Avisen New York Times har akkurat publisert en interessant artikkel om reisemålet Belleau-skogen. Det er stedet for amerikanerens første store slag i Nord-Frankrike sommeren 1917. Det var en blodig ilddåp for de uerfarne, men tapre amerikanske troppene. Det er nok ikke riktig som artikkelen påstår, at det var den amerikanske seieren her som var selve vendepunktet i første verdenskrig, men det er samtidig klart at det var et viktig slag og de amerikanske styrkene bidro til å stoppe den tyske våroffensiven, som da truet med å bryte gjennom de allierte linjene.
Det var selvsagt flere nordmenn blant amerikanerne. En av dem var eventyreren, landstrykeren, kirketjeneren og – ikke rent så sjelden – fengselsfuglen Hans Gjerde fra Hyllestad i Sogn. En mann som er en av hovedpersonene i boka vår De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Han hadde også sitt første møte med krigen her på den franske landsbygda, nordøst for Paris.
Den 1. juni 1918 brøt tyskerne gjennom de franske linjene og rykket deretter inn i de skogkledde områdene ved landsbyen Belleau. Blant troppene som ble sendt mot dem var Hans Gjerdes 5. amerikanske marineregiment. Marinesoldatene gikk av toget en drøy mil unna fronten og beveget seg videre i springmarsj gjennom folketomme landsbyer og oppflengte veier og marker. Drønnene fra artilleriet ble høyere og høyere, og om han ikke hadde innsett det tidligere, innså Gjerde nå at det «bar mot en krig på dødsens alvor». Snart kom avdelingen hans inn i skuddfeltet, og prosjektiler begynte å slå ned rundt ham. «Stort sett virket skytingen temmelig planløs, men nå og da kunne en granat lande midt inne i en klynge marsjerende soldater og meie ned et halvt dusin eller så.» Marinesoldatene avanserte ikke så langt de første dagene, men la seg ned i stillinger inne i Belleauskogen og ventet på flere forsterkninger.
Den femte juni begynte de å ane at noe skulle skje, og nervøsiteten spredde seg. Gjerde fortalte senere at han aldri hadde hørt så mange vitser eller så mye galgenhur var innenfor nedslagsfeltet til de tyske kanonene. «Det visste seg at vi hadde passert tvers gjennom nedslagsfeltet deres og det kunne bare tyde på at vi nærmet oss linjene.» Marinesoldatene slo nå leir for natten utenfor ruinene av en landsby og fikk noen timer med søvn og litt mat før fremrykningen fortsatte. «Nå skulle tyskerne tilbake.» Et par timer senere nådde de et lite høydedrag og kunne for første gang se tyske soldater foran seg. I nattemørket, opplyst av granateksplosjoner, så de mest ut som skygger. Nå rettet tyskerne uavbrutt ild mot de fremrykkende amerikanske styrkene, «men vi skulle likevel angripe». Raskt stilte Gjerde og hans kamerater seg opp i angrepsformasjon og stormet bortover sletten.
Vi hylte og brølte av full hals mens vi gikk på, og samtidig skjøt vi det vi kunne, grepet av en villskap og dødsforakt som var hinsides alt menneskelig.
De tyske styrkene gikk til motangrep og hylte minst like høyt. Snart stanset begge angrepene opp, og de ble liggende og skyte på hverandre i timevis. Da dagslyset kom, så Gjerde for første gang hvordan området de hadde kjempet i gjennom natten, så ut. Det som en gang hadde vært en frodig skog, var nå trær skutt av på midten, med noen få løvblader igjen som sitret og skalv av eksplosjonene. Etterpå beskrev han det som det mest makabre han noensinne hadde sett:
Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis
Som noe av en skjebnens ironi var dette en strålende solskinnsdag med klar og intenst blå himmel, og det skarpe sollyset gjorde sitt til å lyse opp og avsløre hver eneste liten detalj i det blodbadet som hadde foregått om natten. Nervøsiteten fra kvelden før var nå borte. I stedet var Gjerde grepet av en krigsfeber, «et rødglødende hat. Ingen ting betydde noe lenger, ikke engang at jeg kanskje skulle dø om noen timer, noen minutter». Snart fikk hans avdeling ordre om å rykke videre fremover, og de hev seg opp og sprang hylende mot de tyske stillingene. Men de kom ikke langt før de måtte kaste seg i dekning igjen. Bak dem rykket den neste bølgen fremover. Snart lå det døde og sårede tyskere og amerikanere om hverandre over hele slagmarken. Nesten to tusen amerikanske soldater falt under kampene i Belleauskogen, litt over tusen av disse var fra marinekorpset.
De neste to ukene angrep amerikanerne gjentatte ganger, før de til slutt lyktes i å drive tyskerne helt ut av Belleauskogen. Dette var det største slaget den amerikanske hæren hadde kjempet siden borgerkrigen over et halvt hundreår tidligere. Da de siste kampene var over 26. juni, var nesten 10 000 amerikanere blitt skadet og to tusen drept. De høye tapstallene skyldtes i stor grad den amerikanske strategien med å angripe over åpent landskap, rett mot de tyske maskingeværstillingene. Den første dagen av slaget resulterte i de høyeste tapene noensinne i det amerikanske marinekorpsets historie. Etter krigen ble Belleauskogen døpt om til Bois de la Brigade de Marine − Marinebrigadens skog.
Chateau Thierry
Found in a Soldier’s Coat Pocket on the Battlefield
(Author Unkonwn)
1
On the road ouf of Chateau Thierry
By the hill where we halted the Hun.
Near Suicide Hill in Death Valley
Where the Boch’s retreat was begun
2
There’s an acre of crude little crosses.
Where we buried young Sergeant Monroe
And a crowd of comrade crusaders
Whose name we may never quite know
3
And some day that road will be teeming
With pilgrims who venture to go
To Humanity’s Holy of Holies
On the road by the Bois de Bellau
4
Some will be looking for Brothers
Others for Fathers or Sons
Many for Husbands or Sweethearts
Or Comrades who stayed with the guns
5
God grant they may come in sunshine
While the spring flowers bloom on the grave
And may they be proud of our comrades
And glad for the gift that they gave
De ukjente krigerne 