I militærhistorien fantes det lenge knapt et mer effektivt og dødelig ødeleggende våpen enn et velrettet kavaleriangrep til hest. I dag er imidlertid hestens rolle stort sett begrenset til parader, og kavlerivåpenet hører i dag til i militærhistorien. Når man er kommet frem til første verdenskrig, som på mange måter var siste gang hester spilte noen rolle i moderne krig, var det derfor få nordmenn som utmerket seg på hesteryggen. På vestfronten var det liten bruk for hester, og kavaleriavdelingene som fantes i verdens hærer før krigen ble stående uvirksomme eller nedlagt. Men i krigens randsoner, i Midtøsten og Afrika, var det fremdeles bruk for denne gamle våpenarten.
Light Horse
De australske Light Horse-avdelingene var både billedlig og bokstavelig talt et produkt av den australske villmarken. Før Første verdenskrig var de det britiske samveldets ridende representanter i det rurale Australia, og besto av 23 regimenter med totalt 456 offiserer og 6508 menige. Selv om noen av regimentene som var stasjonert i umiddelbar nærhet av urbane områder rekrutterte et mindre antall fra byene, ble Light Horse i hovedsak fylt opp med menn fra landsbygda, som red sine egne hester under de få ukene med årlig obligatorisk trening som var i året. 95 % var av britisk herkomst; landarbeidere og pionerer fra den australske villmarka dominerte. Langt de fleste var erfarne ryttere, hvis ferdigheter på hesteryggen var som det ble sagt, ”på nivå med, og av og til kanskje over, deres gudstro”.
Gallipoli
En som meldte seg tidlig til tjeneste var Bernhard Ingvald Evensen. Født utenfor ekteskap i Namsos i 1891, hadde utvandret fra Norge i 1905. Første stopp var California, der han jobbet som jordbruksarbeider. Senere hadde han kommet til Australia og jobbet som ”bushman”. Evensen meldte seg på vervingskontoret i Sydney alt 1. september 1914. Evenson var først i infanteriet, men i april 1916 ble han overført til 1st Light Horse Regiment (LHR) i Egypt. 1st LHR var i hovedsak rekruttert fra New South Wales. Høsten 1914 ble det sendt til Egypt, men i mai 1915 gikk turen videre til Gallipoli. Her ble LHR brukt til å støtte infanteriet, med til dels fryktelige tap. Bare under angrepet på de tyrkiske stillingene kjent som ”Sjakkbordet” den 7. august 1915 ble 147 av 200 mann drept eller såret, og mot slutten av året ble regimentet trukket ut og sendt tilbake til Egypt.
Suez
Da Evensen kom til regimentet i april, var 1st LHRs hovedoppgave å beskytte Nildalen mot angrep fra de pro-tyrkiske Senussi-araberene, men fra mai av ble regimentet sentralt i general H. G. Chauvels planer for forsvaret av den livsviktige Suezkanalen. Da nær 8000 arabere den 3. august prøvde å overrumple de britiske styrkene som lå ved Romani, på Middelhavssiden av Sinai, ved å følge etter 2nd LHR på vei tilbake fra rekognosering, hadde Chauvel plassert 1st LHR langs en forsvarslinje foran infanteristillingene.
Mot en overlegen styrke klarte 1st Light Horse å holde tyrkerne tilbake i flere timer, før de måtte trekke seg tilbake i halv tre tida natt til 4. august. Ved daggry sendte så Chauvel 2nd LHR til motangrep, og igjen klarte man å stoppe den tyrkiske fremrykkingen. Med dagslyset satte også artilleriet inn, og tyrkerne befant seg nå under tung beskytning, klemt mellom ørkenen og de allierte linjene. Slaget om Romani var dermed i praksis over, selv om kamphandlingene ikke stoppet helt opp før neste daggry.
Gaza
Også en annen nordmann kjempet ved Romani. 34 år gamle Axel Herold Bakken. Axel hadde tidlig forlatt hjemmet i Trondheim og gått til sjøs – i likhet med sine tre brødre. En gang før 1914 gikk han i land i Australia, og i tjenestepapirene står han oppført som arbeider. Faren var død, så moren Henriette stod oppført som pårørende da han i august 1915 vervet seg til 6th LHR i New South Wales. I motsetning til 1st LHR hadde 6th LHR en defensiv rolle ved Gallipoli, før det rundt årsskiftet 1915/16 ble sent til Egypt. I mars 1916 ble Bakken overført til 2nd LHR, som deltok i de allierte forsøkene på å angripe tyrkerne i Gaza, på den andre siden av Sinai.
Beersheba
Slaget ved Beersheba 31. oktober 1917 regnes ofte som det siste tradisjonelle kavaleriangrepet i militærhistorien. Selv om man også senere under krigen så eksempel på kavaleritaktikk, var 4th LHRs angrep på de tyrkiske stillingene som beskyttet brønnen i Bersheeba utført med stor dyktighet, og la veien åpen for de allierte frem mot Gaza og Jerusalem. Men da var imidlertid Bakken for lengst sendt hjem etter å ha pådratt seg nyrebetennelse.
Om Evensen passet til myten om den australske Light Horse-soldaten fra den australske villmarken, passet Bakken mer til den generelle myten om australske soldater. Hans rulleblad inkluderer til sammen over en måneds kakebu grunnet forskjellige forseelser, inkludert gambling på vakt, fyll og ordrenekt, og ulovlig fravær. Han rakk å bli friskmeldt før krigen var slutt, og rekonvalsentperioden brukte han til å gifte seg, men bare et drøyt år etter at han ble dimittert omkom han etter å ha fått omfattende hodeskader ved et fall på gata i Sidney.
Oscar Williams
Også Oscar Williams passer godt inn i bildet av de ”frilynte” australierne. Kampengutten var 24 år gammel da han vervet seg til 10th LHR i juni 1917. Han var fortsatt norsk statsborger, og skiftet heller ikke statsborgerskap i løpet av krigen som mange andre gjorde. Som Evensen er han oppført med yrke ”arbeider”. I løpet av de drøye to årene han tjenestegjorde rakk han å bli trukket til sammen 38 dager i lønn. På rullebladet hadde han bl.a. fyll, ubehøvlet språkbruk overfor offiser, og å ha forlatt posten sin og bli funnet utenfor en bordell en time senere. Williams så ikke stort av krigen, men pådro seg tidlig malaria. I 1919 ble han sendt til Australia, og noen måneder senere stakk han like godt av fra det militære, før han ble dimittert. Da familien i Norge på 1950-tallet tok kontakt med det australske forsvaret via Frelsesarmeen for å prøve å finne ham, måtte man derfor bare beklage at man ikke kjente til hans adresse.
Sommeren 1918 ble 10th LHR utstyrt med sverd og gitt ortodoks kavaleritrening, og deltok under ”The Great Ride”, angrepet på den ottomanske armeen i Jordandalen. I september var det den første avdelingen inn i Damaskus. Williams var naturalisert britisk statsborger, men ulikt de fleste nordmennene i den australske hæren, planla han å vende tilbake til Sandefjord etter krigen.
I tiårene etter første verdenskrig begynte hesten for alvor å bli faset ut til fordel for motoriserte fremkomstmiddel. De kunne ikke lenger konkurrere med effektiviteten, hurtigheten og ildkraften til motoriserte kjøretøy.
Rytteravdelinger ble likevel benyttet på Østfronten så sent som under andre verdenskrig, og så sent som langt inn på 2000-tallet var Nordalliansens ryttere var en viktig støtte for de amerikanske spesialstyrkene under invasjonen av Afghanistan.
De ukjente krigerne 