En familie – to verdenskriger

Noen ganger kommer man over historiske sammenhenger som både underholder og overrasker. Anne Margrethe Strømsheim (f.Bang), ”lotten fra Hegra”, er et velkjent navn for alle som er interessert i kampene i Norge under andre verdenskrig. Hun har mottatt både Deltakermedaljen med rosett, Krigsmedaljen, og Kongens fortjenestemedalje i gull, i tillegg til mye velfortjent oppmerksomhet for sin innsats under beleiringen av Hegra festning våren 1940. I 26 dager var hun en del av den lille norske styrken som forsvarte seg mot den tyske overmakten. Under resten av krigen fortsatte hun kampen mot okkupanten som en del av motstandsbevegelsen i Trondheim.

Lotten fra Hegra – (kilde Johan Berg: Lotten fra Hegra, 1991)

Det som imidlertid fanget vår interesse var følgende – angivelige – passiar mellom Strømsheim og daværende kong Olav under en markering på Hegra festning. ”– Hvordan i all verden har De overlevet alt dette, fru Strømsheim? – Jo, Deres Majestet, jeg innbiller meg i alle fall at det må ha hjulpet at jeg ble oppdratt av min far. Og fikk lov til å gjøre alt det gale jeg gjorde”. – ”Ja”, skal kong Olav ha svart – ”Den som en gang har lært doktor Bang å kjenne, glemmer ham aldri. Han var jo en like stor kriger som han var lege”.

Joakim Sveder Bang «et sted ved fronten» (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I arbeidet med boka De ukjente krigerne har vi brukt flere fotografier som Joakim Sveder Bang tok under sine besøk ved vestfronten i Belgia og Nord-Frankrike under Første verdenskrig. Men det var først senere at vi ble kjent med at den eksentriske og verdensvante legen og kirurgen var faren til lotten fra Hegra. Holder man imidlertid far og datters liv opp mot hverandre er det lett å se at eventyrlysten nok har gått i arv.

Joakim Sveder Bang (1868-1931) avla sin medisinske eksamen i 1894. Han kom opprinnelig fra Bergen, men det var i Trondheim han skulle ha største delen av sitt aktive virke. Fra 1897 praktiserte han som lege og drev en privat kirurgisk klinikk i byen. Samtidig var han vernepliktig sanitetskaptein i Hæren, fra 1911 lege ved Nordenfjeldske dragonregiment og senere sjef for 5. sanitetskompani. Det var imidlertid som leder for den norske Røde Kors-gruppen til Serbia under den første Balkankrigen i 1912-1913 at Bang skulle bli rikskjendis. Etter oppfordring fra det Internasjonale Røde Kors arbeidet en gruppe norske leger og sykepleiere på et av de mange krigshospitalene i Beograd. Her fikk de et forvarsel om de menneskelige kostnader som den moderne industrielle krigen bragte med seg.

Sveder Bang og de norske Røde Kors-sykepleierne som reiste til Serbia i 1912 (kilde: Aftenposten)

I 1915, etter at verdenskrigen hadde brutt ut, besøkte Bang vestfronten for å studere militærmedisin og feltsykehus. Han hadde først søkt om å få bli offiser i den britiske saniteten, men da han fikk avslag reiste han i stedet ut med stipend den norske generalstaben. Forsvaret var opptatt av å dra lærdom av storkrigen og derfor hadde opprettet til stipender militære leger og tannleger som ville reise til fronten. Fire endte opp med å reise, to på hver siden. Bang oppsøkte blant annet franske sanitetsavdelinger og observerte behandlingen som ble gitt til sårede soldater helt fra de forlot skyttergravene til de kom frem til krigshospitalet langt bak fronten og rekonvalesentsykehusene i Storbritannia. Etter å ha vendt hjem, reiste han i 1917 ut på nytt. Denne gang som Røde Kors’ representant i Russland, hvor han overså utvekslingen av sårede russiske og tyske krigsfanger (noen disse ble senere plassert i Norge).

Sårede franske soldater (kilde: Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

En operasjonssal ved fronten (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I etterkrigstiden ble det færre internasjonale oppdrag, men hans karriere fortsatte i Norge. Han ble blant annet Fylkeslege, Stortingsrepresentant for Frisinnede Venstre, og ikke minst formann i Trøndelag krets av Norges badeforbund. Et par historier tyder på at Bang hadde en vis omgang med kongefamilien, som da han var i audiens hos kong Haakon etter hjemkomsten fra Balkankrigen. En annen er fra 1930, da Trondheim i en kort periode byttet navn til Nidaros. Bang fikk følgende spørsmål fra kongen. «Nu, doktor Bang. Hvorledes står det så til i Nidaros? – Nidaros, Deres Majestet! Jeg kjenner ingen by ved det navn! Derimot har vi en målavis som heter Nidaros, som jeg aldri leser!”

Dette var mannen som kalte Anne Margrethe for «gutten sin», som lot datteren følge med på sykebesøk og lærte henne å utføre mindre kirurgiske inngrep. Hun så opp til sin far og lot seg fascinere av historiene han fortalte om fremmede land og krig, men ikke minst oppmuntret han datteren til å gå sine egne veier.

For Serbiens sak!

Vi har tidligere skrevet om de mange norske kvinner som gjorde innsats under første verdenskrig (se Aftenposten). Det store flertall av disse gjorde krigstjeneste på Vestfronten – ved franske og belgiske feltsykehus. Men noen få av dem reiste til Balkan og Serbia. Selv om vi vet lite om deres motivasjon, annet enn et genuint ønske om å hjelpe, skapte det østerrikske angrepet på Serbia i slutten av juli 1914 stor sympati for serberne i hele Europa, også i Norge. Og fra samtidige avisoppslag her hjemme er det tydelig å se at mange så en parallell mellom serbernes kamp mot overmakten og vår egen norske historie.

«Nationers liv er ikke let at slukke. Det kan utholde aarhundreders trældom og tvang, det kan trodse skuffelser og nød. Det nærer sig av minderne om fortiden og retter de lyse forhaapningers øie mot fremtiden. Og saa klarer det vinternattens kulde og is.»

Konklusjon – nordmenn og serbere var broderfolk. To fjellnasjoner med hardføre befolkninger som levde en fredfylt tilværelse i pakt med naturen, men som var villig til å ofre alt i kampen for frihet og selvstendighet.

Norske aviser om situasjonen i Serbia

Et kosmopolitisk selskap

Den mer jordnære og umiddelbare årsaken til at norske sykepleiere valgte å reise til Serbia var utbrudd av en tyfusepidemi. Selv om de hardeste kampene langs grensen mellom Østerrike og Serbia hadde stilnet av etter flere serbiske seiere i desember 1914, var behovet for medisinskpersonell og utstyr til Serbia var fremdeles stort. Landet lå imidlertid inneklemt mellom fiendtlige stater på nærmest alle sider noe som gjorde det vanskelig for de allierte og andre vennligsinnede nasjoner å komme frem med hjelp.

Et sted var det imidlertid mulig, i sør. På grensen mellom det nøytrale Hellas og Serbia var det en livlig aktivitet av forsyninger over grensen. Allierte forsendelser ankom i økende grad denne veien, og hoved innskipningshavnen var Saloniki eller Tessaloniki som det heter i dag.

Sentralt i det hjelpearbeidet som etter hvert ble etablert i Serbia var de skotske kvinnesykehusene, som da også hovedsakelig var bemannet med kvinnelige leger og sykepleiere. De første var på plass allerede i november 1914, og snart var det etablert fire store sykehus i landet. Etter at den østerrikske invasjonen var stanset opp utover høsten og vinteren 1914, var det kampen mot tyfus som ble deres viktigste oppgave.

Det var trolig til et av disse skotske sykehus at noen av de første norske sykepleiere kom, våren 1915. Elisabeth Wolff, fra Kragerø, og Aagot Magnussen, fra Moss, var begge 26 år og hadde tatt sykepleierutdannelse sammen på Ullevål sykehus i 1910. Etter utbrudd av krig i 1914 hadde de bestemt seg for at de ønsket å reise ut for å hjelpe og valget stod mellom Belgia og Serbia. Det ble Serbia, og fra våren 1915 tjenestegjorde de ved et krigssykehus i Valjevo. Et «meget kosmopolitisk selskab», som Magnussen fortalte – med sykepleiere og leger fra mange land.

Etter de kraftige kampene høsten og vinteren 1914 var situasjonen i Serbia, som nevnt, roligere. Magnussen fortalte at det i Valjevo var underlig stille i de månedene hun var der, men at de mange sønderskutte husene fortalte om hvordan det hadde vært her mens kampene raste. Og på høydene rundt byen kunne hun se tusenvis av enkle trekors som fortalte om de mange som hadde falt. Hun var tydelig imponert over de serbiske soldatene som fremdeles lå på sykehuset. Hun fortalte om hvor ivrige de var etter å komme tilbake til krigen – Hun innrømte også at hun trodde at «de serbiske er verdens kjækkeste og tapreste soldater».

Det var ikke bare menn som var blitt mobilisert til krigsinnsats og Magnussen kunne med iver fortelle om møte serbiske kvinner som hadde tjenestegjort som soldater i krigens første faste. En av dem var en 18-åring sersjant i kavaleriet som flere ganger hadde deltatt i kamper ved fronten og blitt dekorert for sin innsats.

Aagot Magnussen

Hotell Balkan

En annen norsk sykepleier som også var reist til Serbia i 1915 var Ingeborg Steen-Hansen og hennes skotsk-amerikanske venninne St. Clair Livingston. De var allerede krigserfarne sykepleiere med tjeneste fra både ved franske og belgiske feltsykehus. I slutten av januar 1915 hadde de imidlertid bestemte de seg for å søke nye utfordringer. «Da faldt vor tanke paa Serbien! Vi hørte fortælinnger om den heltemodige kamp, det serbiske folk kjæmpet mot en fiende, som var farligere enn østerrigerne: de frygtelige epidemiske sygdommene, som herjet landet».

Reisen deres gikk med lasteskip fra Marseilles til Saloniki, der så mye av den allierte hjelpen ble sendt. Deretter med tog over grensen til Serbia. I hver eneste by de reiste gjennom kunne de se begravelsesprosesjoner, alltid tyfusens ofre. De arbeidet i Nisch og der fikk de oppleve den respekt og takknemlighet befolkningen følte for de utenlandske sykepleierne som var kommet til Serbia, da de sammen med flere hundre deltok i begravelsen til en unge britiske sykepleieren hadde død under sitt arbeid.

Fra Nisch reiste Steen-Hansen og Livingston også en tur til frontlinjen ved Beograd. Her i hovedstaden var det relativt rolig, og de kunne de se over til fienden – østerrikerne på den andre siden. De fikk også se konsekvensene av krigen og de mange hus som lå i ruiner etter det kraftige bombardement og kamper. «Et hav av ødelæggelse!», beskrev Steen-Hansen det som. Ikke et offentlig bygg var blitt spart under kampene. En bronsestatue av prins Michael til hest hadde imidlertid overlevd og skilte seg ut fra ruinene som lå rundt. Men de fikk også oppleve at krigen langt fra var over, da østeriske krigsskip ute på elven bombarderte deler av byen – og hvordan serbisk artilleri svarte på beskytningen. Gjennom en stor kikkert kunne de iaktta ødeleggelsen som den serbiske artilleriilden forårsaket på den andre siden. Da de kom tilbake til «Hotell Balkan», hvor de skulle overnatte og hadde satt fra seg sin bagasje, fikk de seg en overraskelse da flere av husene i området rundt hotellet var blitt truffet av østeriske granater. Usikker, og nervøst fant de sine hotellrom – de var de eneste gjestene den natten.

Steen-Hansen og Livingston var dypt imponert over den serbiske kamp mot overmakten og forskrekket over de forhold som sivilbefolkningen måtte leve under. Særlig ønsket de å kunne bekjempe tyfusepidemien som herjet landet. Derfor bestemte de seg for å reise til USA våren 1915 i et forsøk på å samle inn penger «For Serbiens sak», som de uttalte. I tre uker reiste de rundt i USA og holdt foredrag og appeller for å samle inn penger og utstyr. Resultatet var smått imponerende 200 tonn med medisiner og annet sanitetsmateriell som de kunne ta med seg tilbake over Atlanterhavet.

Mens Steen-Hansen og Livingston samlet inn penger i USA, befant fremdeles Elisabeth Wolff og Aagot Magnussen seg i Serbia. Men det var rolige tider – tyfussykdommen var til dels nedkjempet, og alliert assistanse ankom landet i økende grad. I september 1915 bestemte de seg for å reise tilbake til Norge. Lite viste de da at alt snart skulle endre seg. Kort tid etter hjemkomsten fortalte Magnussen «Jeg blev meget ulykkelig, da jeg fikk høre, hvor forfærdelig serberne nu har faaet det; men da jeg reiste, var der sykepleiersker i overflod […] og jeg kunde jo ikke ane at ulykken stod så nær for døren»

Fra Ingeborg Steen-Hansens besøk i Beograd

Bulgaria går med i krigen

For i løpet av noen uker var hele situasjonen i Serbia snudd på hode. La oss ta et skritt tilbake og se på den større krigsutviklingen. Den 30. september 1915 erklærte det tidligere nøytrale Bulgaria Serbia krig  og gikk med det inn på Sentralmaktenes side. Noen dager senere igangsatte tyske og østeriske avdelinger et nytt angrep mot Serbia. Til tross for tapper motstand, var det lite den serbiske hæren kunne gjøre, overmakten var for stor. De serbiske styrkene ble tvunget til å trekke seg sørover, men bulgarsk angrep innebar at retretten sørover mot den greske grensen ble stengt. Storbritannia og Frankrike, hadde kun to divisjoner tilgjengelig i Saloniki, og det var lite denne styrken kunne gjøre for å hjelpe. Omringet, og uten alliert hjelp, ble derfor store deler av den serbiske hær tvunget til å overgi seg i nord. I sør klarte derimot feltmarskalk Putnik å gjennomføre en retrett med sine styrker, vestover og inn i Albania. Retretten foregikk under ekstreme forhold – Kraftig regnvær, dårlige veier og tusenvis av sivile som flyktet sammen med soldatene.

To av dem som var med på denne retretten var Ingeborg Steen-Hansen og Livingston. De hadde returnert til Serbia med sine hjelpeforsyninger like før Sentralmaktenes invasjon i begynnelsen av oktober. Fra sitt hotellrom i Nisch kunne de observere stemningsendring i byen. Stadig flere unge menn forlot sine familier og sluttet seg til serbiske styrker som kjempet ved fronten. Samtidig svirret det rykter om at en alliert unnsetnings styrke var på vei fra sør og kunne ventes hvilken time som helst. Jernbanestasjonene i Nisch ble dekorert med franske og britiske flagg, mens blomster ble lagt på gravene til de allierte leger og sykepleiere som hadde mistet livet under tyfusepidemien. Steen-Hansen hadde imidlertid snakket med flere serbiske tjenestemenn som var langt fra optimistiske og mer realistiske når det gjaldt hjelpen fra de allierte. Allikevel fortsatte befolkningen i Nisch å forberede seg på de alliertes inntog.

Men så kom det illevarslende nyheter fra Beograd-fronten, byen var falt. Alt liv i Nisch stanset opp, og folk begynte å flykte. Togene som gikk til Saloniki var overfylte med flyktninger – «det faldt en dyp og illevarslende tauseht over byen» som stilheten som kommer før en storm – fortalte hun. Steen-Hansen fikk ikke mye tid til å reflektere over utviklingen, da det stadig kom sårede fra Beogradfronten, både natt og dag, og hun arbeidet nærmest konstant.

 

Evakuering og retrett

Den 16. november ble også Steen-Hansen og Livingston evakuert sammen med resten av sykehuset. Reisen gikk vestover. På vei ut av byen snudde hun seg tilbake og syntes hun så hvordan en stor svart sky la seg over Nisch – et ille forvarsel om det som skulle komme. De var på reise i flere dager og passerte gjennom flere byer. På hvert sted møtte de tusenvis av flyktninger som hadde søkt ly der de kunne, og sov i både kulde org regn.

Etter hvert kom de til Mitrovitza. Her fikk de høre at fienden ikke var langt unna. Og at de måtte reise videre vestover i en forferdelig snøstorm til Peć. På veien brøt biler og ambulansene deres sammen og de måtte forlates langs veien. Etter en utmattende marsj kom de endelig frem byen og et britisk feltsykehus – Det var som å komme til himmelen, fortalte hun senere. Men oppholdet ble igjen kort – reisen gikk stadig videre vestover – inn i Albania. «Foran oss hadde vi flere dagers marsh over fjellstier gjennom bunnløs søle og snøslaps, vi måtte vade over flere bekker, vinden blåste surt, og vi var gjennomvåte og sultne». Men endelig kom de frem til kysten og redningen.

Den serbiske retrett

Saloniki

Den serbiske hæren som hadde reddet seg ut til kysten ble evakuert av de allierte til Korfu og andre greske øyer mens Ingeborg Steen-Hansen reiste tilbake til Saloniki. Her kunne hun hvile ut våren 1916. Den greske byen var fylt med tusenvis av allierte soldater som var ment for befrielsen av Serbia, men som aldri kom frem.

Det var også i Saloniki at hun kom til å møte flere nordmenn. En av dem var den Wilhelm Heinemann, løytnant i den franske fremmedlegionen. Heinemann var en erfaren soldat som hadde deltatt i de desperate kampene for å stanse den tyske marsjen mot Paris høsten 1914. Ved Aisne-fronten hadde Heinemann levd i våte, kalde og provisoriske skyttergraver mens han kjempet i bitre strider. Sammen med andre nordmenn som Willy Peters og Henrik von Krogh, hadde han vært på nattpatrulje i ingenmannsland, sneket seg over det åpne terrenget i spenning, deltatt i nærkamp og sett mange av sine venner dø for Frankrikes sak. Nå var Heinemann en del av de allierte styrkene som ventet i Saloniki. Og her møtte han altså Ingeborg Steen-Hansen, på Hotell Olympos i byens gamle sentrum.

To år senere, noen uker etter at første verdenskrig var over, giftet de seg i Paris.

En dag i Sarajevo

Velkomstdelegasjonen i Sarajevo

Klokka var litt før ti om morgen da ekstratoget fra Ilidža ankom jernbanestasjonen i Sarajevo 28. juni 1914. En mottakelseskomite som inkluderte byens borgermester, Fehim Čurčić og Bosnias guvernør, general Oskar Potiorek ventet. Čurčić, kledd i sort dress og med en fez på hodet. Han var slik et godt bilde på den multikulturelle byen Sarajevo. Selv om republikken hadde vært under østerriksk innflytelse i nesten fire tiår var fortsatt den muslimske innflytelsen godt synlig. Bak Appelkai-gaten, en bred boulevard som fulgte Appekaia og Miljackaelven tvers

igjennom sentrum, kunne en se minareter strekke seg over de omliggende hustakene, og i sentrum av Sarajevo lå basaren, en labyrint av smale gater omringet av treboder, foran store varehus bygget i stein, hvor grønnsakshandlere, smeder, salmakere, teppehandlere og praktisk talt alle slags håndverkere man kan tenke seg tilbød sine varer og tjenester.

Appel-Kai

I dagene før hadde det regnet og vært kjølig, men denne søndagen skinte endelig sola og temperaturen føltes igjen sommerlig. Om man var poetisk anlagt kunne man kanskje sagt at dette var en god metafor for den siste tids utvikling i verdenspolitikken. Ved årets inngang hadde de fleste trodd at storkrig mellom de europeiske stormaktene var uunngåelig, men nå i slutten av juni så det ut til at faren var over. «Under min tid i utenrikstjenesten har jeg aldri sett situasjonen roligere» hadde den britiske diplomaten Arthur Nicolson skrevet bare en drøy måned tidligere. Nicolson, som hadde tilbragt

mesteparten av karrieren sin ved britiske legasjoner i Øst-Europa, burde ha de beste forutsetningene for å vurdere situasjonen. En viktig grunn for at fredsoptimismen var voksende over hele Europa  var mannen som nå steg av toget i Sarajevo: Franz Ferdinand, erkehertug av Østerrike-Este, og kongelig prins av Ungarn og Bøhmen. Og ikke minst: Tronarving til det østerriksk-ungarske keiserriket.

Franz Ferdinand

Selv om den 51 år gamle Franz   Ferdinand hadde vært utpekt som tronfølger i nesten 25 år, hadde han holdt en forholdsvis lav profil. «Han var ingen ven af glimrende hoffester. Han likte sig bedst paa et av sin landslotte, i sit studerværelses enshomhet, i familiekredsen eller ude i naturen» skrev Aftenposten i sin reportasje dagen etterpå. Erkehertugens personlige egenskaper var det imidlertid ikke noe å si på. Aftenposten kunne fortelle at Franz Ferdinand hadde fått «en udmærket opdragelse og det er hævet over tvivl at han havde evner betydelig over det almindelige.» Foruten å være en «flink sportsmand og ypperlig jæger», var han også «ikke saa lidet af en videnskabsmand og en begeistret kunstelsker», som «med flid og grundighet» hadde studert arkeologi og etnografi.

Hans fremtoning hadde «noget udpræget militært» over seg, og selv om det nok var kavaleriet som stod hans hjerte nærmeste, hadde han også hadde «et indgaaende kjendskap til de øvrige vaabenarter.» Utenlandske offiserer som hadde deltatt på østerrikske våpenøvelser de siste årene hadde da også «beundret den ro og sikkerhed, som prægede hans ledelse», kunne avisen fortelle leserne. Men det var først og fremst som politiker han hadde utmerket seg. Der hadde han vist «en brændende interesse for sit høie kald, en ubegrænset selvtillid og en seig vilje.» Og det var da heller ikke noen hemmelighet at «den indesluttede og noget barske prins» hadde vært Østerrike-Ungarns egentlige hersker de siste årene.

Blant de som stod og ventet på jernbanestasjonen i Sarajevo var det en som var mer nervøs enn de andre. Politisjefen, Dr. Edmund Gerde hadde før besøket advart mot at stemningen i byen var anspent og at et attentatforsøk kunne være i emning. Gerde hadde også advart mot å velge akkurat denne dagen for besøket. Det var på dagen 525 år siden Bosnia ble innlemmet i det osmanske riket etter det serbiske nederlaget ved Kosovo Polje, en dag som hadde stor symbolsk betydning for serbiske nasjonalister. Både den bosniske guvernøren, Potiorek og den lokale militærledelsen aviste alle advarsler med at «disse mindreverdige rasene tør ikke gjøre noe». Også Gerdes krav om at det burde stilles opp soldater langs ruten, slik de hadde gjort da keiser Franz Joseph besøkte byen fire år tidligere, ble avist. Og mot hans innstendige protester ble ruten for bilkortesjen offentliggjort.

I forkant av besøket hadde hele byen blitt pyntet, og borgermesteren hadde sendt ut en oppfordring til innbyggerne om å dekorere husfasadene og henge ut flagg. I tillegg ble alle

Franz Ferdinand og Sophie oppfordret om å møte opp langs ruten for å ønske erkehertugparet velkomne. Det var store forventninger til besøket, og Franz Ferdinand og Sophie var kledd for anledningen. Han i full husaruniform med hvite hansker, ridestøvler med sølvsporer r, svarte bukser med rød søm, og spiss hatt med lysegrønne påfuglfjær. Hun lys og plettfri i en lang hvit kjole med hvit hatt, hvitt slør og hvite hansker. I hånden holdt hun en hvit parasoll.

Programmet for dagen var svært stramt. Nøyaktig fem på ti skulle ekstratoget ankomme Sarajevo. Dernest hadde man ti minutter før bilkortesjen skulle kjøre, først til militærforlegningen rett ved stasjonen for en rask inspeksjon, så ti minutter videre langs Appelkaia til rådhuset for en mottagelse. Nøyaktig tyve minutter senere skulle så ekteparet returnere samme vei, men ta til høyre inn i byens hovedgate, Franz Joseph Strasse. Her skulle de delta på åpningsseremonien for det nye museet, før reisen gikk videre til guvernørpalasset hvor de skulle spise lunsj halv tolv. Klokka syv skulle paret være tilbake i Ilidža for en offisiell middag, og statsbesøket skulle ta slutt klokka ni.

Alt ved ankomsten begynte ting å gå galt. Ved en feil gikk sjefen for sikkerhetsstyrken inn i den første bilen sammen med tre lokale politimenn. Resten av sikkerhetsstyrken ble etterlatt på stasjonen. Den tredje bilen med Franz Ferdinand og Sophie var en åpen sportsbil med kalesjen nede. De møtte et pittoresk syn da bilen svingte ned Appelkaia. På begge sider av Miljackaelven steg det opp bratte åser, hvor villaer og hus lå spredt inne i frukthager. For å holde det stramme tidsskjemaet gikk det i høyt tempo. Kvart over ti så hertugparets sjåfør noe som så noe komme flyvende mot bilen. Han akselererte, og det som øyeblikket etter visste seg å være en bombe, gikk i stedet av under bilen bak. Gjerningsmannen hoppet i elven, med tre politimenn i hælene. Bilen med Franz Ferdinand og Sophie fortsatte videre til rådhuset.

Kart over ruten

Hvem som først kom på ideen om å gjennomføre et attentat under Franz Ferdinands besøk i Sarajevo, vet vi ikke. Både Gavrilo Princip og hans to medsammensvorne, studentene Trifko Grabež og Nedeljko Čabrinović hevdet i etterkant hver for seg at det var deres ide. Men det som er helt klart er at aksjonen var planlagt og ble utført av personer tilknyttet den serbiske nasjonalistiske  terrororganisasjonen Sorte Hånd og at ordren kom fra Dragutin Dimitrijević, bedre kjent som Apis – leder for både den serbiske militære etterretningstjenesten og Sorte Hånd.

Konspiratørene hadde krysset grensen mot Bosnia en måned i forveien, utstyrt med pistoler og bomber. De hadde også fått hver sin cyanidpille med beskjed om å begå selvmord etter at aksjonen var over. Vel inne i Bosnia møtte de flere medsammensvorne og satte kursen mot Sarajevo. I dagene før statsbesøket drev de rekognosering. Planen var å kaste granater inn i bilen med Franz Ferdinand mens den kjørte langs Appelkaigata, og de totalt syv attentatmennene hadde stilt seg opp på fire ulike steder i tilfelle en eller flere skulle bli oppdaget. På grunn av bilenes store fart og folkemengden som hadde samlet seg, var det imidlertid bare en av dem, Cabrinovic som fikk kastet sin granat. Han svelget så cyanidpillen som instruert, før han hoppet ut i elven. Han overlevde imidlertid og ble ført til politistasjonen for forhør. De andre konspiratørene trakk seg slukøret tilbake. Aksjonen hadde mislykkes.

I bilen på vei mot rådhuset viste Franz Ferdinands temperament seg. Han avviste bryskt alle forslag om å avvise turen. Den offisielle velkomsttalen til borgermester Čurčić skulle holdes fra balkongen på byens rådhus. Čurčić, som ikke likte å holde offentlige taler, hadde blitt om mulig ennå mer nervøs da han hørte at en bombe hadde gått av, og var ikke i stand til å endre en tekst som nå hadde blitt mildt sagt upassende. Og da han innledet med å si hvilken stor glede det var for borgerne i Sarajevo å motta Hans Høyhet, ble han avbrutt av Franz Ferdinand som nærmest freste tilbake om Čurčić syntes det var noe til velkomst å kaste bomber på folk. Etter å ha blitt roet ned av sin kone, lot han imidlertid borgermesteren fortsette på talen.

Det ble bestemt at dagsplanen skulle endres. I stedet for å fortsette til museet ville Franz Ferdinand besøke de sårede fra bombeeksplosjonen på byens sykehus. Det ble da bestemt at bilen ikke skulle ta veien ned Franz Josef Strasse og inn i basaren, men fortsette rett fram ned Appel-Kai. Guvernør Potiorek glemte imidlertid å informere erkehertugparets sjåfør om denne endringen, som derfor fulgte den oppsatte ruten inn i Franz Josef Strasse. Tabben ble raskt oppdaget, og sjåføren trykket på bremsen for å stoppe bilen og prøve å rygge tilbake. Manøveren gjorde at han kvelte motoren og låste girsystemet.

Attentatet

Gavrilo Princip, som nettopp hadde spist lunsj på Moritz Schillers kafe, stod nå plutselig bare noen få meter fra hertugparet. Da bilen stoppet fullstendig opp gikk han bort, trakk pistolen og fra kort avstand skjøt han to skudd inn i bilen. Franz Ferdinand ble truffet i nakken og Sophie i magen. Begge var døde innen en halv time. Klokka hadde ennå ikke passert 11.

Princip løftet pistolen for å skyte seg selv med et tredje skudd, men ble arrestert før han kom så langt. Han ble ført til politistasjonen og utsatt for harde forhør. Som mindreårig unnslapp han dødsstraff, og ble dømt til fengsel i 20 år. 28. april 1918 døde han av tuberkulose i fengselet i festningen Theresienstadt i Bøhmen. Av frykt for at slaviske nasjonalister skulle gjøre gravstedet til et viktig symbol, ble han begravd i hemmelighet i en navnløs grav. En av soldatene, tsjekkeren František Löbl, merket seg imidlertid gravstedet. I 1920 ble restene av Principe og de andre «heltene fra Vidovdan» flyttet til Sarajevo, hvor de ble begravd på nytt i et kapell på Koševo-kirkegården.  Terroristene som utløste første verdenskrig hadde da blitt folkehelter for den nye staten Jugoslavia.