En dag i Sarajevo

Velkomstdelegasjonen i Sarajevo

Klokka var litt før ti om morgen da ekstratoget fra Ilidža ankom jernbanestasjonen i Sarajevo 28. juni 1914. En mottakelseskomite som inkluderte byens borgermester, Fehim Čurčić og Bosnias guvernør, general Oskar Potiorek ventet. Čurčić, kledd i sort dress og med en fez på hodet. Han var slik et godt bilde på den multikulturelle byen Sarajevo. Selv om republikken hadde vært under østerriksk innflytelse i nesten fire tiår var fortsatt den muslimske innflytelsen godt synlig. Bak Appelkai-gaten, en bred boulevard som fulgte Appekaia og Miljackaelven tvers

igjennom sentrum, kunne en se minareter strekke seg over de omliggende hustakene, og i sentrum av Sarajevo lå basaren, en labyrint av smale gater omringet av treboder, foran store varehus bygget i stein, hvor grønnsakshandlere, smeder, salmakere, teppehandlere og praktisk talt alle slags håndverkere man kan tenke seg tilbød sine varer og tjenester.

Appel-Kai

I dagene før hadde det regnet og vært kjølig, men denne søndagen skinte endelig sola og temperaturen føltes igjen sommerlig. Om man var poetisk anlagt kunne man kanskje sagt at dette var en god metafor for den siste tids utvikling i verdenspolitikken. Ved årets inngang hadde de fleste trodd at storkrig mellom de europeiske stormaktene var uunngåelig, men nå i slutten av juni så det ut til at faren var over. «Under min tid i utenrikstjenesten har jeg aldri sett situasjonen roligere» hadde den britiske diplomaten Arthur Nicolson skrevet bare en drøy måned tidligere. Nicolson, som hadde tilbragt

mesteparten av karrieren sin ved britiske legasjoner i Øst-Europa, burde ha de beste forutsetningene for å vurdere situasjonen. En viktig grunn for at fredsoptimismen var voksende over hele Europa  var mannen som nå steg av toget i Sarajevo: Franz Ferdinand, erkehertug av Østerrike-Este, og kongelig prins av Ungarn og Bøhmen. Og ikke minst: Tronarving til det østerriksk-ungarske keiserriket.

Franz Ferdinand

Selv om den 51 år gamle Franz   Ferdinand hadde vært utpekt som tronfølger i nesten 25 år, hadde han holdt en forholdsvis lav profil. «Han var ingen ven af glimrende hoffester. Han likte sig bedst paa et av sin landslotte, i sit studerværelses enshomhet, i familiekredsen eller ude i naturen» skrev Aftenposten i sin reportasje dagen etterpå. Erkehertugens personlige egenskaper var det imidlertid ikke noe å si på. Aftenposten kunne fortelle at Franz Ferdinand hadde fått «en udmærket opdragelse og det er hævet over tvivl at han havde evner betydelig over det almindelige.» Foruten å være en «flink sportsmand og ypperlig jæger», var han også «ikke saa lidet af en videnskabsmand og en begeistret kunstelsker», som «med flid og grundighet» hadde studert arkeologi og etnografi.

Hans fremtoning hadde «noget udpræget militært» over seg, og selv om det nok var kavaleriet som stod hans hjerte nærmeste, hadde han også hadde «et indgaaende kjendskap til de øvrige vaabenarter.» Utenlandske offiserer som hadde deltatt på østerrikske våpenøvelser de siste årene hadde da også «beundret den ro og sikkerhed, som prægede hans ledelse», kunne avisen fortelle leserne. Men det var først og fremst som politiker han hadde utmerket seg. Der hadde han vist «en brændende interesse for sit høie kald, en ubegrænset selvtillid og en seig vilje.» Og det var da heller ikke noen hemmelighet at «den indesluttede og noget barske prins» hadde vært Østerrike-Ungarns egentlige hersker de siste årene.

Blant de som stod og ventet på jernbanestasjonen i Sarajevo var det en som var mer nervøs enn de andre. Politisjefen, Dr. Edmund Gerde hadde før besøket advart mot at stemningen i byen var anspent og at et attentatforsøk kunne være i emning. Gerde hadde også advart mot å velge akkurat denne dagen for besøket. Det var på dagen 525 år siden Bosnia ble innlemmet i det osmanske riket etter det serbiske nederlaget ved Kosovo Polje, en dag som hadde stor symbolsk betydning for serbiske nasjonalister. Både den bosniske guvernøren, Potiorek og den lokale militærledelsen aviste alle advarsler med at «disse mindreverdige rasene tør ikke gjøre noe». Også Gerdes krav om at det burde stilles opp soldater langs ruten, slik de hadde gjort da keiser Franz Joseph besøkte byen fire år tidligere, ble avist. Og mot hans innstendige protester ble ruten for bilkortesjen offentliggjort.

I forkant av besøket hadde hele byen blitt pyntet, og borgermesteren hadde sendt ut en oppfordring til innbyggerne om å dekorere husfasadene og henge ut flagg. I tillegg ble alle

Franz Ferdinand og Sophie oppfordret om å møte opp langs ruten for å ønske erkehertugparet velkomne. Det var store forventninger til besøket, og Franz Ferdinand og Sophie var kledd for anledningen. Han i full husaruniform med hvite hansker, ridestøvler med sølvsporer r, svarte bukser med rød søm, og spiss hatt med lysegrønne påfuglfjær. Hun lys og plettfri i en lang hvit kjole med hvit hatt, hvitt slør og hvite hansker. I hånden holdt hun en hvit parasoll.

Programmet for dagen var svært stramt. Nøyaktig fem på ti skulle ekstratoget ankomme Sarajevo. Dernest hadde man ti minutter før bilkortesjen skulle kjøre, først til militærforlegningen rett ved stasjonen for en rask inspeksjon, så ti minutter videre langs Appelkaia til rådhuset for en mottagelse. Nøyaktig tyve minutter senere skulle så ekteparet returnere samme vei, men ta til høyre inn i byens hovedgate, Franz Joseph Strasse. Her skulle de delta på åpningsseremonien for det nye museet, før reisen gikk videre til guvernørpalasset hvor de skulle spise lunsj halv tolv. Klokka syv skulle paret være tilbake i Ilidža for en offisiell middag, og statsbesøket skulle ta slutt klokka ni.

Alt ved ankomsten begynte ting å gå galt. Ved en feil gikk sjefen for sikkerhetsstyrken inn i den første bilen sammen med tre lokale politimenn. Resten av sikkerhetsstyrken ble etterlatt på stasjonen. Den tredje bilen med Franz Ferdinand og Sophie var en åpen sportsbil med kalesjen nede. De møtte et pittoresk syn da bilen svingte ned Appelkaia. På begge sider av Miljackaelven steg det opp bratte åser, hvor villaer og hus lå spredt inne i frukthager. For å holde det stramme tidsskjemaet gikk det i høyt tempo. Kvart over ti så hertugparets sjåfør noe som så noe komme flyvende mot bilen. Han akselererte, og det som øyeblikket etter visste seg å være en bombe, gikk i stedet av under bilen bak. Gjerningsmannen hoppet i elven, med tre politimenn i hælene. Bilen med Franz Ferdinand og Sophie fortsatte videre til rådhuset.

Kart over ruten

Hvem som først kom på ideen om å gjennomføre et attentat under Franz Ferdinands besøk i Sarajevo, vet vi ikke. Både Gavrilo Princip og hans to medsammensvorne, studentene Trifko Grabež og Nedeljko Čabrinović hevdet i etterkant hver for seg at det var deres ide. Men det som er helt klart er at aksjonen var planlagt og ble utført av personer tilknyttet den serbiske nasjonalistiske  terrororganisasjonen Sorte Hånd og at ordren kom fra Dragutin Dimitrijević, bedre kjent som Apis – leder for både den serbiske militære etterretningstjenesten og Sorte Hånd.

Konspiratørene hadde krysset grensen mot Bosnia en måned i forveien, utstyrt med pistoler og bomber. De hadde også fått hver sin cyanidpille med beskjed om å begå selvmord etter at aksjonen var over. Vel inne i Bosnia møtte de flere medsammensvorne og satte kursen mot Sarajevo. I dagene før statsbesøket drev de rekognosering. Planen var å kaste granater inn i bilen med Franz Ferdinand mens den kjørte langs Appelkaigata, og de totalt syv attentatmennene hadde stilt seg opp på fire ulike steder i tilfelle en eller flere skulle bli oppdaget. På grunn av bilenes store fart og folkemengden som hadde samlet seg, var det imidlertid bare en av dem, Cabrinovic som fikk kastet sin granat. Han svelget så cyanidpillen som instruert, før han hoppet ut i elven. Han overlevde imidlertid og ble ført til politistasjonen for forhør. De andre konspiratørene trakk seg slukøret tilbake. Aksjonen hadde mislykkes.

I bilen på vei mot rådhuset viste Franz Ferdinands temperament seg. Han avviste bryskt alle forslag om å avvise turen. Den offisielle velkomsttalen til borgermester Čurčić skulle holdes fra balkongen på byens rådhus. Čurčić, som ikke likte å holde offentlige taler, hadde blitt om mulig ennå mer nervøs da han hørte at en bombe hadde gått av, og var ikke i stand til å endre en tekst som nå hadde blitt mildt sagt upassende. Og da han innledet med å si hvilken stor glede det var for borgerne i Sarajevo å motta Hans Høyhet, ble han avbrutt av Franz Ferdinand som nærmest freste tilbake om Čurčić syntes det var noe til velkomst å kaste bomber på folk. Etter å ha blitt roet ned av sin kone, lot han imidlertid borgermesteren fortsette på talen.

Det ble bestemt at dagsplanen skulle endres. I stedet for å fortsette til museet ville Franz Ferdinand besøke de sårede fra bombeeksplosjonen på byens sykehus. Det ble da bestemt at bilen ikke skulle ta veien ned Franz Josef Strasse og inn i basaren, men fortsette rett fram ned Appel-Kai. Guvernør Potiorek glemte imidlertid å informere erkehertugparets sjåfør om denne endringen, som derfor fulgte den oppsatte ruten inn i Franz Josef Strasse. Tabben ble raskt oppdaget, og sjåføren trykket på bremsen for å stoppe bilen og prøve å rygge tilbake. Manøveren gjorde at han kvelte motoren og låste girsystemet.

Attentatet

Gavrilo Princip, som nettopp hadde spist lunsj på Moritz Schillers kafe, stod nå plutselig bare noen få meter fra hertugparet. Da bilen stoppet fullstendig opp gikk han bort, trakk pistolen og fra kort avstand skjøt han to skudd inn i bilen. Franz Ferdinand ble truffet i nakken og Sophie i magen. Begge var døde innen en halv time. Klokka hadde ennå ikke passert 11.

Princip løftet pistolen for å skyte seg selv med et tredje skudd, men ble arrestert før han kom så langt. Han ble ført til politistasjonen og utsatt for harde forhør. Som mindreårig unnslapp han dødsstraff, og ble dømt til fengsel i 20 år. 28. april 1918 døde han av tuberkulose i fengselet i festningen Theresienstadt i Bøhmen. Av frykt for at slaviske nasjonalister skulle gjøre gravstedet til et viktig symbol, ble han begravd i hemmelighet i en navnløs grav. En av soldatene, tsjekkeren František Löbl, merket seg imidlertid gravstedet. I 1920 ble restene av Principe og de andre «heltene fra Vidovdan» flyttet til Sarajevo, hvor de ble begravd på nytt i et kapell på Koševo-kirkegården.  Terroristene som utløste første verdenskrig hadde da blitt folkehelter for den nye staten Jugoslavia.