Gamle menn på ærens mark

I forrige bloggpost fortalte vi om den eldste og den yngste nordmannen vi har kommet over i vårt arbeide med å samle informasjon om og skrive om nordmenn i utenlandsk krigstjeneste under første verdenskrig. Både Henry Dessington (1859-1916) og Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916)  tjenestegjorde i den britiske hæren, der det også var soldater som både var eldre og yngre enn disse to.  Blant nordmennene som tjenestegjorde i den franske hæren, i Fremmedlegionen som var de enste enheten som ikke-franskmenn kunne stå i, var det også flere menn på godt over over femti år.

Sigurd Gotaas

I den franske Fremmedlegionen var det også menn på Henry Dessingtons alder, i hvert fall nesten. Den ene var Sigurd Gotaas (1863-1915), opprinnelig fra Verdal i Trøndelag. Før krigen hadde han levd et spennende liv. Etter underoffisersskole i Norge og jobb som ridelærer på Vestlandet hadde han på 1880-tallet reist til Frankrike og gått inn i Fremmedlegionen.

Der hadde Gotaas stått i fem år og tjenestegjort i Marokko, India og Tonkin i Indokina. Etter han var ferdig med tjenesten reiste han rundt og jobbet med jernbanebygging i Mandsjuria og Tibet. Til slutt, svekket av en kampskade og tropiske sykdommer, hadde han slått seg ned som forretningsmann i Kristiania og Trondheim. Da første verdenskrig krigen brøt ut i 1914, var saken klar, han måtte være med. Han klarte ikke å komme seg av gårde med en gang, og kunne derfor ikke slutte seg til Fremmedlegionen for annen gang før i mai 1915. Han ble raskt en bestefarsfigur for mange av de unge soldatene i sin avdeling, spesielt nordmennene. En av dem skrev at han og Gotaas De ofte pleide å møtes for å lese norske aviser sammen. Han og de andre nordmennene satte stor pris på trønderen:

Vi følte os litt forlatt av det kjære fedreland, da han kom, den brede trygge norske manden. Rolig fandt han i sig alle opofrelser og lidelser, og hver gang jeg traf ham, lyste et vakkert smil op i det furede ansigt.

Fremmedlegionregimenten deltok høsten i det såkalte Champagne-slaget, og led da store tap. Blant de som ble etterlatt på slagmarken, var nettopp Sigurd Gotaas, som ble drept av en tysk granat. Han ble begravet i kanten av et skogholt ved landsbyen Saint-Marie sur Pu, vest for Navarin-gården, et av stedene det ble kjempet mest innbitt om. Etterpå fikk familien på Steinkjer vite at det på graven stod et enkelt hvitt trekors med følgende inskripsjon: «Sigurd Gotaas. Caporal 2. Reg. Etranger. 9. Octobre 1915. Mort au champ d’honneur» – død på ærens mark.

Etter krigen ble Navarin-gården valgt ut som et av stedene hvor den franske staten bygget et stort ossuarier – eller benhus. Det mest kjente av disse ligger ved slagmarken utenfor Verdun. Under en stor pyramide, tilegnet soldatene som kjempet ved fronten i Champagne mellom 1914 og 1918, ligger knoklene til over 10 000 uidentifiserte tyske og franske soldater.

Henrik Angell

Enda eldre enn Gotaas var Henrik Angell (1861-1922). Også han var noe av en eventyrer. Han var offiser i den norske generalstaben, og kjempet sterkt for norsk nasjonalisme og militære idealer. Han utga flere bøker om krigshistorie. Han arbeidet også for utbredelse av idrett, særlig skiløping. Angell hadde også hatt flere lange opphold på Balkan, hvor blant annet hadde han opprettet en skiskole. Under første verdenskrig var han oberst og regimentssjef i den norske hæren, men hans iver etter å delta i krigen, etter endelig å kunne bli med i en krig , var for stor. På nyåret 1918, i den anselige alderen av 57 år, sa han opp embetet sitt i den norske hæren forsvaret og reiste til Frankrike, der han vervet seg som menig soldat i den franske Fremmedlegionen. Etter en kort stund ble han dog offiser også i den franske hæren.

Henrik Angell ble imidlertid ikke satt inn ved fronten, men måtte til sin store sorg holde seg i de bakre linjer. Der skrev han en bok en lang rekke artikler om Frankrikes kamp i norske aviser. Han skrev også mye om de andre nordmennene i Fremmedlegionen. Etter at krigen var slutt tjenestegjorde Angell i den allierte styrken som okkuperte Murmansk-området under den russiske borgerkrigen. Her fikk han endelig lov til å delta i kamp. Resultatet var at han pådro kraftige forfrysninger og ble sendt til et sykehus i Paris der han måtte amputere deler av foten og hånden. Svekket av skadene kom han i 1920 hjem til Norge, hvor han døde to år senere.

Den eldste og den yngste

Nordmennene som kjempet i første verdenskrig utgjør på mange måter et tverrsnitt av den norske befolkningen. De aller fleste var emigranter, men ellers var det store forskjeller: Det var både kvinner og menn, finnmarkinger og sørlendinger, arbeidere og folk fra overklassen og både de som kjempet av idealisme og fordi de ble tvunget til det. Det var også store forskjeller når det gjaldt alder. Den eldste vi har funnet var 56 år gammel, den yngste kun 17. Men disse to hadde likevel mye til felles; de tjenestegjorde begge i den britiske hæren, begge var frivillige som hadde løyet på alderen sin når de vervet seg og ingen av dem overlevde krigen.

Den britiske vervehæren

Vi har funnet nærmere 50 nordmenn som tjenestegjorde i den britiske hæren. Det var helt sikkert enda flere som vi ikke har funnet og trolig var det et sted mellom 80 og 100 nordmenn kjempet på britisk side.

Årsaken til det relativt lave talletnordmenn er at den britiske hæren i utgangspunktet ikke tok imot ikke-britiske borgere, og de som vervet seg var derfor enten utvandrede nordmenn som hadde skiftet statsborgerskap, eller menn som løy og sa de var briter. De siste har vi identifisert fem av. Fra 1916 fikk «friendly aliens» eller utlendinger fra nøytrale land mulighet til å verve seg, den britiske hæren var desperat og trengte alle menn den kunne få.

Før 1916 var den britiske hæren også en utelukkende frivillig hær, det var ingen form for verneplikt. Ved starten av krigen bestod den kun av 250 000 mann. Den moderne krigen hadde behov for langt flere enn dette, og det ble derfor med en gang krigen brøt ut i august 1914 satt i verk enorme vervekampanjer. Etter en knapp måned hadde det meldt seg 750,000 og ved utgangen av 1914 hadde tallet på frivillige økt til 1 million. Årsakene til at de meldte seg var mange; patriotisme, arbeidsledighet, sosialt press og krigsentusiasme. I løpet av 1915 meldte det seg ytterligere over en million mann. Men etter dette falt tallet for hver måned og i 1916 ble derfor den britiske regjeringen tvunget til å innføre verneplikt.

Den yngste

En følge av vervekampanjene var at mange av de som meldte ikke ble godtatt, de var enten for unge, for gamle, for lave eller i dårlig fysisk form. Eller som vi har sett, ikke britiske statsborgere. Ikke få gutter og gamle menn ønsket mer enn alt annet å tjenestegjøre, og forsøkte derfor å lyve på alderen fro å bli godtatt. Det var enklere i tid uten folkeregistre og datamaskiner. Og selv om loven sa at grensen for å verve seg var 18 år og grensen for å bli sendt til fronten var 19, var det mange som løy på alderen og likevel kom med. Vervesersjantene lot seg ofte lure, og var i andre tilfeller ikke interessert i å sjekke attester og alderen til gutter som ønsket å verve seg alt for nøye. Særlig gjaldt det gutter som fysisk så ut som de kunne være over 18.

Den yngste soldaten man kjenner til i den britiske hæren under første verdenskrig er Sidney George Lewis (1903–1969) som vervet seg i East Surrey-regiment in august 1915 som tolvåring. Som trettenåring kjempet han i det blodige Somme-slaget, emn ble I senere sendt hjem da moren sendte fødselsattesten hans til Krigsministeriet. Han vervet seg igjen i 1918 og ble etter krigen politimann og til sist pubvert. Du kan lese mer om ham her, eller i boken Boy Soldiers of the Great War av Richard van Emden.

Sidney Lewis som 13-åring

I vårt materiale er eden yngste soldaten vi har kommet over i vårt materiale er den 17 år gamle Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916). Han er en av personene vi følger i boka «De ukjente krigerne». Kloumann var født i Gamlebyen i Kristiania, men hadde emigrert med familien til industribyen Leeds i Nordøst-England som småbarn. Faren var ingeniør og bestyrte en fabrikk som laget vekter, hvor sønnen i 1914 nettopp var blitt ansatt som lærling. Han vervet seg til en av frivilligebataljonene som ble opprettet høsten 1914, den såkalte Leeds Pals-bataljonen i West Yorkshire-regimentet. Rekrutteringen startet etter et lokalt initiativ på rådhuset i Leeds 4. september 1914, allerede etter fire dager hadde det meldt seg 1275 mann. Selv om Klouman var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. En av dem, Horace Iles, var kun 14 år. han var en kraftig gutt, som så mye eldre ut enn det han virkelig var.

Gerhard Kloumann

Den 25. september 1917 marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Bataljonen reiste til Nord-England for trening. Etter et år ble sen sendt til Egypt for garnisonstjeneste, men ble våren 1916 sendt videre til Frankrike. Der deltok den i det blodige angret ved Somme den 1. juli 1916. . I løpet av de knappe to første timene av angrepet mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet. Alt i alt døde ufattelige 20 000 britiske soldater denne dagen. Det er den blodigste dagen i den britiske hærens historie– og frontlinjen flyttet seg knapt.

Den eldste

Den eldste soldaten som vervet seg, som man kjenner til, var William John Paxton (1846 1927) fra London, som vervet seg i 1914 som 68-åring. Som guttesoldatene løy han på alderen, og hevdet at han kun var 48 år gammel. Som nærmeste fam8ilei anga han broren sin, og ikke sin kone og voksne barn som bodde like ved vervekontoret. Paxton ble dimmittert i 1916 av «helseårsaker». Den eldste som ble drept i kamp var oberstløytnanten Jasper Myers Richardson (1849-1918), som var 65 år da han gikk i hæren I 1914 og 68 år da han ble drept I 1918. Den tidligere advokaten var imidlertid ingen frontsoldat, men tjenestegjorde som en landbruksoffiser i staben da han ble drept i et tysk granatangrep ved Bapaume i Nord-Frankrike 30. mars 1918.

 William John Paxton

Hva med nordmennene? Den eldste soldaten vi har funnet er Henry Dessington (1859-1916). Han het egentlig Hans Anton Dissingthon og var født i Moss i 1859. Han var sjømann og slo seg etter hvert ned og stiftet familie i Cardiff i Wales, hvor han jobbet med å male skip. Da krigen brøt ut var han 55 år gammel. Han forsøkte først å verve seg i en infanteribataljon, han sa han var 35, men dette stemte helt klart ikke og han ble avvist. Senere, i 1915, prøvde han seg igjen, denne gangen i Royal Engineers (ingeniørvåpenet). Nå slo han litt av og påsto at han var 45. Det gikk bedre og han ble antatt. Vi må også huske at ettersom krigen gikk, så ble hæren stadig mer desperat etter å fylle hullene. Generalstaben anslo at den britiske hæren trengte å verve trengte 140 000 rekrutter hver måned for å kunne opprettholde krigsinnsatsen. Dessington ble sendt til Frankrike, hvor han tjente i en såkalt Labour battalion, en arbeidsenhet som bestod av eldre menn og ikke stridsdyktige, som arbeidet bak linjene med vedlikehold, veibygging og så videre. Han ble såret i 1916 og sendte hjem til England, der ble det besluttet å dimittere ham på grunn høy alder. Legen fant nå ut hvor gammel han var. Men før det kunne skje, så døde han 9. februar 1916 under permisjon etter å ha falt ut jernbanevogn. Han var på vei hjem til familien i Cardiff. Dessington var riktignok ti år yngre enn William Paxton, men en godt voksen man likeså.

Tyskland

I følge en artikkel i den svenske avisen Östersunds-Posten i 1915 var den eldste soldaten i den tyske hæren en svenske, fabrikanten H. Huss fra Helsingborg. Han var 70 år og hadde allerede vært med i den fransk-tyske krigen i 1870-71. Når det brøt ut krig med Frankrike på nytt i 1914 hadde han straks meldt seg som frivillig. «Den 70-årige mannen har varit hem på jullov, och var då lika rask och kry, som då han drog ut».