Første juli 1916 – et hundreårsminne

I dag er det 100 år siden den første dagen av Somme-slaget, den 1. juli 1916. Det var et av første verdenskrigs blodigste og kanskje mest meningsløse slag. De britiske angriperne, mange av dem uerfarne krigsfrivillige som kjempet i såkalte Pals battalions – kompisbataljoner rekrutert fra en landsby eller en bedrift, som ble massakrert av tyske maskingevær i ingenmannsland. Da dagen var over var frontlinjen flyttet fremover kun noen hundre meter. 20 000 britiske soldater og over 10 000 tyske hadde mistet livet.

 

GA Klouman Yorkshire Weekly Post, 19.8. 1916

Gerhard A. Klouman (1897-1916)

En av de som døde denne dagen var Gerhard Arnulf Klouman. Han var født i Gamlebyen i Kristiania som yngst av fire søsken, men hadde emigrert med familien til Leeds som liten. Der drev faren en liten fabrikk som produserte vekter og andre instrumenter. Under krigsbegeistringen høsten hadde den da 17-årige lærlingen meldt seg frivillig til Leeds Pals battalion. Selv om han var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. Om det var fordi han løy på alderen, eller om rekrutteringskomiteen vendte det blinde øyet til, er uvisst. Slikt var ikke uvanlig. Leeds Pals ble tilknyttet West Yorkshire-regimentet og ble dets 15. (Service-) bataljon. 25. september marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Reisen videre gikk først med tog til en treningsleir i Yorkshire. Kloumann ble trent opp til å bli maskingeværskytter, og ble plassert i kompani B. Da opplæringen var over var han og hans medsoldater ivrige etter å komme i kamp.

 

Den sjansen skulle kompisene fra Leeds få nettopp første juli 1916.. Kompisene fra Leeds hadde gått i land i Marseille 1. juni og ble sendt med tog til Nord-Frankrike. En måned senere, 1. juli, lå de klare lengst nord i angrepsområdet. Ti på halv åtte denne vakre sommermorgenen økte artilleritordenen i intensitet, for så etter 10 minutter å stilne helt. Umiddelbart etterpå ble stillheten brutt av kommandorop og skarpe toner fra offisersfløyter i de britiske stillingene. Langs hele fronten klatret kakikledde soldater opp av skyttergravene og gikk ut i ingenmannslandet. Forsiktig og med spente blikk beveget de seg mot de fremste tyske linjene, som virket ødelagte og forlatte. Hadde den britiske øverskommanderende Sir Douglas Haigs plan om å knuse de tyske skyttergravene lyktes? Plutselig bjeffet de første tyske maskingeværene.

The_Battle_of_the_Somme,_July-november_1916_Q1308

Angrepsmålet til Leeds Pals denne morgenen var fire tyske skyttergravslinjer på andre siden av en grunn dal og den lille landsbyen Serre bak dem, ikke mer enn en kilometer unna. Bataljonen var den fremste av tre bataljoner som hadde fått ordre om å ta landsbyen og klatret derfor først opp. De tyske forsvarene klatret frem fra sine underjordiske tilfluktssteder og så snart at en bølge av menn beveget seg mot dem. De la seg til rette og bemannet maskingeværene, samtidig som de tyske kanonene bak Serre våknet til liv. Snart svøpte maskingeværene over ingenmannsland, og blodbadet tok til. Leeds Pals ble revet i stykker nesten før de hadde forlatt sine egne skyttergraver, og det uten å nå et eneste av sine mål. Etterpå skulle det vise seg at det britiske artilleriet, til tross for det voldsomme bombardementet, ikke hadde klart å ødelegge tyskernes velkonstruerte tilfluktsrom. Granatene var hverken mange nok eller kraftige nok.

 

De britiske soldatene døde nå i hopetall mens de løp fremover eller lette etter hull i piggtrådgjerdene foran de tyske skyttergravene. Også de to kompisbataljonene fra industribyene Accrington og Sheffield, som utgjorde andre og tredje angrepsbølge bak Leeds Pals, led store tap. Men noen av soldatene kom seg faktisk helskinnet over ingenmannsland og frem til de fremste tyske skyttergravene. En kaotisk serie med desperate nærkamper, med rifler, kniver, spader, albuer og hender, fulgte. Etter en halvtimes kamp klarte tyskerne med assistanse fra nyankomne reserver å kaste de siste britene ut fra sine linjer. Det samme som skjedde ved Serre, gjentok seg i hele angrepsområdet, helt ned til Maricourt i sør. I løpet av de knappe to timene mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange, 500 mann, ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet.

1405797384278_wps_15_A_general_view_of_a_devas

Da kvelden kom, var meldingene som hopet seg opp i hovedkvarteret i Albert katastrofal lesning for Sir Douglas Haig. Tolv timer etter at angrepet hadde startet, kunne staben hans melde at nærmere 16 000 soldater var blitt drept. Før dagen var omme, hadde tallet steget til ufattelige 20 000 drepte – og frontlinjen hadde knapt flyttet seg. Men de nesten ufattelige tapene på slagets første dag satte ingen stopper for den britiske offensiven. I løpet av de neste ukene ble de tyske linjene angrepet gang på gang. Resultatet var ytterliggere tap og lidelser for egne tropper, og noen begrensede fremganger.

 

Les en kronikk om den første dagen ved Somme skrevet av forfatterne av «De ukjente krigerne» til 90-årsdagen for slaget i 2006.

Om første verdenskrig i store norske leksikon

Man kan lese om slaget ved Somme på nettstedet til den offisielle 100-årsmarkeringen.

Krigens ansikter

I den britiske avisen Guardian er det en anmeldelse av en interessant ny bok om første verdenskrig, The Lost Tommies av Ross Coulthart. Boken er også omtalt i en artikkel i Daily Mail, her er det flere bilder.

a - 1

Boken bygger på et fotosamling som nylig ble oppdaget i en låve i Picardie i Frankrike. Det er arkivet etter en fransk fotograf som hadde satt opp studioet sitt i en låve, ikke langt bak frontlinjen. I arkivet lå det over 4000 bilder av britiske soldater, enkeltvis og i grupper. I de første bildene er de unge, relativt rene og entusiastiske, men i de senere er de skitne, mutte og tomme i blikket. Skadet av det ubønnhørlige møtet med moderne krigføring og vanviddet i ingenmannsland.

Vi illustrerer denne bloggposten med et annet portrettbilde, av en av nordmennene som kjempet ved fronten – av den ennå unge og uskyldige Per Freng Petersen i australsk uniform. Etter krigen skulle han bli en av lederne for Norske krigsveteraner 1914-1918; visstnok den eneste krigsveteranforening i verden som tok imot medlemmer fra begge sider. Det sentrale for medlemmene var, i følge  Petersen, det store fellesskapet som de hadde opplevd ved fronten – «Vi er kamerater».

Soldaten som ble pasifist

Interessen var det ingen ting å klage på denne januardagen i 1930, og hundrevis av tilhørere hadde møtt opp i Oslo Studentersamfunn for å høre på kveldens foredragsholder. Folk stod og satt som «sardiner i en boks» og over den lille salen hang et tett lag av tobakksrøyk som gjorde det ganske «hensiktsløst aa tilegne sig surstoff». I sentrum for all denne oppmerksomhet stod den trettiseks år gamle Knut Werswick fra Eidanger i Telemark. To måneder tidligere hadde han utgitt boken Fra menneske til soldat, et kraftig oppgjør med krig og militarisme fortalt gjennom Werswicks egne opplevelser som kanadisk ingeniørsoldat under første verdenskrig. Men han var ingen naturlig taler, og snakket langsomt, litt klossete, med mange gale pauser og en egenartet patos. Hvis ikke tilhørerne hele tiden hadde følt hvor dypt og ektefølt han snakket, kunne det fort virket noe komisk. I korte trekk lykkes han med å gi tilhørerne i Studentersamfunnet et sterkt inntrykk av hvor «forbannet fæl denne menneskeslaktingen er i praksis», oppsummerte en avis.

 

Knut Werswick (kilde: Morgenbladet)

Knut Werswick (kilde: Morgenbladet)

 

I sitt foredrag fortalte Werswick om sulten, håpløsheten, råskapen og den meningsløse grusomheten han selv fikk være en del av under tiden som soldat. Om nettene ute i ingenmannsland, de lange timene på lyttepost, og krigshandlingene. Han fortalte om hvor enkelt de lot seg oppildne i en vill trang til å drepe. Levende beskrev han nærkampene i fremste linje. Hvordan de hylte mot de angripende tyske soldatene og hoppet opp på kanten av skyttergraven. «Vi skjærer, stikker, slår – vilt og sanseløst. [..] Vi bare dreper – uten system hugger vi inn i de grå fremstormende massene». Werswick fortalte også om hvordan han og tre andre nordmenn hadde stor glede av å lære seg å bruke en flammekaster. At de kranglet om hvem av dem som skulle få æren av å slippe flammene løs på tyskerne. Etterpå skrøt de opprømt av sin innsats mens de fikk ros av sersjanten. «Det var det vi kalte heltemot» konkluderer han. Werswick snakket også om de psykiske sårene etter freden: Hvordan en blyantspiss som brakk eller en feltflaske som falt i bakken kunne gjøre en soldat som ham aldeles vill og gal av raseri.

 

 

Sårede soldater ved Ypres, 1917 (kilde: Wikipedia)

Sårede soldater ved Ypres, 1917 (kilde: Wikipedia)

 

Få av de mange tusen norske menn og kvinner som gjorde aktiv krigsinnsats under første verdenskrig ønsket å fortelle om hva de hadde vært med på, men ikke Knut Werswick. For hans møte med den moderne og industrielle krigen kom til å vekke et brennende engasjement for fredssaken. I skyggen av de totalitære ideologier som vokste frem i Europa i mellomkrigstiden kom han til å kjempe for at lærdommene fra den første verdenskrig ikke ble glemt. På den måten er Werswicks livshistorie en reise i både norsk og europeisk historie.

 

Fra menneske til soldat

Knut Olsen Versvik (navnet Wersvick var en anglifisering som kom til senere) ble født i oktober 1894 i Rogn, Bamble. Det var en blanding av eventyrlyst og drømmen om det store utlandet som lokket han bort fra Eidanger. Som mange andre unge norske menn var det havet som ga ham muligheten. USA og Nord-Dakota skulle bli hans første reisemål, da han i 1913, i en alder av atten år, utvandret fra Norge. Men i motsetning til mange andre utvandrede nordmenn fant han ikke roen her og allerede høsten 1914 krysset han grensen til Canada. Her flaket han omkring på den kanadiske prærien en lengre stund, og tok det han fant av arbeid på bondegårder eller annet løsarbeid.

 

En treningsleir i Canada (kilde: Wikipedia)

En treningsleir i Canada (kilde: Wikipedia)

 

Men det var vanskelig for en nyankommet fremmed å skaffe seg arbeid i Canada høsten 1914. Som en del av det britiske imperiet var landet blitt trukket med i verdenskrigen. Etter krigsutbruddet i august hadde Canada lovet å sende en ekspedisjonsstyrke på 25 000 soldater for å hjelpe moderlandet. Denne høsten hadde derfor tusenvis av kanadiske menn fulgt oppfordring og meldt seg til krigstjeneste. Men økonomisk befant landet seg i en krise, som ble forverret av krigsutbruddet og den usikkerheten som fulgte. Noen av de første som fikk merke krisen var nyankomne immigranter som Werswick. Samtidig vokste det frem en generell mistenksomhet mot alle immigranter, de fremmede. Patriotisme, fattigdom, og sosialt press; årsakene til at nordmenn meldte seg til krigstjeneste var mange og vi kan ikke med sikkerhet si hva som var Knut Werswicks motiver. Men for en mistenkelig fremmed som snakket dårlig engelsk og som ikke hadde fast inntekt var uansett valgene få.

 

Hundredagersoffensiven

Et sted i det nordlige Frankrike sommeren 1918. De små, skranglete jernbanevognene sneglet seg sørover. På stjernene kunne Knut Werswick se at det bar den veien, om dagen holdt de kanadiske avdelingene seg skjult. De fryktet hele tiden at tyskerne skulle oppdage hva som var i ferd med å skje. Men humøret var det ingenting i veien med, og snart passerte de et par tanks som drev øvelser i en treningsskyttergrav. De eksisterte altså virkelig – djevelske så de ut til å være. Kunne de forsere skyttergravene like godt? En ny ånd var kommet over dem, syntes Werswick, her blant mektige, langløpede kanoner og svarte, truende tanks. Rundt Amiens var det samlet mange soldater, som lå og hvilte der de kunne finne litt skygge. Til og med under de fullastede transportvognene lå det soldater og sov, mens augustsolen sendte sine varme stråler nedover det støvete landskapet. En anelse om en forestående seier fortrengte krigstrettheten, men den var også blandet med usikkerhet. «Kommer de til å holde hva de lover, eller blir det enda et nederlag for oss her i Amiens?»

 

Kanadiske soldater rykker frem i 1918 (kilde: Wikipedia)

Kanadiske soldater under hundredagersoffensiven i 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I begynnelsen av august 1918 var de allierte klare til å gå på offensiven. Flere angrepsplaner var blitt lagt for Vestfronten og en av dem tok sitt utgangspunkt i den franske byen Amiens, et område hvor kampene hadde bølget frem og tilbake de siste årene. Her fikk altså Werswick se et mektig oppbud av alliert krigsmateriell som var gjort klart for den kommende offensiven. Alt var gjemt i skogene, godt kamuflert med grønne busker og farget presenninger. Dagen etterpå, den 8. august, åpnet den store allierte offensiven som senere skulle bli kjent som hundredagersoffensiven. Fire større britiske, kanadiske, australske og franske hæravdelinger var samlet langs en noe over to mil lang frontlinje. Til sammen deltok ti divisjoner med mer enn 200 000 mann som igjen var støttet av nærmere 500 stridsvogner og andre pansrede kjøretøy. Målet var i første omgang å gjenerobre kontrollen over jernbanelinjen fra Amiens til Paris, og slik hindre tyskerne i å bruke den til å transportere tropper og forsyninger.

 

En motorisert kanadisk avdeling ved Arras, 1918 (kilde. Wikipedia)

En motorisert kanadisk avdeling ved Arras, 1918 (kilde. Wikipedia)

 

Werswicks ingeniøravdeling var plassert i nærheten av artilleriet, klar til å følge etter den første infanteribølgen. Soldatene lå tett i rekker. Noen var gamle, men de fleste var unge og nye. De siste forsterkningene hadde vært tallrike. Det forberedende artilleriangrepet var beregnet til kun å vare i tjue minutter; enda et ledd i planen om å overraske tyskerne. «Stå til, kanonérer», lød det langs linjene. «Først trodde jeg hele ammunisjonslageret var futtet av», skrev Werswick da han senere forsøkte å beskrive artilleriangrepet. Dernest hadde han en følelse av at «en uhyre vekt klemte over armer og rygg – trykket meg flat mot underlaget, valset meg ned, selv om jeg fremdeles var i liv». Så dundret hele rekken med artilleri til igjen. I tretoppene over de tyske linjene lyste luften rød. Hele himmelen var et mektig hav av blussende, rødglinsende lyn med gnistrende stjerneskudd innimellom. «Det var som om dommedag raser over oss, med alle helvetets ild i sitt følge.» Kruttrøyken sved i øynene, og brakene fikk det til å verke i ørene, men ildgivningen økte stadig. Langs hele linjen steg et skrik av soldatstemmer frem: «Give them hell, give them hell!».

 

Kanadiske soldater ved Arras, 1918 (kilde: Wikipedia)

Kanadiske soldater ved Arras, 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I løpet av de neste ukene rykket de allierte styrkene fremover på bred front og møte lite organisert tysk motstand, en fremgang som man ikke hadde vært vitne til siden starten av krigen. Ved hjelp av artilleri og flyangrep hadde de allierte også effektivt klart å kutte kontakten mellom de fremre tyske stillingene og de bakre støttelinjene, slik at forsterkninger ikke kunne tilkalles eller komme frem. Resultatet var at de få tyske soldatene som holdt linjen, motløse og utslitte etter sin egen våroffensiv, begynte å overgi seg i store mengder. Det var ikke uten grunn at Erich von Ludendorff i sin dagbok noterte at 8. august var «den tyske hærens mørkeste dag under krigen».

 

Krigens siste fase

Men den tyske hær var ikke beseiret etter hundredagersoffensiven og Knut Werswick deltok i angrepet på den mektige Hindenburglinjen, høsten 1918. Været fortsatte å være kaldt og surt; den ene dagen var verre enn den foregående. Men kulden hadde også sine fordeler. Stanken av de døde ga seg litt da, fortalte han senere. Innimellom ble de kanadiske fremstøtene avbrutt av desperate tyske motangrep. Werswick så hvordan fienden kom sjanglende fremover, for sløve og likeglade til å søke dekning. De tyske soldatene, hovedsakelig unggutter, ble lette ofre for de kanadiske maskingeværene. Høsten 1918 var imidlertid de allierte overlegne i både antall soldater og materiell.

 

Kanadiske soldater krysser Canal du Nord, 1918 (kilde: Wikipedia)

Kanadiske soldater krysser Canal du Nord, høsten 1918 (kilde: Wikipedia)

 

Krigens siste dag, 11. november 1918, var en grå og kald, uten sol og uten lys. De kanadiske styrkene stod utenfor Mons, det gamle slagfeltet fra august 1914 en drøy mil nord for den fransk-belgiske grensen. Rykter begynte tidlig å gå om at krigen var over, og i løpet av morgenen møtte de sivile som fortalte at tyskerne hadde trukket seg tilbake i vill uorden. En våpenstillstand skulle inntre klokken elleve. Det at freden nærmet seg fremstod som mer og mer uvirkelig for Werswick. «For en time siden var alt som før. For et minutt siden tenkte vi på krig. Nå tenker vi på fred – og det tiltaler oss tross alt.» Klokken tikket sakte mot elleve. En av offiserene telte sekundene lavt for seg selv, og soldatene stirret som hypnotiserte på ham. Stillhet, fullstendig stillhet. Ikke en lyd. Sekundviseren stanset ikke. Den beveget seg forbi ellevetallet – nå hørte de ikke lenger våpen noe sted. Ti sekunder, tjue, tretti, minuttet fullt. Et minutt over elleve. «Og vi lever, vi lever ennå.»

 

Frontkjemper og fredsarbeider

I motsetning til mange andre nordmenn som deltok i første verdenskrig, valgte Knut Werswick å reise hjem til Norge da han ble dimittert fra den kanadiske hæren sommeren 1919. Ti år senere, i slutten av november 1929 var Werswick blant et trettitalls norske første verdenskrigs veteraner som samlet seg på Kafé Engebret i Oslo for å danne foreningen Norske krigsveteraner 1914-1918. Medlemmene kalte seg selv for frontkjempere og foreningen var ikke forbeholdt den ene eller andre siden, men var ment å samle alle veteraner. På stiftelsesmøtet talte en av initiativtakerne om hvordan selve krigsopplevelsen hadde førte dem sammen og viktigheten av «kameratskapets idé». Dette var et budskap som Werswick kunne stille seg bak.

 

Norske krigsveteraner, 1914-1918 (kilde: Aftenposten)

Norske krigsveteraner, 1914-1918 (kilde: Aftenposten)

 

Tanken om et soldatfellesskap, som gikk på tvers av nasjonalitet, var ikke unik for de norske veteranene. Den hadde vokst frem hos mange av Europas veteraner i mellomkrigstiden. Den var forankret i deres felles opplevelse av krig og livet som soldat ved fronten og kunne gjenfinnes i en stadig voksende memoar- og skjønnlitteratur som var vokst frem etter krigen. Den kanskje mest kjente av dem var den tidligere tyske soldaten Erich Remarque, som i januar 1929 kom med romanen Im Westen nichts Neues (Intet nytt fra Vestfronten). Boken hadde klare selvbiografiske trekk og skildret den tyske soldaten Paul Baümers opplevelser av livet ved fronten og krigen. Knut Werswick var en av mange som ble inspirert av å lese Remarques bok, men selv hevdet han at det var et brev fra en annen kanadisk veteran som var den direkte foranledningen til at han selv begynte arbeidet med boken Fra menneske til soldat.

 

Fra menneske til soldat (1958-utgave)

Fra menneske til soldat (1958-utgave)

 

I sin egen bok ønsket Werswick å være ærlig om sine egne tanker og følelser fra tiden som soldat. Målet var at boken skulle «gjøre mest nytte som almindelig folkelesning» og derfor hadde Werswick ikke tatt «hensyn til de rent litterære kvalifikasjoner». Den skulle krast og usminket fortelle «sannheten om krigen som den fortonet sig for mig». Den inneholdt også et klart antikrigs-budskap som skulle «rive bort sløret av heltedåd og romantikk» fra krigen, slik at nordmenn viste hva de gikk til «næste gang krigsguden kjører sin sønderknusende vals over Europas kultiverte marker».

 

Fra menneske til soldat ble publisert samtidig som de norske veteraner dannet sin forening i november 1929, og den ble gjenstand for mye oppmerksomhet og debatt. Dagbladets Axel Kielland mente at det var en av «de råeste» bøkene han hadde lest. Der Remarque var skånsom i sine beskrivelser fra krigen var Werswick tvunget til å være direkte, hevdet han. Det var sider i boken som, i følge Kielland, gjorde fysisk vondt å lese. Rått som et neveslag traff den leseren «mellem øinene». «Les og kast opp!» var hans anbefalling. Kielland konkluderte med at den leser som lot seg romantisk begeistre over Werswicks bok burde la seg «undersøkes av læge».

 

Bokanmeldelse i Dagbladet

Bokanmeldelse i Dagbladet

 

I kjølvannet av bokutgivelsen fulgte en landsomfattende foredragsturné våren 1930, som også inkluderte flere besøk til hjemfylke Telemark med besøk i Skien, Porsgrunn og Notodden. Onsdag 12. mars holdt han et «fengslende og interessant» foredrag i Festivitetens lokaler i Skien. Med stigende oppmerksomhet og under åndeløs stillhet fortalte han om sine opplevelser fra skyttergravskrigen. Han var, som nevnt, ingen naturlig taler og startet ofte sine foredrag noe famlende og nervøst, men det gikk ofte ikke lang tid før han ble revet med av sin egen fremstilling og glemte at han stod foran en stor forsamling. Telemark Arbeiderblad kunne fortelle at det eksisterte en oppriktighet og umiddelbarhet over fremstillingen som «som skate en kontakt av de sjeldne mellem foredragsholder og forsamling». Avisa mente det var umulig å gjenfortelle Werswicks foredrag – «det må høres».

 

Veien inn i en ny verdenskrig

Werswicks engasjement for fredssaken fikk en ny giv etter hvert som trusselen om en ny storkrig i Europa vokste frem på midten 1930-tallet. Han skrev blant annet teaterstykket Krig og konflikt som han søkte å få oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Og ved flere anledninger samarbeidet han med den kjente pasifisten Olaf Kullmann for å advare mot militarismen som vokste frem på kontinentet. Werswick fryktet at den urolige situasjonen i Europa og fremveksten av nazismen i Tyskland kunne få alvorlig konsekvenser, også for vårt land. Han var fortvilet over den «mangel paa alvor» som preget debatten her hjemme i Norge «naar der er tale om krig» og tok et oppgjør med de som i rolige vendinger kunne snakke om krig, som om det var noe naturlig. «Krigen er den forferdeligste opplevelse et menneske kan gaa igjennem, den dreper all følelse, all tro paa Gud og lykken i livet».

 

Menneske og krigen fra 1936

Menneske og krigen fra 1936

 

I 1936 utga han oppfølgerboka Mennesket og krigen: tilegnet en forrådt menneskeslekt i samarbeid med Norges Fredsforening. Hans hovedmotiv var «å gi mine venner litt stoff i kampen mot krigen». Parallelt med bokutgivelsen fortsatte han å reise rundt for å holde foredrag. Et av dem ga han tittelen Verden i dag – Europa fra Versailles gjennom München til en ny verdenskrig. Etter et besøk til Sunnfjord i desember 1936, kommenterte lokalavisa at det gikk som en rød tråd gjennom hele Werswicks foredrag en oppfordring: «haldt upp med krig, so er du på den sikre sida, både når det gjeld deg sjølv og dine medmemmeske». Men hans innsats virket forgjeves – en ny storkrig i Europa rykket stadig nærmere.

Slaget ved Belleau-skogen

Avisen New York Times har akkurat publisert en interessant artikkel om reisemålet Belleau-skogen. Det er stedet for amerikanerens første store slag i Nord-Frankrike sommeren 1917. Det var en blodig ilddåp for de uerfarne, men tapre amerikanske troppene. Det er nok ikke riktig som artikkelen påstår, at det var den amerikanske seieren her som var selve vendepunktet i første verdenskrig, men det er samtidig klart at det var et viktig slag og de amerikanske styrkene bidro til å stoppe den tyske våroffensiven, som da truet med å bryte gjennom de allierte linjene.

800px-Scott_Belleau_Wood

Det var selvsagt flere nordmenn blant amerikanerne. En av dem var eventyreren, landstrykeren, kirketjeneren og – ikke rent så sjelden – fengselsfuglen Hans Gjerde fra Hyllestad i Sogn. En mann som er en av hovedpersonene i boka vår De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Han hadde også sitt første møte med krigen her på den franske landsbygda, nordøst for Paris.

Den 1.  juni 1918 brøt tyskerne gjennom de franske linjene  og rykket deretter inn i de skogkledde områdene ved landsbyen Belleau. Blant troppene som ble sendt mot dem var Hans Gjerdes 5. amerikanske marineregiment. Marinesoldatene gikk av toget en drøy mil unna fronten og beveget seg videre i springmarsj gjennom folketomme landsbyer og oppflengte veier og marker. Drønnene fra artilleriet ble høyere og høyere, og om han ikke hadde innsett det tidligere, innså Gjerde nå at det «bar mot en krig på dødsens alvor». Snart kom avdelingen hans inn i skuddfeltet, og prosjektiler begynte å slå ned rundt ham. «Stort sett virket skytingen temmelig planløs, men nå og da kunne en granat lande midt inne i en klynge marsjerende soldater og meie ned et halvt dusin eller så.» Marinesoldatene avanserte ikke så langt de første dagene, men la seg ned i stillinger inne i Belleauskogen og ventet på flere forsterkninger.

100_0680_0425_425_0171Den femte juni begynte de å ane at noe skulle skje, og nervøsiteten spredde seg. Gjerde fortalte senere at han aldri hadde hørt så mange vitser eller så mye galgenhur var innenfor nedslagsfeltet til de tyske kanonene. «Det visste seg at vi hadde passert tvers gjennom nedslagsfeltet deres og det kunne bare tyde på at vi nærmet oss linjene.» Marinesoldatene slo nå leir for natten utenfor ruinene av en landsby og fikk noen timer med søvn og litt mat før fremrykningen fortsatte. «Nå skulle tyskerne tilbake.» Et par timer senere nådde de et lite høydedrag og kunne for første gang se tyske soldater foran seg. I nattemørket, opplyst av granateksplosjoner, så de mest ut som skygger. Nå rettet tyskerne uavbrutt ild mot de fremrykkende amerikanske styrkene, «men vi skulle likevel angripe». Raskt stilte Gjerde og hans kamerater seg opp i angrepsformasjon og stormet bortover sletten.

Vi hylte og brølte av full hals mens vi gikk på, og samtidig skjøt vi det vi kunne, grepet av en villskap og dødsforakt som var hinsides alt menneskelig.

De tyske styrkene gikk til motangrep og hylte minst like høyt. Snart stanset begge angrepene opp, og de ble liggende og skyte på hverandre i timevis. Da dagslyset kom, så Gjerde for første gang hvordan området de hadde kjempet i gjennom natten, så ut. Det som en gang hadde vært en frodig skog, var nå trær skutt av på midten, med noen få løvblader igjen som sitret og skalv av eksplosjonene. Etterpå beskrev han det som det mest makabre han noensinne hadde sett:

Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis

pvts_hagan_meyers_duda_15th_co_smSom noe av en skjebnens ironi var dette en strålende solskinnsdag med klar og intenst blå himmel, og det skarpe sollyset gjorde sitt til å lyse opp og avsløre hver eneste liten detalj i det blodbadet som hadde foregått om natten. Nervøsiteten fra kvelden før var nå borte. I stedet var Gjerde grepet av en krigsfeber, «et rødglødende hat. Ingen ting betydde noe lenger, ikke engang at jeg kanskje skulle dø om noen timer, noen minutter». Snart fikk hans avdeling ordre om å rykke videre fremover, og de hev seg opp og sprang hylende mot de tyske stillingene. Men de kom ikke langt før de måtte kaste seg i dekning igjen. Bak dem rykket den neste bølgen fremover. Snart lå det døde og sårede tyskere og amerikanere om hverandre over hele slagmarken. Nesten to tusen amerikanske soldater falt under kampene i Belleauskogen, litt over tusen av disse var fra marinekorpset.

De neste to ukene angrep amerikanerne gjentatte ganger, før de til slutt lyktes i å drive tyskerne helt ut av Belleauskogen. Dette var det største slaget den amerikanske hæren hadde kjempet siden borgerkrigen over et halvt hundreår tidligere. Da de siste kampene var over 26. juni, var nesten 10 000 amerikanere blitt skadet og to tusen drept. De høye tapstallene skyldtes i stor grad den amerikanske strategien med å angripe over åpent landskap, rett mot de tyske maskingeværstillingene. Den første dagen av slaget resulterte i de høyeste tapene noensinne i det amerikanske marinekorpsets historie. Etter krigen ble Belleauskogen døpt om til Bois de la Brigade de Marine − Marinebrigadens skog.

American Cemetery at Belleau Wood

 

Chateau Thierry
Found in a Soldier’s Coat Pocket on the Battlefield
(Author Unkonwn)

1
On the road ouf of Chateau Thierry
By the hill where we halted the Hun.
Near Suicide Hill in Death Valley
Where the Boch’s retreat was begun

2
There’s an acre of crude little crosses.
Where we buried young Sergeant Monroe
And a crowd of comrade crusaders
Whose name we may never quite know

3
And some day that road will be teeming
With pilgrims who venture to go
To Humanity’s Holy of Holies
On the road by the Bois de Bellau

4
Some will be looking for Brothers
Others for Fathers or Sons
Many for Husbands or Sweethearts
Or Comrades who stayed with the guns

5
God grant they may come in sunshine
While the spring flowers bloom on the grave
And may they be proud of our comrades
And glad for the gift that they gave

Nordmenn i kavaleriets soldnedgang

I militærhistorien fantes det lenge knapt et mer effektivt og dødelig ødeleggende våpen enn et velrettet kavaleriangrep til hest. I dag er imidlertid hestens rolle stort sett begrenset til parader, og kavlerivåpenet hører i dag til i militærhistorien. Når man er kommet frem til første verdenskrig, som på mange måter var siste gang hester spilte noen rolle i moderne krig, var det derfor få nordmenn som utmerket seg på hesteryggen. På vestfronten var det liten bruk for hester, og kavaleriavdelingene som fantes i  verdens hærer før krigen ble stående uvirksomme eller nedlagt. Men i krigens randsoner, i Midtøsten og Afrika, var det fremdeles bruk for denne gamle våpenarten.

640px-Light_horse_walers

Light Horse

De australske Light Horse-avdelingene var både billedlig og bokstavelig talt et produkt av den australske villmarken. Før Første verdenskrig var de det britiske samveldets ridende representanter i det rurale Australia, og besto av 23 regimenter med totalt 456 offiserer og 6508 menige. Selv om noen av regimentene som var stasjonert i umiddelbar nærhet av urbane områder rekrutterte et mindre antall fra byene, ble Light Horse i hovedsak fylt opp med menn fra landsbygda, som red sine egne hester under de få ukene med årlig obligatorisk trening som var i året. 95 % var av britisk herkomst; landarbeidere og pionerer fra den australske villmarka dominerte. Langt de fleste var erfarne ryttere, hvis ferdigheter på hesteryggen var som det ble sagt, ”på nivå med, og av og til kanskje over, deres gudstro”.

holsworthy_1910

Gallipoli

En som meldte seg tidlig til tjeneste var Bernhard Ingvald Evensen. Født utenfor ekteskap i Namsos i 1891, hadde utvandret fra Norge i 1905. Første stopp var California, der han jobbet som jordbruksarbeider. Senere hadde han kommet til Australia og jobbet som ”bushman”. Evensen meldte seg på vervingskontoret i Sydney alt 1. september 1914. Evenson var først i infanteriet, men i april 1916 ble han overført til 1st Light Horse Regiment (LHR) i Egypt. 1st LHR var i hovedsak rekruttert fra New South Wales. Høsten 1914 ble det sendt til Egypt, men i mai 1915 gikk turen videre til Gallipoli. Her ble LHR brukt til å støtte infanteriet, med til dels fryktelige tap. Bare under angrepet på de tyrkiske stillingene kjent som ”Sjakkbordet” den 7. august 1915 ble 147 av 200 mann drept eller såret, og mot slutten av året ble regimentet trukket ut og sendt tilbake til Egypt.

Suez

Da Evensen kom til regimentet i april, var 1st LHRs hovedoppgave å beskytte Nildalen mot angrep fra de pro-tyrkiske Senussi-araberene, men fra mai av ble regimentet sentralt i general H. G. Chauvels planer for forsvaret av den livsviktige Suezkanalen. Da nær 8000 arabere den 3. august prøvde å overrumple de britiske styrkene som lå ved Romani, på Middelhavssiden av Sinai, ved å følge etter 2nd LHR på vei tilbake fra rekognosering, hadde Chauvel plassert 1st LHR langs en forsvarslinje foran infanteristillingene.

sand

Mot en overlegen styrke klarte 1st Light Horse å holde tyrkerne tilbake i flere timer, før de måtte trekke seg tilbake i halv tre tida natt til 4. august. Ved daggry sendte så Chauvel 2nd LHR til motangrep, og igjen klarte man å stoppe den tyrkiske fremrykkingen. Med dagslyset satte også artilleriet inn, og tyrkerne befant seg nå under tung beskytning, klemt mellom ørkenen og de allierte linjene. Slaget om Romani var dermed i praksis over, selv om kamphandlingene ikke stoppet helt opp før neste daggry.

Gaza

Også en annen nordmann kjempet ved Romani. 34 år gamle Axel Herold Bakken. Axel hadde tidlig forlatt hjemmet i Trondheim og gått til sjøs – i likhet med sine tre brødre. En gang før 1914 gikk han i land i Australia, og i tjenestepapirene står han oppført som arbeider. Faren var død, så moren Henriette stod oppført som pårørende da han i august 1915 vervet seg til 6th LHR i New South Wales. I motsetning til 1st LHR hadde 6th LHR en defensiv rolle ved Gallipoli, før det rundt årsskiftet 1915/16 ble sent til Egypt. I mars 1916 ble Bakken overført til 2nd LHR, som deltok i de allierte forsøkene på å angripe tyrkerne i Gaza, på den andre siden av Sinai.

Best_turned_out_light_horseman_July_1943

Beersheba

Slaget ved Beersheba 31. oktober 1917 regnes ofte som det siste tradisjonelle kavaleriangrepet i militærhistorien. Selv om man også senere under krigen så eksempel på kavaleritaktikk, var 4th LHRs angrep på de tyrkiske stillingene som beskyttet brønnen i Bersheeba utført med stor dyktighet, og la veien åpen for de allierte frem mot Gaza og Jerusalem.  Men da var imidlertid Bakken for lengst sendt hjem etter å ha pådratt seg nyrebetennelse.

Om Evensen passet til myten om den australske Light Horse-soldaten fra den australske villmarken, passet Bakken mer til den generelle myten om australske soldater. Hans  rulleblad inkluderer til sammen over en måneds kakebu grunnet forskjellige forseelser, inkludert gambling på vakt, fyll og ordrenekt, og ulovlig fravær. Han rakk å bli friskmeldt før krigen var slutt, og rekonvalsentperioden brukte han til å gifte seg, men bare et drøyt år etter at han ble dimittert omkom han etter å ha fått omfattende hodeskader ved et fall på gata i Sidney.

Oscar Williams

Også Oscar Williams passer godt inn i bildet av de ”frilynte” australierne. Kampengutten var 24 år gammel da han vervet seg til 10th LHR i juni 1917. Han var fortsatt norsk statsborger, og skiftet heller ikke statsborgerskap i løpet av krigen som mange andre gjorde. Som Evensen er han oppført med yrke ”arbeider”. I løpet av de drøye to årene han tjenestegjorde rakk han å bli trukket til sammen 38 dager i lønn. På rullebladet hadde han bl.a. fyll, ubehøvlet språkbruk overfor offiser, og å ha forlatt posten sin og bli funnet utenfor en bordell en time senere. Williams så ikke stort av krigen, men pådro seg tidlig malaria. I 1919 ble han sendt til Australia, og noen måneder senere stakk han like godt av fra det militære, før han ble dimittert. Da familien i Norge på 1950-tallet tok kontakt med det australske forsvaret via Frelsesarmeen for å prøve å finne ham, måtte man derfor bare beklage at man ikke kjente til hans adresse.

graves 1st Light Horse Regiment

Sommeren 1918 ble  10th LHR utstyrt med sverd og gitt ortodoks kavaleritrening, og deltok under ”The Great Ride”, angrepet på den ottomanske armeen i Jordandalen. I september var det den første avdelingen inn i Damaskus. Williams var naturalisert britisk statsborger, men ulikt de fleste nordmennene i den australske hæren, planla han å vende tilbake til Sandefjord etter krigen.

I tiårene etter første verdenskrig begynte hesten for alvor å bli faset ut til fordel for motoriserte fremkomstmiddel. De kunne ikke lenger konkurrere med effektiviteten, hurtigheten og ildkraften til motoriserte kjøretøy.

Rytteravdelinger ble likevel benyttet på Østfronten så sent som under andre verdenskrig, og så sent som langt inn på 2000-tallet var Nordalliansens ryttere var en viktig støtte for de amerikanske spesialstyrkene under invasjonen av Afghanistan.

Niels Gudde – en nordmann i den indske hæren

Blant de mange styrkene som det britiske rasket sammen og sendte til Vestfronten var soldatene i de indiske avdelingene det også enheter fra den indiske hæren.   130 000 soldater fra India (som i 1914 også omfattet dagens Pakistan, Bangladesh og Burma) kom på lutten av året 1914 til Europa.

Blant dem befant det seg også en nordmann, Niels Gudde (1889-1950) fra Trondheim. Han er en av dem som får sin historie fortalt i vår bok De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig.

Etter å ha gått på Krigsskolen i Norge hadde Gudde reist ut for å arbeide for Millars Timber and Trading Co., først i Australia og så i Bombay i India 1910-14. I Bombay hadde han gått inn som frivillig reservesoldat i Bombay Light Horse-regimentet og han fulgte med da dette regimentet ble sendt til Europa høsten 1914.

Adresseavisa - Trønder i krigen Gudde 29.10

Fremme i Frankrike deltok han i slaget ved Neuve Chapelle som motorsykkelordonans i det indiske kavaleriet. Etterpå skrev han hjem til familien i Trondheim:

Det var noget av det vildeste jeg har set og hørt. Man kunde ikke engang høre sin egen stemme. Artilleriet la først landsbyen i grus og sendte saa tusener av shrapnels over tyske løpegrave, hvorefter infanteriet bølget frem over de aapne marker til høire ind i landsbyen og til venstre ind et skogholt.

I 1916 ble Gudde forfremmet til løytnant etter at han hadde blitt naturalisert som britisk borger, noe som var et krav for å kunne blir offiser. Året etter ble avdelingen hans sendt til Mesopotamia (Irak), der den oppholdt seg resten av krigen.

Gamle menn på ærens mark

I forrige bloggpost fortalte vi om den eldste og den yngste nordmannen vi har kommet over i vårt arbeide med å samle informasjon om og skrive om nordmenn i utenlandsk krigstjeneste under første verdenskrig. Både Henry Dessington (1859-1916) og Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916)  tjenestegjorde i den britiske hæren, der det også var soldater som både var eldre og yngre enn disse to.  Blant nordmennene som tjenestegjorde i den franske hæren, i Fremmedlegionen som var de enste enheten som ikke-franskmenn kunne stå i, var det også flere menn på godt over over femti år.

Sigurd Gotaas

I den franske Fremmedlegionen var det også menn på Henry Dessingtons alder, i hvert fall nesten. Den ene var Sigurd Gotaas (1863-1915), opprinnelig fra Verdal i Trøndelag. Før krigen hadde han levd et spennende liv. Etter underoffisersskole i Norge og jobb som ridelærer på Vestlandet hadde han på 1880-tallet reist til Frankrike og gått inn i Fremmedlegionen.

FILES-GERMANY-FRANCE-WAR-COMMEMORATION

Der hadde Gotaas stått i fem år og tjenestegjort i Marokko, India og Tonkin i Indokina. Etter han var ferdig med tjenesten reiste han rundt og jobbet med jernbanebygging i Mandsjuria og Tibet. Til slutt, svekket av en kampskade og tropiske sykdommer, hadde han slått seg ned som forretningsmann i Kristiania og Trondheim. Da første verdenskrig krigen brøt ut i 1914, var saken klar, han måtte være med. Han klarte ikke å komme seg av gårde med en gang, og kunne derfor ikke slutte seg til Fremmedlegionen for annen gang før i mai 1915. Han ble raskt en bestefarsfigur for mange av de unge soldatene i sin avdeling, spesielt nordmennene. En av dem skrev at han og Gotaas De ofte pleide å møtes for å lese norske aviser sammen. Han og de andre nordmennene satte stor pris på trønderen:

Vi følte os litt forlatt av det kjære fedreland, da han kom, den brede trygge norske manden. Rolig fandt han i sig alle opofrelser og lidelser, og hver gang jeg traf ham, lyste et vakkert smil op i det furede ansigt.

Fremmedlegionregimenten deltok høsten i det såkalte Champagne-slaget, og led da store tap. Blant de som ble etterlatt på slagmarken, var nettopp Sigurd Gotaas, som ble drept av en tysk granat. Han ble begravet i kanten av et skogholt ved landsbyen Saint-Marie sur Pu, vest for Navarin-gården, et av stedene det ble kjempet mest innbitt om. Etterpå fikk familien på Steinkjer vite at det på graven stod et enkelt hvitt trekors med følgende inskripsjon: «Sigurd Gotaas. Caporal 2. Reg. Etranger. 9. Octobre 1915. Mort au champ d’honneur» – død på ærens mark.

Etter krigen ble Navarin-gården valgt ut som et av stedene hvor den franske staten bygget et stort ossuarier – eller benhus. Det mest kjente av disse ligger ved slagmarken utenfor Verdun. Under en stor pyramide, tilegnet soldatene som kjempet ved fronten i Champagne mellom 1914 og 1918, ligger knoklene til over 10 000 uidentifiserte tyske og franske soldater.

Henrik Angell

Enda eldre enn Gotaas var Henrik Angell (1861-1922). Også han var noe av en eventyrer. Han var offiser i den norske generalstaben, og kjempet sterkt for norsk nasjonalisme og militære idealer. Han utga flere bøker om krigshistorie. Han arbeidet også for utbredelse av idrett, særlig skiløping. Angell hadde også hatt flere lange opphold på Balkan, hvor blant annet hadde han opprettet en skiskole. Under første verdenskrig var han oberst og regimentssjef i den norske hæren, men hans iver etter å delta i krigen, etter endelig å kunne bli med i en krig , var for stor. På nyåret 1918, i den anselige alderen av 57 år, sa han opp embetet sitt i den norske hæren forsvaret og reiste til Frankrike, der han vervet seg som menig soldat i den franske Fremmedlegionen. Etter en kort stund ble han dog offiser også i den franske hæren.

untitled

Henrik Angell ble imidlertid ikke satt inn ved fronten, men måtte til sin store sorg holde seg i de bakre linjer. Der skrev han en bok en lang rekke artikler om Frankrikes kamp i norske aviser. Han skrev også mye om de andre nordmennene i Fremmedlegionen. Etter at krigen var slutt tjenestegjorde Angell i den allierte styrken som okkuperte Murmansk-området under den russiske borgerkrigen. Her fikk han endelig lov til å delta i kamp. Resultatet var at han pådro kraftige forfrysninger og ble sendt til et sykehus i Paris der han måtte amputere deler av foten og hånden. Svekket av skadene kom han i 1920 hjem til Norge, hvor han døde to år senere.

Den eldste og den yngste

Nordmennene som kjempet i første verdenskrig utgjør på mange måter et tverrsnitt av den norske befolkningen. De aller fleste var emigranter, men ellers var det store forskjeller: Det var både kvinner og menn, finnmarkinger og sørlendinger, arbeidere og folk fra overklassen og både de som kjempet av idealisme og fordi de ble tvunget til det. Det var også store forskjeller når det gjaldt alder. Den eldste vi har funnet var 56 år gammel, den yngste kun 17. Men disse to hadde likevel mye til felles; de tjenestegjorde begge i den britiske hæren, begge var frivillige som hadde løyet på alderen sin når de vervet seg og ingen av dem overlevde krigen.

Den britiske vervehæren

Vi har funnet nærmere 50 nordmenn som tjenestegjorde i den britiske hæren. Det var helt sikkert enda flere som vi ikke har funnet og trolig var det et sted mellom 80 og 100 nordmenn kjempet på britisk side.

Årsaken til det relativt lave talletnordmenn er at den britiske hæren i utgangspunktet ikke tok imot ikke-britiske borgere, og de som vervet seg var derfor enten utvandrede nordmenn som hadde skiftet statsborgerskap, eller menn som løy og sa de var briter. De siste har vi identifisert fem av. Fra 1916 fikk «friendly aliens» eller utlendinger fra nøytrale land mulighet til å verve seg, den britiske hæren var desperat og trengte alle menn den kunne få.

Kitchener-leete

Før 1916 var den britiske hæren også en utelukkende frivillig hær, det var ingen form for verneplikt. Ved starten av krigen bestod den kun av 250 000 mann. Den moderne krigen hadde behov for langt flere enn dette, og det ble derfor med en gang krigen brøt ut i august 1914 satt i verk enorme vervekampanjer. Etter en knapp måned hadde det meldt seg 750,000 og ved utgangen av 1914 hadde tallet på frivillige økt til 1 million. Årsakene til at de meldte seg var mange; patriotisme, arbeidsledighet, sosialt press og krigsentusiasme. I løpet av 1915 meldte det seg ytterligere over en million mann. Men etter dette falt tallet for hver måned og i 1916 ble derfor den britiske regjeringen tvunget til å innføre verneplikt.

Den yngste

En følge av vervekampanjene var at mange av de som meldte ikke ble godtatt, de var enten for unge, for gamle, for lave eller i dårlig fysisk form. Eller som vi har sett, ikke britiske statsborgere. Ikke få gutter og gamle menn ønsket mer enn alt annet å tjenestegjøre, og forsøkte derfor å lyve på alderen fro å bli godtatt. Det var enklere i tid uten folkeregistre og datamaskiner. Og selv om loven sa at grensen for å verve seg var 18 år og grensen for å bli sendt til fronten var 19, var det mange som løy på alderen og likevel kom med. Vervesersjantene lot seg ofte lure, og var i andre tilfeller ikke interessert i å sjekke attester og alderen til gutter som ønsket å verve seg alt for nøye. Særlig gjaldt det gutter som fysisk så ut som de kunne være over 18.

Den yngste soldaten man kjenner til i den britiske hæren under første verdenskrig er Sidney George Lewis (1903–1969) som vervet seg i East Surrey-regiment in august 1915 som tolvåring. Som trettenåring kjempet han i det blodige Somme-slaget, emn ble I senere sendt hjem da moren sendte fødselsattesten hans til Krigsministeriet. Han vervet seg igjen i 1918 og ble etter krigen politimann og til sist pubvert. Du kan lese mer om ham her, eller i boken Boy Soldiers of the Great War av Richard van Emden.

Sidney_Lewis

Sidney Lewis som 13-åring

I vårt materiale er eden yngste soldaten vi har kommet over i vårt materiale er den 17 år gamle Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916). Han er en av personene vi følger i boka «De ukjente krigerne». Kloumann var født i Gamlebyen i Kristiania, men hadde emigrert med familien til industribyen Leeds i Nordøst-England som småbarn. Faren var ingeniør og bestyrte en fabrikk som laget vekter, hvor sønnen i 1914 nettopp var blitt ansatt som lærling. Han vervet seg til en av frivilligebataljonene som ble opprettet høsten 1914, den såkalte Leeds Pals-bataljonen i West Yorkshire-regimentet. Rekrutteringen startet etter et lokalt initiativ på rådhuset i Leeds 4. september 1914, allerede etter fire dager hadde det meldt seg 1275 mann. Selv om Klouman var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. En av dem, Horace Iles, var kun 14 år. han var en kraftig gutt, som så mye eldre ut enn det han virkelig var.

GA Klouman Yorkshire Weekly Post, 19.8. 1916

Gerhard Kloumann

Den 25. september 1917 marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Bataljonen reiste til Nord-England for trening. Etter et år ble sen sendt til Egypt for garnisonstjeneste, men ble våren 1916 sendt videre til Frankrike. Der deltok den i det blodige angret ved Somme den 1. juli 1916. . I løpet av de knappe to første timene av angrepet mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet. Alt i alt døde ufattelige 20 000 britiske soldater denne dagen. Det er den blodigste dagen i den britiske hærens historie– og frontlinjen flyttet seg knapt.

Den eldste

Den eldste soldaten som vervet seg, som man kjenner til, var William John Paxton (1846 1927) fra London, som vervet seg i 1914 som 68-åring. Som guttesoldatene løy han på alderen, og hevdet at han kun var 48 år gammel. Som nærmeste fam8ilei anga han broren sin, og ikke sin kone og voksne barn som bodde like ved vervekontoret. Paxton ble dimmittert i 1916 av «helseårsaker». Den eldste som ble drept i kamp var oberstløytnanten Jasper Myers Richardson (1849-1918), som var 65 år da han gikk i hæren I 1914 og 68 år da han ble drept I 1918. Den tidligere advokaten var imidlertid ingen frontsoldat, men tjenestegjorde som en landbruksoffiser i staben da han ble drept i et tysk granatangrep ved Bapaume i Nord-Frankrike 30. mars 1918.

Jasper-Myers-Richa_2816081b

 William John Paxton

Hva med nordmennene? Den eldste soldaten vi har funnet er Henry Dessington (1859-1916). Han het egentlig Hans Anton Dissingthon og var født i Moss i 1859. Han var sjømann og slo seg etter hvert ned og stiftet familie i Cardiff i Wales, hvor han jobbet med å male skip. Da krigen brøt ut var han 55 år gammel. Han forsøkte først å verve seg i en infanteribataljon, han sa han var 35, men dette stemte helt klart ikke og han ble avvist. Senere, i 1915, prøvde han seg igjen, denne gangen i Royal Engineers (ingeniørvåpenet). Nå slo han litt av og påsto at han var 45. Det gikk bedre og han ble antatt. Vi må også huske at ettersom krigen gikk, så ble hæren stadig mer desperat etter å fylle hullene. Generalstaben anslo at den britiske hæren trengte å verve trengte 140 000 rekrutter hver måned for å kunne opprettholde krigsinnsatsen. Dessington ble sendt til Frankrike, hvor han tjente i en såkalt Labour battalion, en arbeidsenhet som bestod av eldre menn og ikke stridsdyktige, som arbeidet bak linjene med vedlikehold, veibygging og så videre. Han ble såret i 1916 og sendte hjem til England, der ble det besluttet å dimittere ham på grunn høy alder. Legen fant nå ut hvor gammel han var. Men før det kunne skje, så døde han 9. februar 1916 under permisjon etter å ha falt ut jernbanevogn. Han var på vei hjem til familien i Cardiff. Dessington var riktignok ti år yngre enn William Paxton, men en godt voksen man likeså.

Tyskland

I følge en artikkel i den svenske avisen Östersunds-Posten i 1915 var den eldste soldaten i den tyske hæren en svenske, fabrikanten H. Huss fra Helsingborg. Han var 70 år og hadde allerede vært med i den fransk-tyske krigen i 1870-71. Når det brøt ut krig med Frankrike på nytt i 1914 hadde han straks meldt seg som frivillig. «Den 70-årige mannen har varit hem på jullov, och var då lika rask och kry, som då han drog ut».