Soldaten som ble pasifist

Interessen var det ingen ting å klage på denne januardagen i 1930, og hundrevis av tilhørere hadde møtt opp i Oslo Studentersamfunn for å høre på kveldens foredragsholder. Folk stod og satt som «sardiner i en boks» og over den lille salen hang et tett lag av tobakksrøyk som gjorde det ganske «hensiktsløst aa tilegne sig surstoff». I sentrum for all denne oppmerksomhet stod den trettiseks år gamle Knut Werswick fra Eidanger i Telemark. To måneder tidligere hadde han utgitt boken Fra menneske til soldat, et kraftig oppgjør med krig og militarisme fortalt gjennom Werswicks egne opplevelser som kanadisk ingeniørsoldat under første verdenskrig. Men han var ingen naturlig taler, og snakket langsomt, litt klossete, med mange gale pauser og en egenartet patos. Hvis ikke tilhørerne hele tiden hadde følt hvor dypt og ektefølt han snakket, kunne det fort virket noe komisk. I korte trekk lykkes han med å gi tilhørerne i Studentersamfunnet et sterkt inntrykk av hvor «forbannet fæl denne menneskeslaktingen er i praksis», oppsummerte en avis.

 

Knut Werswick (kilde: Morgenbladet)

 

I sitt foredrag fortalte Werswick om sulten, håpløsheten, råskapen og den meningsløse grusomheten han selv fikk være en del av under tiden som soldat. Om nettene ute i ingenmannsland, de lange timene på lyttepost, og krigshandlingene. Han fortalte om hvor enkelt de lot seg oppildne i en vill trang til å drepe. Levende beskrev han nærkampene i fremste linje. Hvordan de hylte mot de angripende tyske soldatene og hoppet opp på kanten av skyttergraven. «Vi skjærer, stikker, slår – vilt og sanseløst. [..] Vi bare dreper – uten system hugger vi inn i de grå fremstormende massene». Werswick fortalte også om hvordan han og tre andre nordmenn hadde stor glede av å lære seg å bruke en flammekaster. At de kranglet om hvem av dem som skulle få æren av å slippe flammene løs på tyskerne. Etterpå skrøt de opprømt av sin innsats mens de fikk ros av sersjanten. «Det var det vi kalte heltemot» konkluderer han. Werswick snakket også om de psykiske sårene etter freden: Hvordan en blyantspiss som brakk eller en feltflaske som falt i bakken kunne gjøre en soldat som ham aldeles vill og gal av raseri.

 

 

Sårede soldater ved Ypres, 1917 (kilde: Wikipedia)

 

Få av de mange tusen norske menn og kvinner som gjorde aktiv krigsinnsats under første verdenskrig ønsket å fortelle om hva de hadde vært med på, men ikke Knut Werswick. For hans møte med den moderne og industrielle krigen kom til å vekke et brennende engasjement for fredssaken. I skyggen av de totalitære ideologier som vokste frem i Europa i mellomkrigstiden kom han til å kjempe for at lærdommene fra den første verdenskrig ikke ble glemt. På den måten er Werswicks livshistorie en reise i både norsk og europeisk historie.

 

Fra menneske til soldat

Knut Olsen Versvik (navnet Wersvick var en anglifisering som kom til senere) ble født i oktober 1894 i Rogn, Bamble. Det var en blanding av eventyrlyst og drømmen om det store utlandet som lokket han bort fra Eidanger. Som mange andre unge norske menn var det havet som ga ham muligheten. USA og Nord-Dakota skulle bli hans første reisemål, da han i 1913, i en alder av atten år, utvandret fra Norge. Men i motsetning til mange andre utvandrede nordmenn fant han ikke roen her og allerede høsten 1914 krysset han grensen til Canada. Her flaket han omkring på den kanadiske prærien en lengre stund, og tok det han fant av arbeid på bondegårder eller annet løsarbeid.

 

En treningsleir i Canada (kilde: Wikipedia)

 

Men det var vanskelig for en nyankommet fremmed å skaffe seg arbeid i Canada høsten 1914. Som en del av det britiske imperiet var landet blitt trukket med i verdenskrigen. Etter krigsutbruddet i august hadde Canada lovet å sende en ekspedisjonsstyrke på 25 000 soldater for å hjelpe moderlandet. Denne høsten hadde derfor tusenvis av kanadiske menn fulgt oppfordring og meldt seg til krigstjeneste. Men økonomisk befant landet seg i en krise, som ble forverret av krigsutbruddet og den usikkerheten som fulgte. Noen av de første som fikk merke krisen var nyankomne immigranter som Werswick. Samtidig vokste det frem en generell mistenksomhet mot alle immigranter, de fremmede. Patriotisme, fattigdom, og sosialt press; årsakene til at nordmenn meldte seg til krigstjeneste var mange og vi kan ikke med sikkerhet si hva som var Knut Werswicks motiver. Men for en mistenkelig fremmed som snakket dårlig engelsk og som ikke hadde fast inntekt var uansett valgene få.

 

Hundredagersoffensiven

Et sted i det nordlige Frankrike sommeren 1918. De små, skranglete jernbanevognene sneglet seg sørover. På stjernene kunne Knut Werswick se at det bar den veien, om dagen holdt de kanadiske avdelingene seg skjult. De fryktet hele tiden at tyskerne skulle oppdage hva som var i ferd med å skje. Men humøret var det ingenting i veien med, og snart passerte de et par tanks som drev øvelser i en treningsskyttergrav. De eksisterte altså virkelig – djevelske så de ut til å være. Kunne de forsere skyttergravene like godt? En ny ånd var kommet over dem, syntes Werswick, her blant mektige, langløpede kanoner og svarte, truende tanks. Rundt Amiens var det samlet mange soldater, som lå og hvilte der de kunne finne litt skygge. Til og med under de fullastede transportvognene lå det soldater og sov, mens augustsolen sendte sine varme stråler nedover det støvete landskapet. En anelse om en forestående seier fortrengte krigstrettheten, men den var også blandet med usikkerhet. «Kommer de til å holde hva de lover, eller blir det enda et nederlag for oss her i Amiens?»

 

Kanadiske soldater under hundredagersoffensiven i 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I begynnelsen av august 1918 var de allierte klare til å gå på offensiven. Flere angrepsplaner var blitt lagt for Vestfronten og en av dem tok sitt utgangspunkt i den franske byen Amiens, et område hvor kampene hadde bølget frem og tilbake de siste årene. Her fikk altså Werswick se et mektig oppbud av alliert krigsmateriell som var gjort klart for den kommende offensiven. Alt var gjemt i skogene, godt kamuflert med grønne busker og farget presenninger. Dagen etterpå, den 8. august, åpnet den store allierte offensiven som senere skulle bli kjent som hundredagersoffensiven. Fire større britiske, kanadiske, australske og franske hæravdelinger var samlet langs en noe over to mil lang frontlinje. Til sammen deltok ti divisjoner med mer enn 200 000 mann som igjen var støttet av nærmere 500 stridsvogner og andre pansrede kjøretøy. Målet var i første omgang å gjenerobre kontrollen over jernbanelinjen fra Amiens til Paris, og slik hindre tyskerne i å bruke den til å transportere tropper og forsyninger.

 

En motorisert kanadisk avdeling ved Arras, 1918 (kilde. Wikipedia)

 

Werswicks ingeniøravdeling var plassert i nærheten av artilleriet, klar til å følge etter den første infanteribølgen. Soldatene lå tett i rekker. Noen var gamle, men de fleste var unge og nye. De siste forsterkningene hadde vært tallrike. Det forberedende artilleriangrepet var beregnet til kun å vare i tjue minutter; enda et ledd i planen om å overraske tyskerne. «Stå til, kanonérer», lød det langs linjene. «Først trodde jeg hele ammunisjonslageret var futtet av», skrev Werswick da han senere forsøkte å beskrive artilleriangrepet. Dernest hadde han en følelse av at «en uhyre vekt klemte over armer og rygg – trykket meg flat mot underlaget, valset meg ned, selv om jeg fremdeles var i liv». Så dundret hele rekken med artilleri til igjen. I tretoppene over de tyske linjene lyste luften rød. Hele himmelen var et mektig hav av blussende, rødglinsende lyn med gnistrende stjerneskudd innimellom. «Det var som om dommedag raser over oss, med alle helvetets ild i sitt følge.» Kruttrøyken sved i øynene, og brakene fikk det til å verke i ørene, men ildgivningen økte stadig. Langs hele linjen steg et skrik av soldatstemmer frem: «Give them hell, give them hell!».

 

Kanadiske soldater ved Arras, 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I løpet av de neste ukene rykket de allierte styrkene fremover på bred front og møte lite organisert tysk motstand, en fremgang som man ikke hadde vært vitne til siden starten av krigen. Ved hjelp av artilleri og flyangrep hadde de allierte også effektivt klart å kutte kontakten mellom de fremre tyske stillingene og de bakre støttelinjene, slik at forsterkninger ikke kunne tilkalles eller komme frem. Resultatet var at de få tyske soldatene som holdt linjen, motløse og utslitte etter sin egen våroffensiv, begynte å overgi seg i store mengder. Det var ikke uten grunn at Erich von Ludendorff i sin dagbok noterte at 8. august var «den tyske hærens mørkeste dag under krigen».

 

Krigens siste fase

Men den tyske hær var ikke beseiret etter hundredagersoffensiven og Knut Werswick deltok i angrepet på den mektige Hindenburglinjen, høsten 1918. Været fortsatte å være kaldt og surt; den ene dagen var verre enn den foregående. Men kulden hadde også sine fordeler. Stanken av de døde ga seg litt da, fortalte han senere. Innimellom ble de kanadiske fremstøtene avbrutt av desperate tyske motangrep. Werswick så hvordan fienden kom sjanglende fremover, for sløve og likeglade til å søke dekning. De tyske soldatene, hovedsakelig unggutter, ble lette ofre for de kanadiske maskingeværene. Høsten 1918 var imidlertid de allierte overlegne i både antall soldater og materiell.

 

Kanadiske soldater krysser Canal du Nord, høsten 1918 (kilde: Wikipedia)

 

Krigens siste dag, 11. november 1918, var en grå og kald, uten sol og uten lys. De kanadiske styrkene stod utenfor Mons, det gamle slagfeltet fra august 1914 en drøy mil nord for den fransk-belgiske grensen. Rykter begynte tidlig å gå om at krigen var over, og i løpet av morgenen møtte de sivile som fortalte at tyskerne hadde trukket seg tilbake i vill uorden. En våpenstillstand skulle inntre klokken elleve. Det at freden nærmet seg fremstod som mer og mer uvirkelig for Werswick. «For en time siden var alt som før. For et minutt siden tenkte vi på krig. Nå tenker vi på fred – og det tiltaler oss tross alt.» Klokken tikket sakte mot elleve. En av offiserene telte sekundene lavt for seg selv, og soldatene stirret som hypnotiserte på ham. Stillhet, fullstendig stillhet. Ikke en lyd. Sekundviseren stanset ikke. Den beveget seg forbi ellevetallet – nå hørte de ikke lenger våpen noe sted. Ti sekunder, tjue, tretti, minuttet fullt. Et minutt over elleve. «Og vi lever, vi lever ennå.»

 

Frontkjemper og fredsarbeider

I motsetning til mange andre nordmenn som deltok i første verdenskrig, valgte Knut Werswick å reise hjem til Norge da han ble dimittert fra den kanadiske hæren sommeren 1919. Ti år senere, i slutten av november 1929 var Werswick blant et trettitalls norske første verdenskrigs veteraner som samlet seg på Kafé Engebret i Oslo for å danne foreningen Norske krigsveteraner 1914-1918. Medlemmene kalte seg selv for frontkjempere og foreningen var ikke forbeholdt den ene eller andre siden, men var ment å samle alle veteraner. På stiftelsesmøtet talte en av initiativtakerne om hvordan selve krigsopplevelsen hadde førte dem sammen og viktigheten av «kameratskapets idé». Dette var et budskap som Werswick kunne stille seg bak.

 

Norske krigsveteraner, 1914-1918 (kilde: Aftenposten)

 

Tanken om et soldatfellesskap, som gikk på tvers av nasjonalitet, var ikke unik for de norske veteranene. Den hadde vokst frem hos mange av Europas veteraner i mellomkrigstiden. Den var forankret i deres felles opplevelse av krig og livet som soldat ved fronten og kunne gjenfinnes i en stadig voksende memoar- og skjønnlitteratur som var vokst frem etter krigen. Den kanskje mest kjente av dem var den tidligere tyske soldaten Erich Remarque, som i januar 1929 kom med romanen Im Westen nichts Neues (Intet nytt fra Vestfronten). Boken hadde klare selvbiografiske trekk og skildret den tyske soldaten Paul Baümers opplevelser av livet ved fronten og krigen. Knut Werswick var en av mange som ble inspirert av å lese Remarques bok, men selv hevdet han at det var et brev fra en annen kanadisk veteran som var den direkte foranledningen til at han selv begynte arbeidet med boken Fra menneske til soldat.

 

Fra menneske til soldat (1958-utgave)

 

I sin egen bok ønsket Werswick å være ærlig om sine egne tanker og følelser fra tiden som soldat. Målet var at boken skulle «gjøre mest nytte som almindelig folkelesning» og derfor hadde Werswick ikke tatt «hensyn til de rent litterære kvalifikasjoner». Den skulle krast og usminket fortelle «sannheten om krigen som den fortonet sig for mig». Den inneholdt også et klart antikrigs-budskap som skulle «rive bort sløret av heltedåd og romantikk» fra krigen, slik at nordmenn viste hva de gikk til «næste gang krigsguden kjører sin sønderknusende vals over Europas kultiverte marker».

 

Fra menneske til soldat ble publisert samtidig som de norske veteraner dannet sin forening i november 1929, og den ble gjenstand for mye oppmerksomhet og debatt. Dagbladets Axel Kielland mente at det var en av «de råeste» bøkene han hadde lest. Der Remarque var skånsom i sine beskrivelser fra krigen var Werswick tvunget til å være direkte, hevdet han. Det var sider i boken som, i følge Kielland, gjorde fysisk vondt å lese. Rått som et neveslag traff den leseren «mellem øinene». «Les og kast opp!» var hans anbefalling. Kielland konkluderte med at den leser som lot seg romantisk begeistre over Werswicks bok burde la seg «undersøkes av læge».

 

Bokanmeldelse i Dagbladet

 

I kjølvannet av bokutgivelsen fulgte en landsomfattende foredragsturné våren 1930, som også inkluderte flere besøk til hjemfylke Telemark med besøk i Skien, Porsgrunn og Notodden. Onsdag 12. mars holdt han et «fengslende og interessant» foredrag i Festivitetens lokaler i Skien. Med stigende oppmerksomhet og under åndeløs stillhet fortalte han om sine opplevelser fra skyttergravskrigen. Han var, som nevnt, ingen naturlig taler og startet ofte sine foredrag noe famlende og nervøst, men det gikk ofte ikke lang tid før han ble revet med av sin egen fremstilling og glemte at han stod foran en stor forsamling. Telemark Arbeiderblad kunne fortelle at det eksisterte en oppriktighet og umiddelbarhet over fremstillingen som «som skate en kontakt av de sjeldne mellem foredragsholder og forsamling». Avisa mente det var umulig å gjenfortelle Werswicks foredrag – «det må høres».

 

Veien inn i en ny verdenskrig

Werswicks engasjement for fredssaken fikk en ny giv etter hvert som trusselen om en ny storkrig i Europa vokste frem på midten 1930-tallet. Han skrev blant annet teaterstykket Krig og konflikt som han søkte å få oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Og ved flere anledninger samarbeidet han med den kjente pasifisten Olaf Kullmann for å advare mot militarismen som vokste frem på kontinentet. Werswick fryktet at den urolige situasjonen i Europa og fremveksten av nazismen i Tyskland kunne få alvorlig konsekvenser, også for vårt land. Han var fortvilet over den «mangel paa alvor» som preget debatten her hjemme i Norge «naar der er tale om krig» og tok et oppgjør med de som i rolige vendinger kunne snakke om krig, som om det var noe naturlig. «Krigen er den forferdeligste opplevelse et menneske kan gaa igjennem, den dreper all følelse, all tro paa Gud og lykken i livet».

 

Menneske og krigen fra 1936

 

I 1936 utga han oppfølgerboka Mennesket og krigen: tilegnet en forrådt menneskeslekt i samarbeid med Norges Fredsforening. Hans hovedmotiv var «å gi mine venner litt stoff i kampen mot krigen». Parallelt med bokutgivelsen fortsatte han å reise rundt for å holde foredrag. Et av dem ga han tittelen Verden i dag – Europa fra Versailles gjennom München til en ny verdenskrig. Etter et besøk til Sunnfjord i desember 1936, kommenterte lokalavisa at det gikk som en rød tråd gjennom hele Werswicks foredrag en oppfordring: «haldt upp med krig, so er du på den sikre sida, både når det gjeld deg sjølv og dine medmemmeske». Men hans innsats virket forgjeves – en ny storkrig i Europa rykket stadig nærmere.

En dag i Sarajevo

Velkomstdelegasjonen i Sarajevo

Klokka var litt før ti om morgen da ekstratoget fra Ilidža ankom jernbanestasjonen i Sarajevo 28. juni 1914. En mottakelseskomite som inkluderte byens borgermester, Fehim Čurčić og Bosnias guvernør, general Oskar Potiorek ventet. Čurčić, kledd i sort dress og med en fez på hodet. Han var slik et godt bilde på den multikulturelle byen Sarajevo. Selv om republikken hadde vært under østerriksk innflytelse i nesten fire tiår var fortsatt den muslimske innflytelsen godt synlig. Bak Appelkai-gaten, en bred boulevard som fulgte Appekaia og Miljackaelven tvers

igjennom sentrum, kunne en se minareter strekke seg over de omliggende hustakene, og i sentrum av Sarajevo lå basaren, en labyrint av smale gater omringet av treboder, foran store varehus bygget i stein, hvor grønnsakshandlere, smeder, salmakere, teppehandlere og praktisk talt alle slags håndverkere man kan tenke seg tilbød sine varer og tjenester.

Appel-Kai

I dagene før hadde det regnet og vært kjølig, men denne søndagen skinte endelig sola og temperaturen føltes igjen sommerlig. Om man var poetisk anlagt kunne man kanskje sagt at dette var en god metafor for den siste tids utvikling i verdenspolitikken. Ved årets inngang hadde de fleste trodd at storkrig mellom de europeiske stormaktene var uunngåelig, men nå i slutten av juni så det ut til at faren var over. «Under min tid i utenrikstjenesten har jeg aldri sett situasjonen roligere» hadde den britiske diplomaten Arthur Nicolson skrevet bare en drøy måned tidligere. Nicolson, som hadde tilbragt

mesteparten av karrieren sin ved britiske legasjoner i Øst-Europa, burde ha de beste forutsetningene for å vurdere situasjonen. En viktig grunn for at fredsoptimismen var voksende over hele Europa  var mannen som nå steg av toget i Sarajevo: Franz Ferdinand, erkehertug av Østerrike-Este, og kongelig prins av Ungarn og Bøhmen. Og ikke minst: Tronarving til det østerriksk-ungarske keiserriket.

Franz Ferdinand

Selv om den 51 år gamle Franz   Ferdinand hadde vært utpekt som tronfølger i nesten 25 år, hadde han holdt en forholdsvis lav profil. «Han var ingen ven af glimrende hoffester. Han likte sig bedst paa et av sin landslotte, i sit studerværelses enshomhet, i familiekredsen eller ude i naturen» skrev Aftenposten i sin reportasje dagen etterpå. Erkehertugens personlige egenskaper var det imidlertid ikke noe å si på. Aftenposten kunne fortelle at Franz Ferdinand hadde fått «en udmærket opdragelse og det er hævet over tvivl at han havde evner betydelig over det almindelige.» Foruten å være en «flink sportsmand og ypperlig jæger», var han også «ikke saa lidet af en videnskabsmand og en begeistret kunstelsker», som «med flid og grundighet» hadde studert arkeologi og etnografi.

Hans fremtoning hadde «noget udpræget militært» over seg, og selv om det nok var kavaleriet som stod hans hjerte nærmeste, hadde han også hadde «et indgaaende kjendskap til de øvrige vaabenarter.» Utenlandske offiserer som hadde deltatt på østerrikske våpenøvelser de siste årene hadde da også «beundret den ro og sikkerhed, som prægede hans ledelse», kunne avisen fortelle leserne. Men det var først og fremst som politiker han hadde utmerket seg. Der hadde han vist «en brændende interesse for sit høie kald, en ubegrænset selvtillid og en seig vilje.» Og det var da heller ikke noen hemmelighet at «den indesluttede og noget barske prins» hadde vært Østerrike-Ungarns egentlige hersker de siste årene.

Blant de som stod og ventet på jernbanestasjonen i Sarajevo var det en som var mer nervøs enn de andre. Politisjefen, Dr. Edmund Gerde hadde før besøket advart mot at stemningen i byen var anspent og at et attentatforsøk kunne være i emning. Gerde hadde også advart mot å velge akkurat denne dagen for besøket. Det var på dagen 525 år siden Bosnia ble innlemmet i det osmanske riket etter det serbiske nederlaget ved Kosovo Polje, en dag som hadde stor symbolsk betydning for serbiske nasjonalister. Både den bosniske guvernøren, Potiorek og den lokale militærledelsen aviste alle advarsler med at «disse mindreverdige rasene tør ikke gjøre noe». Også Gerdes krav om at det burde stilles opp soldater langs ruten, slik de hadde gjort da keiser Franz Joseph besøkte byen fire år tidligere, ble avist. Og mot hans innstendige protester ble ruten for bilkortesjen offentliggjort.

I forkant av besøket hadde hele byen blitt pyntet, og borgermesteren hadde sendt ut en oppfordring til innbyggerne om å dekorere husfasadene og henge ut flagg. I tillegg ble alle

Franz Ferdinand og Sophie oppfordret om å møte opp langs ruten for å ønske erkehertugparet velkomne. Det var store forventninger til besøket, og Franz Ferdinand og Sophie var kledd for anledningen. Han i full husaruniform med hvite hansker, ridestøvler med sølvsporer r, svarte bukser med rød søm, og spiss hatt med lysegrønne påfuglfjær. Hun lys og plettfri i en lang hvit kjole med hvit hatt, hvitt slør og hvite hansker. I hånden holdt hun en hvit parasoll.

Programmet for dagen var svært stramt. Nøyaktig fem på ti skulle ekstratoget ankomme Sarajevo. Dernest hadde man ti minutter før bilkortesjen skulle kjøre, først til militærforlegningen rett ved stasjonen for en rask inspeksjon, så ti minutter videre langs Appelkaia til rådhuset for en mottagelse. Nøyaktig tyve minutter senere skulle så ekteparet returnere samme vei, men ta til høyre inn i byens hovedgate, Franz Joseph Strasse. Her skulle de delta på åpningsseremonien for det nye museet, før reisen gikk videre til guvernørpalasset hvor de skulle spise lunsj halv tolv. Klokka syv skulle paret være tilbake i Ilidža for en offisiell middag, og statsbesøket skulle ta slutt klokka ni.

Alt ved ankomsten begynte ting å gå galt. Ved en feil gikk sjefen for sikkerhetsstyrken inn i den første bilen sammen med tre lokale politimenn. Resten av sikkerhetsstyrken ble etterlatt på stasjonen. Den tredje bilen med Franz Ferdinand og Sophie var en åpen sportsbil med kalesjen nede. De møtte et pittoresk syn da bilen svingte ned Appelkaia. På begge sider av Miljackaelven steg det opp bratte åser, hvor villaer og hus lå spredt inne i frukthager. For å holde det stramme tidsskjemaet gikk det i høyt tempo. Kvart over ti så hertugparets sjåfør noe som så noe komme flyvende mot bilen. Han akselererte, og det som øyeblikket etter visste seg å være en bombe, gikk i stedet av under bilen bak. Gjerningsmannen hoppet i elven, med tre politimenn i hælene. Bilen med Franz Ferdinand og Sophie fortsatte videre til rådhuset.

Kart over ruten

Hvem som først kom på ideen om å gjennomføre et attentat under Franz Ferdinands besøk i Sarajevo, vet vi ikke. Både Gavrilo Princip og hans to medsammensvorne, studentene Trifko Grabež og Nedeljko Čabrinović hevdet i etterkant hver for seg at det var deres ide. Men det som er helt klart er at aksjonen var planlagt og ble utført av personer tilknyttet den serbiske nasjonalistiske  terrororganisasjonen Sorte Hånd og at ordren kom fra Dragutin Dimitrijević, bedre kjent som Apis – leder for både den serbiske militære etterretningstjenesten og Sorte Hånd.

Konspiratørene hadde krysset grensen mot Bosnia en måned i forveien, utstyrt med pistoler og bomber. De hadde også fått hver sin cyanidpille med beskjed om å begå selvmord etter at aksjonen var over. Vel inne i Bosnia møtte de flere medsammensvorne og satte kursen mot Sarajevo. I dagene før statsbesøket drev de rekognosering. Planen var å kaste granater inn i bilen med Franz Ferdinand mens den kjørte langs Appelkaigata, og de totalt syv attentatmennene hadde stilt seg opp på fire ulike steder i tilfelle en eller flere skulle bli oppdaget. På grunn av bilenes store fart og folkemengden som hadde samlet seg, var det imidlertid bare en av dem, Cabrinovic som fikk kastet sin granat. Han svelget så cyanidpillen som instruert, før han hoppet ut i elven. Han overlevde imidlertid og ble ført til politistasjonen for forhør. De andre konspiratørene trakk seg slukøret tilbake. Aksjonen hadde mislykkes.

I bilen på vei mot rådhuset viste Franz Ferdinands temperament seg. Han avviste bryskt alle forslag om å avvise turen. Den offisielle velkomsttalen til borgermester Čurčić skulle holdes fra balkongen på byens rådhus. Čurčić, som ikke likte å holde offentlige taler, hadde blitt om mulig ennå mer nervøs da han hørte at en bombe hadde gått av, og var ikke i stand til å endre en tekst som nå hadde blitt mildt sagt upassende. Og da han innledet med å si hvilken stor glede det var for borgerne i Sarajevo å motta Hans Høyhet, ble han avbrutt av Franz Ferdinand som nærmest freste tilbake om Čurčić syntes det var noe til velkomst å kaste bomber på folk. Etter å ha blitt roet ned av sin kone, lot han imidlertid borgermesteren fortsette på talen.

Det ble bestemt at dagsplanen skulle endres. I stedet for å fortsette til museet ville Franz Ferdinand besøke de sårede fra bombeeksplosjonen på byens sykehus. Det ble da bestemt at bilen ikke skulle ta veien ned Franz Josef Strasse og inn i basaren, men fortsette rett fram ned Appel-Kai. Guvernør Potiorek glemte imidlertid å informere erkehertugparets sjåfør om denne endringen, som derfor fulgte den oppsatte ruten inn i Franz Josef Strasse. Tabben ble raskt oppdaget, og sjåføren trykket på bremsen for å stoppe bilen og prøve å rygge tilbake. Manøveren gjorde at han kvelte motoren og låste girsystemet.

Attentatet

Gavrilo Princip, som nettopp hadde spist lunsj på Moritz Schillers kafe, stod nå plutselig bare noen få meter fra hertugparet. Da bilen stoppet fullstendig opp gikk han bort, trakk pistolen og fra kort avstand skjøt han to skudd inn i bilen. Franz Ferdinand ble truffet i nakken og Sophie i magen. Begge var døde innen en halv time. Klokka hadde ennå ikke passert 11.

Princip løftet pistolen for å skyte seg selv med et tredje skudd, men ble arrestert før han kom så langt. Han ble ført til politistasjonen og utsatt for harde forhør. Som mindreårig unnslapp han dødsstraff, og ble dømt til fengsel i 20 år. 28. april 1918 døde han av tuberkulose i fengselet i festningen Theresienstadt i Bøhmen. Av frykt for at slaviske nasjonalister skulle gjøre gravstedet til et viktig symbol, ble han begravd i hemmelighet i en navnløs grav. En av soldatene, tsjekkeren František Löbl, merket seg imidlertid gravstedet. I 1920 ble restene av Principe og de andre «heltene fra Vidovdan» flyttet til Sarajevo, hvor de ble begravd på nytt i et kapell på Koševo-kirkegården.  Terroristene som utløste første verdenskrig hadde da blitt folkehelter for den nye staten Jugoslavia.