperat og trengte alle menn den kunne få.

Før 1916 var den britiske hæren også en utelukkende frivillig hær, det var ingen form for verneplikt. Ved starten av krigen bestod den kun av 250 000 mann. Den moderne krigen hadde behov for langt flere enn dette, og det ble derfor med en gang krigen brøt ut i august 1914 satt i verk enorme vervekampanjer. Etter en knapp måned hadde det meldt seg 750,000 og ved utgangen av 1914 hadde tallet på frivillige økt til 1 million. Årsakene til at de meldte seg var mange; patriotisme, arbeidsledighet, sosialt press og krigsentusiasme. I løpet av 1915 meldte det seg ytterligere over en million mann. Men etter dette falt tallet for hver måned og i 1916 ble derfor den britiske regjeringen tvunget til å innføre verneplikt.

Den yngste

En følge av vervekampanjene var at mange av de som meldte ikke ble godtatt, de var enten for unge, for gamle, for lave eller i dårlig fysisk form. Eller som vi har sett, ikke britiske statsborgere. Ikke få gutter og gamle menn ønsket mer enn alt annet å tjenestegjøre, og forsøkte derfor å lyve på alderen fro å bli godtatt. Det var enklere i tid uten folkeregistre og datamaskiner. Og selv om loven sa at grensen for å verve seg var 18 år og grensen for å bli sendt til fronten var 19, var det mange som løy på alderen og likevel kom med. Vervesersjantene lot seg ofte lure, og var i andre tilfeller ikke interessert i å sjekke attester og alderen til gutter som ønsket å verve seg alt for nøye. Særlig gjaldt det gutter som fysisk så ut som de kunne være over 18.

Den yngste soldaten man kjenner til i den britiske hæren under første verdenskrig er Sidney George Lewis (1903–1969) som vervet seg i East Surrey-regiment in august 1915 som tolvåring. Som trettenåring kjempet han i det blodige Somme-slaget, emn ble I senere sendt hjem da moren sendte fødselsattesten hans til Krigsministeriet. Han vervet seg igjen i 1918 og ble etter krigen politimann og til sist pubvert. Du kan lese mer om ham her, eller i boken Boy Soldiers of the Great War av Richard van Emden.

Sidney Lewis som 13-åring

I vårt materiale er eden yngste soldaten vi har kommet over i vårt materiale er den 17 år gamle Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916). Han er en av personene vi følger i boka «De ukjente krigerne». Kloumann var født i Gamlebyen i Kristiania, men hadde emigrert med familien til industribyen Leeds i Nordøst-England som småbarn. Faren var ingeniør og bestyrte en fabrikk som laget vekter, hvor sønnen i 1914 nettopp var blitt ansatt som lærling. Han vervet seg til en av frivilligebataljonene som ble opprettet høsten 1914, den såkalte Leeds Pals-bataljonen i West Yorkshire-regimentet. Rekrutteringen startet etter et lokalt initiativ på rådhuset i Leeds 4. september 1914, allerede etter fire dager hadde det meldt seg 1275 mann. Selv om Klouman var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. En av dem, Horace Iles, var kun 14 år. han var en kraftig gutt, som så mye eldre ut enn det han virkelig var.

Gerhard Kloumann

Den 25. september 1917 marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Bataljonen reiste til Nord-England for trening. Etter et år ble sen sendt til Egypt for garnisonstjeneste, men ble våren 1916 sendt videre til Frankrike. Der deltok den i det blodige angret ved Somme den 1. juli 1916. . I løpet av de knappe to første timene av angrepet mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet. Alt i alt døde ufattelige 20 000 britiske soldater denne dagen. Det er den blodigste dagen i den britiske hærens historie– og frontlinjen flyttet seg knapt.

Den eldste

Den eldste soldaten som vervet seg, som man kjenner til, var William John Paxton (1846 1927) fra London, som vervet seg i 1914 som 68-åring. Som guttesoldatene løy han på alderen, og hevdet at han kun var 48 år gammel. Som nærmeste fam8ilei anga han broren sin, og ikke sin kone og voksne barn som bodde like ved vervekontoret. Paxton ble dimmittert i 1916 av «helseårsaker». Den eldste som ble drept i kamp var oberstløytnanten Jasper Myers Richardson (1849-1918), som var 65 år da han gikk i hæren I 1914 og 68 år da han ble drept I 1918. Den tidligere advokaten var imidlertid ingen frontsoldat, men tjenestegjorde som en landbruksoffiser i staben da han ble drept i et tysk granatangrep ved Bapaume i Nord-Frankrike 30. mars 1918.

 William John Paxton

Hva med nordmennene? Den eldste soldaten vi har funnet er Henry Dessington (1859-1916). Han het egentlig Hans Anton Dissingthon og var født i Moss i 1859. Han var sjømann og slo seg etter hvert ned og stiftet familie i Cardiff i Wales, hvor han jobbet med å male skip. Da krigen brøt ut var han 55 år gammel. Han forsøkte først å verve seg i en infanteribataljon, han sa han var 35, men dette stemte helt klart ikke og han ble avvist. Senere, i 1915, prøvde han seg igjen, denne gangen i Royal Engineers (ingeniørvåpenet). Nå slo han litt av og påsto at han var 45. Det gikk bedre og han ble antatt. Vi må også huske at ettersom krigen gikk, så ble hæren stadig mer desperat etter å fylle hullene. Generalstaben anslo at den britiske hæren trengte å verve trengte 140 000 rekrutter hver måned for å kunne opprettholde krigsinnsatsen. Dessington ble sendt til Frankrike, hvor han tjente i en såkalt Labour battalion, en arbeidsenhet som bestod av eldre menn og ikke stridsdyktige, som arbeidet bak linjene med vedlikehold, veibygging og så videre. Han ble såret i 1916 og sendte hjem til England, der ble det besluttet å dimittere ham på grunn høy alder. Legen fant nå ut hvor gammel han var. Men før det kunne skje, så døde han 9. februar 1916 under permisjon etter å ha falt ut jernbanevogn. Han var på vei hjem til familien i Cardiff. Dessington var riktignok ti år yngre enn William Paxton, men en godt voksen man likeså.

Tyskland

I følge en artikkel i den svenske avisen Östersunds-Posten i 1915 var den eldste soldaten i den tyske hæren en svenske, fabrikanten H. Huss fra Helsingborg. Han var 70 år og hadde allerede vært med i den fransk-tyske krigen i 1870-71. Når det brøt ut krig med Frankrike på nytt i 1914 hadde han straks meldt seg som frivillig. «Den 70-årige mannen har varit hem på jullov, och var då lika rask och kry, som då han drog ut».