Første juli 1916 – et hundreårsminne

I dag er det 100 år siden den første dagen av Somme-slaget, den 1. juli 1916. Det var et av første verdenskrigs blodigste og kanskje mest meningsløse slag. De britiske angriperne, mange av dem uerfarne krigsfrivillige som kjempet i såkalte Pals battalions – kompisbataljoner rekrutert fra en landsby eller en bedrift, som ble massakrert av tyske maskingevær i ingenmannsland. Da dagen var over var frontlinjen flyttet fremover kun noen hundre meter. 20 000 britiske soldater og over 10 000 tyske hadde mistet livet.

 

Gerhard A. Klouman (1897-1916)

En av de som døde denne dagen var Gerhard Arnulf Klouman. Han var født i Gamlebyen i Kristiania som yngst av fire søsken, men hadde emigrert med familien til Leeds som liten. Der drev faren en liten fabrikk som produserte vekter og andre instrumenter. Under krigsbegeistringen høsten hadde den da 17-årige lærlingen meldt seg frivillig til Leeds Pals battalion. Selv om han var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. Om det var fordi han løy på alderen, eller om rekrutteringskomiteen vendte det blinde øyet til, er uvisst. Slikt var ikke uvanlig. Leeds Pals ble tilknyttet West Yorkshire-regimentet og ble dets 15. (Service-) bataljon. 25. september marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Reisen videre gikk først med tog til en treningsleir i Yorkshire. Kloumann ble trent opp til å bli maskingeværskytter, og ble plassert i kompani B. Da opplæringen var over var han og hans medsoldater ivrige etter å komme i kamp.

 

Den sjansen skulle kompisene fra Leeds få nettopp første juli 1916.. Kompisene fra Leeds hadde gått i land i Marseille 1. juni og ble sendt med tog til Nord-Frankrike. En måned senere, 1. juli, lå de klare lengst nord i angrepsområdet. Ti på halv åtte denne vakre sommermorgenen økte artilleritordenen i intensitet, for så etter 10 minutter å stilne helt. Umiddelbart etterpå ble stillheten brutt av kommandorop og skarpe toner fra offisersfløyter i de britiske stillingene. Langs hele fronten klatret kakikledde soldater opp av skyttergravene og gikk ut i ingenmannslandet. Forsiktig og med spente blikk beveget de seg mot de fremste tyske linjene, som virket ødelagte og forlatte. Hadde den britiske øverskommanderende Sir Douglas Haigs plan om å knuse de tyske skyttergravene lyktes? Plutselig bjeffet de første tyske maskingeværene.

Angrepsmålet til Leeds Pals denne morgenen var fire tyske skyttergravslinjer på andre siden av en grunn dal og den lille landsbyen Serre bak dem, ikke mer enn en kilometer unna. Bataljonen var den fremste av tre bataljoner som hadde fått ordre om å ta landsbyen og klatret derfor først opp. De tyske forsvarene klatret frem fra sine underjordiske tilfluktssteder og så snart at en bølge av menn beveget seg mot dem. De la seg til rette og bemannet maskingeværene, samtidig som de tyske kanonene bak Serre våknet til liv. Snart svøpte maskingeværene over ingenmannsland, og blodbadet tok til. Leeds Pals ble revet i stykker nesten før de hadde forlatt sine egne skyttergraver, og det uten å nå et eneste av sine mål. Etterpå skulle det vise seg at det britiske artilleriet, til tross for det voldsomme bombardementet, ikke hadde klart å ødelegge tyskernes velkonstruerte tilfluktsrom. Granatene var hverken mange nok eller kraftige nok.

 

De britiske soldatene døde nå i hopetall mens de løp fremover eller lette etter hull i piggtrådgjerdene foran de tyske skyttergravene. Også de to kompisbataljonene fra industribyene Accrington og Sheffield, som utgjorde andre og tredje angrepsbølge bak Leeds Pals, led store tap. Men noen av soldatene kom seg faktisk helskinnet over ingenmannsland og frem til de fremste tyske skyttergravene. En kaotisk serie med desperate nærkamper, med rifler, kniver, spader, albuer og hender, fulgte. Etter en halvtimes kamp klarte tyskerne med assistanse fra nyankomne reserver å kaste de siste britene ut fra sine linjer. Det samme som skjedde ved Serre, gjentok seg i hele angrepsområdet, helt ned til Maricourt i sør. I løpet av de knappe to timene mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange, 500 mann, ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet.

Da kvelden kom, var meldingene som hopet seg opp i hovedkvarteret i Albert katastrofal lesning for Sir Douglas Haig. Tolv timer etter at angrepet hadde startet, kunne staben hans melde at nærmere 16 000 soldater var blitt drept. Før dagen var omme, hadde tallet steget til ufattelige 20 000 drepte – og frontlinjen hadde knapt flyttet seg. Men de nesten ufattelige tapene på slagets første dag satte ingen stopper for den britiske offensiven. I løpet av de neste ukene ble de tyske linjene angrepet gang på gang. Resultatet var ytterliggere tap og lidelser for egne tropper, og noen begrensede fremganger.

 

Les en kronikk om den første dagen ved Somme skrevet av forfatterne av «De ukjente krigerne» til 90-årsdagen for slaget i 2006.

Om første verdenskrig i store norske leksikon

Man kan lese om slaget ved Somme på nettstedet til den offisielle 100-årsmarkeringen.

En familie – to verdenskriger

Noen ganger kommer man over historiske sammenhenger som både underholder og overrasker. Anne Margrethe Strømsheim (f.Bang), ”lotten fra Hegra”, er et velkjent navn for alle som er interessert i kampene i Norge under andre verdenskrig. Hun har mottatt både Deltakermedaljen med rosett, Krigsmedaljen, og Kongens fortjenestemedalje i gull, i tillegg til mye velfortjent oppmerksomhet for sin innsats under beleiringen av Hegra festning våren 1940. I 26 dager var hun en del av den lille norske styrken som forsvarte seg mot den tyske overmakten. Under resten av krigen fortsatte hun kampen mot okkupanten som en del av motstandsbevegelsen i Trondheim.

Lotten fra Hegra – (kilde Johan Berg: Lotten fra Hegra, 1991)

Det som imidlertid fanget vår interesse var følgende – angivelige – passiar mellom Strømsheim og daværende kong Olav under en markering på Hegra festning. ”– Hvordan i all verden har De overlevet alt dette, fru Strømsheim? – Jo, Deres Majestet, jeg innbiller meg i alle fall at det må ha hjulpet at jeg ble oppdratt av min far. Og fikk lov til å gjøre alt det gale jeg gjorde”. – ”Ja”, skal kong Olav ha svart – ”Den som en gang har lært doktor Bang å kjenne, glemmer ham aldri. Han var jo en like stor kriger som han var lege”.

Joakim Sveder Bang «et sted ved fronten» (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I arbeidet med boka De ukjente krigerne har vi brukt flere fotografier som Joakim Sveder Bang tok under sine besøk ved vestfronten i Belgia og Nord-Frankrike under Første verdenskrig. Men det var først senere at vi ble kjent med at den eksentriske og verdensvante legen og kirurgen var faren til lotten fra Hegra. Holder man imidlertid far og datters liv opp mot hverandre er det lett å se at eventyrlysten nok har gått i arv.

Joakim Sveder Bang (1868-1931) avla sin medisinske eksamen i 1894. Han kom opprinnelig fra Bergen, men det var i Trondheim han skulle ha største delen av sitt aktive virke. Fra 1897 praktiserte han som lege og drev en privat kirurgisk klinikk i byen. Samtidig var han vernepliktig sanitetskaptein i Hæren, fra 1911 lege ved Nordenfjeldske dragonregiment og senere sjef for 5. sanitetskompani. Det var imidlertid som leder for den norske Røde Kors-gruppen til Serbia under den første Balkankrigen i 1912-1913 at Bang skulle bli rikskjendis. Etter oppfordring fra det Internasjonale Røde Kors arbeidet en gruppe norske leger og sykepleiere på et av de mange krigshospitalene i Beograd. Her fikk de et forvarsel om de menneskelige kostnader som den moderne industrielle krigen bragte med seg.

Sveder Bang og de norske Røde Kors-sykepleierne som reiste til Serbia i 1912 (kilde: Aftenposten)

I 1915, etter at verdenskrigen hadde brutt ut, besøkte Bang vestfronten for å studere militærmedisin og feltsykehus. Han hadde først søkt om å få bli offiser i den britiske saniteten, men da han fikk avslag reiste han i stedet ut med stipend den norske generalstaben. Forsvaret var opptatt av å dra lærdom av storkrigen og derfor hadde opprettet til stipender militære leger og tannleger som ville reise til fronten. Fire endte opp med å reise, to på hver siden. Bang oppsøkte blant annet franske sanitetsavdelinger og observerte behandlingen som ble gitt til sårede soldater helt fra de forlot skyttergravene til de kom frem til krigshospitalet langt bak fronten og rekonvalesentsykehusene i Storbritannia. Etter å ha vendt hjem, reiste han i 1917 ut på nytt. Denne gang som Røde Kors’ representant i Russland, hvor han overså utvekslingen av sårede russiske og tyske krigsfanger (noen disse ble senere plassert i Norge).

Sårede franske soldater (kilde: Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

En operasjonssal ved fronten (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I etterkrigstiden ble det færre internasjonale oppdrag, men hans karriere fortsatte i Norge. Han ble blant annet Fylkeslege, Stortingsrepresentant for Frisinnede Venstre, og ikke minst formann i Trøndelag krets av Norges badeforbund. Et par historier tyder på at Bang hadde en vis omgang med kongefamilien, som da han var i audiens hos kong Haakon etter hjemkomsten fra Balkankrigen. En annen er fra 1930, da Trondheim i en kort periode byttet navn til Nidaros. Bang fikk følgende spørsmål fra kongen. «Nu, doktor Bang. Hvorledes står det så til i Nidaros? – Nidaros, Deres Majestet! Jeg kjenner ingen by ved det navn! Derimot har vi en målavis som heter Nidaros, som jeg aldri leser!”

Dette var mannen som kalte Anne Margrethe for «gutten sin», som lot datteren følge med på sykebesøk og lærte henne å utføre mindre kirurgiske inngrep. Hun så opp til sin far og lot seg fascinere av historiene han fortalte om fremmede land og krig, men ikke minst oppmuntret han datteren til å gå sine egne veier.

Slaget ved Belleau-skogen

Avisen New York Times har akkurat publisert en interessant artikkel om reisemålet Belleau-skogen. Det er stedet for amerikanerens første store slag i Nord-Frankrike sommeren 1917. Det var en blodig ilddåp for de uerfarne, men tapre amerikanske troppene. Det er nok ikke riktig som artikkelen påstår, at det var den amerikanske seieren her som var selve vendepunktet i første verdenskrig, men det er samtidig klart at det var et viktig slag og de amerikanske styrkene bidro til å stoppe den tyske våroffensiven, som da truet med å bryte gjennom de allierte linjene.

Det var selvsagt flere nordmenn blant amerikanerne. En av dem var eventyreren, landstrykeren, kirketjeneren og – ikke rent så sjelden – fengselsfuglen Hans Gjerde fra Hyllestad i Sogn. En mann som er en av hovedpersonene i boka vår De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Han hadde også sitt første møte med krigen her på den franske landsbygda, nordøst for Paris.

Den 1.  juni 1918 brøt tyskerne gjennom de franske linjene  og rykket deretter inn i de skogkledde områdene ved landsbyen Belleau. Blant troppene som ble sendt mot dem var Hans Gjerdes 5. amerikanske marineregiment. Marinesoldatene gikk av toget en drøy mil unna fronten og beveget seg videre i springmarsj gjennom folketomme landsbyer og oppflengte veier og marker. Drønnene fra artilleriet ble høyere og høyere, og om han ikke hadde innsett det tidligere, innså Gjerde nå at det «bar mot en krig på dødsens alvor». Snart kom avdelingen hans inn i skuddfeltet, og prosjektiler begynte å slå ned rundt ham. «Stort sett virket skytingen temmelig planløs, men nå og da kunne en granat lande midt inne i en klynge marsjerende soldater og meie ned et halvt dusin eller så.» Marinesoldatene avanserte ikke så langt de første dagene, men la seg ned i stillinger inne i Belleauskogen og ventet på flere forsterkninger.

Den femte juni begynte de å ane at noe skulle skje, og nervøsiteten spredde seg. Gjerde fortalte senere at han aldri hadde hørt så mange vitser eller så mye galgenhur var innenfor nedslagsfeltet til de tyske kanonene. «Det visste seg at vi hadde passert tvers gjennom nedslagsfeltet deres og det kunne bare tyde på at vi nærmet oss linjene.» Marinesoldatene slo nå leir for natten utenfor ruinene av en landsby og fikk noen timer med søvn og litt mat før fremrykningen fortsatte. «Nå skulle tyskerne tilbake.» Et par timer senere nådde de et lite høydedrag og kunne for første gang se tyske soldater foran seg. I nattemørket, opplyst av granateksplosjoner, så de mest ut som skygger. Nå rettet tyskerne uavbrutt ild mot de fremrykkende amerikanske styrkene, «men vi skulle likevel angripe». Raskt stilte Gjerde og hans kamerater seg opp i angrepsformasjon og stormet bortover sletten.

Vi hylte og brølte av full hals mens vi gikk på, og samtidig skjøt vi det vi kunne, grepet av en villskap og dødsforakt som var hinsides alt menneskelig.

De tyske styrkene gikk til motangrep og hylte minst like høyt. Snart stanset begge angrepene opp, og de ble liggende og skyte på hverandre i timevis. Da dagslyset kom, så Gjerde for første gang hvordan området de hadde kjempet i gjennom natten, så ut. Det som en gang hadde vært en frodig skog, var nå trær skutt av på midten, med noen få løvblader igjen som sitret og skalv av eksplosjonene. Etterpå beskrev han det som det mest makabre han noensinne hadde sett:

Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis

Som noe av en skjebnens ironi var dette en strålende solskinnsdag med klar og intenst blå himmel, og det skarpe sollyset gjorde sitt til å lyse opp og avsløre hver eneste liten detalj i det blodbadet som hadde foregått om natten. Nervøsiteten fra kvelden før var nå borte. I stedet var Gjerde grepet av en krigsfeber, «et rødglødende hat. Ingen ting betydde noe lenger, ikke engang at jeg kanskje skulle dø om noen timer, noen minutter». Snart fikk hans avdeling ordre om å rykke videre fremover, og de hev seg opp og sprang hylende mot de tyske stillingene. Men de kom ikke langt før de måtte kaste seg i dekning igjen. Bak dem rykket den neste bølgen fremover. Snart lå det døde og sårede tyskere og amerikanere om hverandre over hele slagmarken. Nesten to tusen amerikanske soldater falt under kampene i Belleauskogen, litt over tusen av disse var fra marinekorpset.

De neste to ukene angrep amerikanerne gjentatte ganger, før de til slutt lyktes i å drive tyskerne helt ut av Belleauskogen. Dette var det største slaget den amerikanske hæren hadde kjempet siden borgerkrigen over et halvt hundreår tidligere. Da de siste kampene var over 26. juni, var nesten 10 000 amerikanere blitt skadet og to tusen drept. De høye tapstallene skyldtes i stor grad den amerikanske strategien med å angripe over åpent landskap, rett mot de tyske maskingeværstillingene. Den første dagen av slaget resulterte i de høyeste tapene noensinne i det amerikanske marinekorpsets historie. Etter krigen ble Belleauskogen døpt om til Bois de la Brigade de Marine − Marinebrigadens skog.

 

Chateau Thierry
Found in a Soldier’s Coat Pocket on the Battlefield
(Author Unkonwn)

1
On the road ouf of Chateau Thierry
By the hill where we halted the Hun.
Near Suicide Hill in Death Valley
Where the Boch’s retreat was begun

2
There’s an acre of crude little crosses.
Where we buried young Sergeant Monroe
And a crowd of comrade crusaders
Whose name we may never quite know

3
And some day that road will be teeming
With pilgrims who venture to go
To Humanity’s Holy of Holies
On the road by the Bois de Bellau

4
Some will be looking for Brothers
Others for Fathers or Sons
Many for Husbands or Sweethearts
Or Comrades who stayed with the guns

5
God grant they may come in sunshine
While the spring flowers bloom on the grave
And may they be proud of our comrades
And glad for the gift that they gave