«Rat-au-van» – mat i skyttergravene

I den seneste tiden er det kommet flere blogger som tar for seg matoppskrifter fra gamle dager. Noen av dem er blitt ganske populære, slik Riksarkivets blogg Historisk kokekunst, som har tatt for seg mat fra 1700-tallet og i forbindelse med årets 1814-jubileum. Det er færre norske blogger skriver om mat fra senere tider, og ingen som tar for seg oppskrifter fra første verdenskrig.

Derfor dette blogginnlegget. Mat er jo et av menneskers basisbehov og det skaffe mat og å fø soldatene var en av de viktigste og største oppgavene hærene som kjempet mot hverandre hadde under denne konflikten. Hva var det soldatene spiste i skyttergravene?

I den kjente komiserien Blackadder Goes Forth,  som foregår under første verdenskrig, er det særlig Baldrick, kaptein Blackadders tjener og evige offer for vitser og en mann hentet fra den absolutte bunnen av det britiske samfunnet, som er opptatt av mat. Ved tilfelle disker han opp med den beste kulinarske godbiten han kan lage i skyttergraven: «Rat-au-van» – eller rotte overkjørt av lastebil:

Feeding Tommy

Var det virkelig så ille? Svaret er nei. Nyere forskning viser faktisk at maten soldatene ved fronten ble servert var, selv om den var lite variert, næringsrik, rikelig og av og til faktisk ganske god.  I hvert fall gjaldt dette de britiske soldatene. Det er historikeren Andrew Robertshaw som hevder dette i boken Feeding Tommy: Battlefield Recipes from the First World War. Den inneholder også en rekke matoppskrifter, blant annet glemte matretter som  beef tea, mutton broth, brawn, duff pudding og potato pie (se mer om denne til sist i denne bloggposten). Den britiske hærens forsyningstjeneste, Army Service Corps, måtte ved slutten av krigen skaffe mat til over 5,3 millioner mann, 2,3 millioner av dem på Vestfronten alene. 

Og, sier Robertshaw, de mange soldatene som kom fra den britiske arbeiderklassen, spiste ofte bedre og mer næringsrik mat enn de noensinne hadde fått før. Den viktigste matvaren i stridsrasjonene var corned beef, også kjent som bully beef. Det vil si oksekjøtt som er lagt i saltlake og så kokt, før det ble presset. Kjøttet blir ofte presset og pakket i hermetikk. Soldatene lærte seg fort å bruke bajonettene sine til å lage hull på hermetikkboksene, kom det hissende lyd var kjøttet blitt dårlig.  En annen viktig matvare var “Maconochie” – et måltid med svinekjøtt and bønner, oppkalt etter fabrikken i Aberdeen som lagde det. Maten ble tilberedt på feltkjøkken, ikke langt kak linjene, og så båret opp til soldaten lengst frem en eller to ganger om dagen.

Maconochies-Ad

I den franske hæren ble det lagt mer vekt på fersk mat, og mindre på hermetikk som i den britiske. En nordmann som var med i Fremmedlegionen fortalte at lengst fremme hadde soldatene med seg tørt brød og kaffe, mens både vann og varm mat, ris eller som regel tynn suppe, måtte bæres opp i bøtter fra feltkjøkkenet bak linjene. Mat ble levert tre ganger i døgnet, klokken tre på natten, og ti og fem på dagen, oppgaven gikk på rundgang blant soldatene. Det var en svært farlig oppgave, soldatene som fraktet matbeholderne var ofte mål for snikskyttere og tysk artilleri.

Lignende rutiner finner man i alle de forskjellige hærene på Vestfronten. Det var noen unntak, de indiske soldatene i den britiske hæren fikk mat uten svinekjøtt og med indiske råvarer som  chilli, krydder og linser. De som var vegetarianere, noe mange indere er, fikk ekstra Gur (rørsukker) eller melk istedet for kjøtt. Også kokker til britiske enheter lærte seg å lage  curry, og sliek retter ble populære. Krydderet gjorde mat som ellers ofte smakte lite, litt mer appetittlig.

Da den amerikanske ekspedisjonsstyrken ankom fronten hadde den med sine egne matskikker. De ble godt mottatt av de britiske soldatene, som villig delte små knep de hadde lært for å overleve den moderne krigen; å nyte den nattlige rasjonen med rom, og ikke minst hvordan man varmet mat og laget kaffe på de små «Tommy-ovnene».

mat 1

Jul ved fronten

I enkelte tilfeller fikk mat en større betydning annen bare næring. Det minnet soldatene om verdene de hadde forlatt og høytidene de hadde pleid å feire, høytider da måltider ofte var en stor del av feiringen.

Julaften 1914 feiret den norske fremmedlegionæren Henrik von Krogh fra sammen med to svensker kamerater.  De lå i frontlinjen, og det var spesielt fro dem å feire jul med fienden bare 400–500 meter unna. De tre hadde skaffet seg et lite juletre og hadde etter fått kompanisjefens tillatelse til å tenne lys på det. Det stod på et beskyttet sted  hundre meter bak skyttergravene. Der tilberedte Krogh og de to svenskene julemiddag på et gassbluss mens det begynte å snø lett rundt dem. De etterlignet det de var vant til Brødterninger kokt i buljong og smør erstattet risengrynsgrøt. Og i stedet for lutefisk og skinke hadde de fått tak i kjøtt, løk og stekte poteter. Av rom, portvin og noen rosiner lagde de «gløgg». Da klokken var syv, gikk de hvert til sitt for å utføre dagens rutineoppgaver; vakttjeneste, våpenpuss og utbedring av skyttergravene.

Til amerikanernes første Thanksgiving i november 1917, slo den amerikanske hæren på stortrommen for å markere dagen på ordentlig vis som en felles amerikansk høytid. 70 tonn med kalkuner ble sendt til soldatene som alt var i Frankrike, og 500 tonn til treningsleirene i USA. «Denne svære leverance vil kanskje have til følge, at vi, som sidder hjemme, maa lade os nøie med færre kalkuner og flere almindelige høns og kyllinger», skrev den norsk amerikanske avisen Decorah-Posten, som la til at «kalkunstegen skal være gutterne vel undt».

 

 mat3

Soldat med beholder for å frakte suppe til fronten.

To retter fra skyttergraven:

“Potetpai”

Tid: 15 minutter for hvert pund kjøtt.
Ingredienser: kjøtt, poteter, løk, pepper, salt, buljong.

  • Vask, skrell og vask poeter igjen. Del dem på lange og kutt de største i store stykker på langs.
  •  Utben kjøttet, og kutt vekk fett. Hvis kjøttet er magert dekk det med fettskiver.
  •  Plasser potetene i et tinnfat, skrell og kutt opp løken og dryss over potetene; tilsett pepper og salt, og hell over litt buljong eller vann.
  •  Plasser fatet i ovnen og vend om kjøttet etter halvgått tid. Tilsett mer buljong når det er behov for det.

“Curry-torsk”

  • Rens og kutt opp torsk og del det opp i stykker på vel 100 gram.
  • Plasser det i en kjele og dekk med vann og kok det til det er ferdig. Hell så det meste av vannet, men behold litt.
  •  Legg mel, pepper, salt and currypulver i en bolle and bland det godt sammen.
  • Tilsett nok av vannet fisken var blitt kokt i.
  • Tilsett jevning, og la det koke i 30 minutter.
  • Legg torsken på tallerkener og hell over curryblandingen.

Gamle menn på ærens mark

I forrige bloggpost fortalte vi om den eldste og den yngste nordmannen vi har kommet over i vårt arbeide med å samle informasjon om og skrive om nordmenn i utenlandsk krigstjeneste under første verdenskrig. Både Henry Dessington (1859-1916) og Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916)  tjenestegjorde i den britiske hæren, der det også var soldater som både var eldre og yngre enn disse to.  Blant nordmennene som tjenestegjorde i den franske hæren, i Fremmedlegionen som var de enste enheten som ikke-franskmenn kunne stå i, var det også flere menn på godt over over femti år.

Sigurd Gotaas

I den franske Fremmedlegionen var det også menn på Henry Dessingtons alder, i hvert fall nesten. Den ene var Sigurd Gotaas (1863-1915), opprinnelig fra Verdal i Trøndelag. Før krigen hadde han levd et spennende liv. Etter underoffisersskole i Norge og jobb som ridelærer på Vestlandet hadde han på 1880-tallet reist til Frankrike og gått inn i Fremmedlegionen.

FILES-GERMANY-FRANCE-WAR-COMMEMORATION

Der hadde Gotaas stått i fem år og tjenestegjort i Marokko, India og Tonkin i Indokina. Etter han var ferdig med tjenesten reiste han rundt og jobbet med jernbanebygging i Mandsjuria og Tibet. Til slutt, svekket av en kampskade og tropiske sykdommer, hadde han slått seg ned som forretningsmann i Kristiania og Trondheim. Da første verdenskrig krigen brøt ut i 1914, var saken klar, han måtte være med. Han klarte ikke å komme seg av gårde med en gang, og kunne derfor ikke slutte seg til Fremmedlegionen for annen gang før i mai 1915. Han ble raskt en bestefarsfigur for mange av de unge soldatene i sin avdeling, spesielt nordmennene. En av dem skrev at han og Gotaas De ofte pleide å møtes for å lese norske aviser sammen. Han og de andre nordmennene satte stor pris på trønderen:

Vi følte os litt forlatt av det kjære fedreland, da han kom, den brede trygge norske manden. Rolig fandt han i sig alle opofrelser og lidelser, og hver gang jeg traf ham, lyste et vakkert smil op i det furede ansigt.

Fremmedlegionregimenten deltok høsten i det såkalte Champagne-slaget, og led da store tap. Blant de som ble etterlatt på slagmarken, var nettopp Sigurd Gotaas, som ble drept av en tysk granat. Han ble begravet i kanten av et skogholt ved landsbyen Saint-Marie sur Pu, vest for Navarin-gården, et av stedene det ble kjempet mest innbitt om. Etterpå fikk familien på Steinkjer vite at det på graven stod et enkelt hvitt trekors med følgende inskripsjon: «Sigurd Gotaas. Caporal 2. Reg. Etranger. 9. Octobre 1915. Mort au champ d’honneur» – død på ærens mark.

Etter krigen ble Navarin-gården valgt ut som et av stedene hvor den franske staten bygget et stort ossuarier – eller benhus. Det mest kjente av disse ligger ved slagmarken utenfor Verdun. Under en stor pyramide, tilegnet soldatene som kjempet ved fronten i Champagne mellom 1914 og 1918, ligger knoklene til over 10 000 uidentifiserte tyske og franske soldater.

Henrik Angell

Enda eldre enn Gotaas var Henrik Angell (1861-1922). Også han var noe av en eventyrer. Han var offiser i den norske generalstaben, og kjempet sterkt for norsk nasjonalisme og militære idealer. Han utga flere bøker om krigshistorie. Han arbeidet også for utbredelse av idrett, særlig skiløping. Angell hadde også hatt flere lange opphold på Balkan, hvor blant annet hadde han opprettet en skiskole. Under første verdenskrig var han oberst og regimentssjef i den norske hæren, men hans iver etter å delta i krigen, etter endelig å kunne bli med i en krig , var for stor. På nyåret 1918, i den anselige alderen av 57 år, sa han opp embetet sitt i den norske hæren forsvaret og reiste til Frankrike, der han vervet seg som menig soldat i den franske Fremmedlegionen. Etter en kort stund ble han dog offiser også i den franske hæren.

untitled

Henrik Angell ble imidlertid ikke satt inn ved fronten, men måtte til sin store sorg holde seg i de bakre linjer. Der skrev han en bok en lang rekke artikler om Frankrikes kamp i norske aviser. Han skrev også mye om de andre nordmennene i Fremmedlegionen. Etter at krigen var slutt tjenestegjorde Angell i den allierte styrken som okkuperte Murmansk-området under den russiske borgerkrigen. Her fikk han endelig lov til å delta i kamp. Resultatet var at han pådro kraftige forfrysninger og ble sendt til et sykehus i Paris der han måtte amputere deler av foten og hånden. Svekket av skadene kom han i 1920 hjem til Norge, hvor han døde to år senere.