Slaget ved Belleau-skogen

Avisen New York Times har akkurat publisert en interessant artikkel om reisemålet Belleau-skogen. Det er stedet for amerikanerens første store slag i Nord-Frankrike sommeren 1917. Det var en blodig ilddåp for de uerfarne, men tapre amerikanske troppene. Det er nok ikke riktig som artikkelen påstår, at det var den amerikanske seieren her som var selve vendepunktet i første verdenskrig, men det er samtidig klart at det var et viktig slag og de amerikanske styrkene bidro til å stoppe den tyske våroffensiven, som da truet med å bryte gjennom de allierte linjene.

800px-Scott_Belleau_Wood

Det var selvsagt flere nordmenn blant amerikanerne. En av dem var eventyreren, landstrykeren, kirketjeneren og – ikke rent så sjelden – fengselsfuglen Hans Gjerde fra Hyllestad i Sogn. En mann som er en av hovedpersonene i boka vår De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Han hadde også sitt første møte med krigen her på den franske landsbygda, nordøst for Paris.

Den 1.  juni 1918 brøt tyskerne gjennom de franske linjene  og rykket deretter inn i de skogkledde områdene ved landsbyen Belleau. Blant troppene som ble sendt mot dem var Hans Gjerdes 5. amerikanske marineregiment. Marinesoldatene gikk av toget en drøy mil unna fronten og beveget seg videre i springmarsj gjennom folketomme landsbyer og oppflengte veier og marker. Drønnene fra artilleriet ble høyere og høyere, og om han ikke hadde innsett det tidligere, innså Gjerde nå at det «bar mot en krig på dødsens alvor». Snart kom avdelingen hans inn i skuddfeltet, og prosjektiler begynte å slå ned rundt ham. «Stort sett virket skytingen temmelig planløs, men nå og da kunne en granat lande midt inne i en klynge marsjerende soldater og meie ned et halvt dusin eller så.» Marinesoldatene avanserte ikke så langt de første dagene, men la seg ned i stillinger inne i Belleauskogen og ventet på flere forsterkninger.

100_0680_0425_425_0171Den femte juni begynte de å ane at noe skulle skje, og nervøsiteten spredde seg. Gjerde fortalte senere at han aldri hadde hørt så mange vitser eller så mye galgenhur var innenfor nedslagsfeltet til de tyske kanonene. «Det visste seg at vi hadde passert tvers gjennom nedslagsfeltet deres og det kunne bare tyde på at vi nærmet oss linjene.» Marinesoldatene slo nå leir for natten utenfor ruinene av en landsby og fikk noen timer med søvn og litt mat før fremrykningen fortsatte. «Nå skulle tyskerne tilbake.» Et par timer senere nådde de et lite høydedrag og kunne for første gang se tyske soldater foran seg. I nattemørket, opplyst av granateksplosjoner, så de mest ut som skygger. Nå rettet tyskerne uavbrutt ild mot de fremrykkende amerikanske styrkene, «men vi skulle likevel angripe». Raskt stilte Gjerde og hans kamerater seg opp i angrepsformasjon og stormet bortover sletten.

Vi hylte og brølte av full hals mens vi gikk på, og samtidig skjøt vi det vi kunne, grepet av en villskap og dødsforakt som var hinsides alt menneskelig.

De tyske styrkene gikk til motangrep og hylte minst like høyt. Snart stanset begge angrepene opp, og de ble liggende og skyte på hverandre i timevis. Da dagslyset kom, så Gjerde for første gang hvordan området de hadde kjempet i gjennom natten, så ut. Det som en gang hadde vært en frodig skog, var nå trær skutt av på midten, med noen få løvblader igjen som sitret og skalv av eksplosjonene. Etterpå beskrev han det som det mest makabre han noensinne hadde sett:

Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis

pvts_hagan_meyers_duda_15th_co_smSom noe av en skjebnens ironi var dette en strålende solskinnsdag med klar og intenst blå himmel, og det skarpe sollyset gjorde sitt til å lyse opp og avsløre hver eneste liten detalj i det blodbadet som hadde foregått om natten. Nervøsiteten fra kvelden før var nå borte. I stedet var Gjerde grepet av en krigsfeber, «et rødglødende hat. Ingen ting betydde noe lenger, ikke engang at jeg kanskje skulle dø om noen timer, noen minutter». Snart fikk hans avdeling ordre om å rykke videre fremover, og de hev seg opp og sprang hylende mot de tyske stillingene. Men de kom ikke langt før de måtte kaste seg i dekning igjen. Bak dem rykket den neste bølgen fremover. Snart lå det døde og sårede tyskere og amerikanere om hverandre over hele slagmarken. Nesten to tusen amerikanske soldater falt under kampene i Belleauskogen, litt over tusen av disse var fra marinekorpset.

De neste to ukene angrep amerikanerne gjentatte ganger, før de til slutt lyktes i å drive tyskerne helt ut av Belleauskogen. Dette var det største slaget den amerikanske hæren hadde kjempet siden borgerkrigen over et halvt hundreår tidligere. Da de siste kampene var over 26. juni, var nesten 10 000 amerikanere blitt skadet og to tusen drept. De høye tapstallene skyldtes i stor grad den amerikanske strategien med å angripe over åpent landskap, rett mot de tyske maskingeværstillingene. Den første dagen av slaget resulterte i de høyeste tapene noensinne i det amerikanske marinekorpsets historie. Etter krigen ble Belleauskogen døpt om til Bois de la Brigade de Marine − Marinebrigadens skog.

American Cemetery at Belleau Wood

 

Chateau Thierry
Found in a Soldier’s Coat Pocket on the Battlefield
(Author Unkonwn)

1
On the road ouf of Chateau Thierry
By the hill where we halted the Hun.
Near Suicide Hill in Death Valley
Where the Boch’s retreat was begun

2
There’s an acre of crude little crosses.
Where we buried young Sergeant Monroe
And a crowd of comrade crusaders
Whose name we may never quite know

3
And some day that road will be teeming
With pilgrims who venture to go
To Humanity’s Holy of Holies
On the road by the Bois de Bellau

4
Some will be looking for Brothers
Others for Fathers or Sons
Many for Husbands or Sweethearts
Or Comrades who stayed with the guns

5
God grant they may come in sunshine
While the spring flowers bloom on the grave
And may they be proud of our comrades
And glad for the gift that they gave

«Rat-au-van» – mat i skyttergravene

I den seneste tiden er det kommet flere blogger som tar for seg matoppskrifter fra gamle dager. Noen av dem er blitt ganske populære, slik Riksarkivets blogg Historisk kokekunst, som har tatt for seg mat fra 1700-tallet og i forbindelse med årets 1814-jubileum. Det er færre norske blogger skriver om mat fra senere tider, og ingen som tar for seg oppskrifter fra første verdenskrig.

Derfor dette blogginnlegget. Mat er jo et av menneskers basisbehov og det skaffe mat og å fø soldatene var en av de viktigste og største oppgavene hærene som kjempet mot hverandre hadde under denne konflikten. Hva var det soldatene spiste i skyttergravene?

I den kjente komiserien Blackadder Goes Forth,  som foregår under første verdenskrig, er det særlig Baldrick, kaptein Blackadders tjener og evige offer for vitser og en mann hentet fra den absolutte bunnen av det britiske samfunnet, som er opptatt av mat. Ved tilfelle disker han opp med den beste kulinarske godbiten han kan lage i skyttergraven: «Rat-au-van» – eller rotte overkjørt av lastebil:

Feeding Tommy

Var det virkelig så ille? Svaret er nei. Nyere forskning viser faktisk at maten soldatene ved fronten ble servert var, selv om den var lite variert, næringsrik, rikelig og av og til faktisk ganske god.  I hvert fall gjaldt dette de britiske soldatene. Det er historikeren Andrew Robertshaw som hevder dette i boken Feeding Tommy: Battlefield Recipes from the First World War. Den inneholder også en rekke matoppskrifter, blant annet glemte matretter som  beef tea, mutton broth, brawn, duff pudding og potato pie (se mer om denne til sist i denne bloggposten). Den britiske hærens forsyningstjeneste, Army Service Corps, måtte ved slutten av krigen skaffe mat til over 5,3 millioner mann, 2,3 millioner av dem på Vestfronten alene. 

Og, sier Robertshaw, de mange soldatene som kom fra den britiske arbeiderklassen, spiste ofte bedre og mer næringsrik mat enn de noensinne hadde fått før. Den viktigste matvaren i stridsrasjonene var corned beef, også kjent som bully beef. Det vil si oksekjøtt som er lagt i saltlake og så kokt, før det ble presset. Kjøttet blir ofte presset og pakket i hermetikk. Soldatene lærte seg fort å bruke bajonettene sine til å lage hull på hermetikkboksene, kom det hissende lyd var kjøttet blitt dårlig.  En annen viktig matvare var “Maconochie” – et måltid med svinekjøtt and bønner, oppkalt etter fabrikken i Aberdeen som lagde det. Maten ble tilberedt på feltkjøkken, ikke langt kak linjene, og så båret opp til soldaten lengst frem en eller to ganger om dagen.

Maconochies-Ad

I den franske hæren ble det lagt mer vekt på fersk mat, og mindre på hermetikk som i den britiske. En nordmann som var med i Fremmedlegionen fortalte at lengst fremme hadde soldatene med seg tørt brød og kaffe, mens både vann og varm mat, ris eller som regel tynn suppe, måtte bæres opp i bøtter fra feltkjøkkenet bak linjene. Mat ble levert tre ganger i døgnet, klokken tre på natten, og ti og fem på dagen, oppgaven gikk på rundgang blant soldatene. Det var en svært farlig oppgave, soldatene som fraktet matbeholderne var ofte mål for snikskyttere og tysk artilleri.

Lignende rutiner finner man i alle de forskjellige hærene på Vestfronten. Det var noen unntak, de indiske soldatene i den britiske hæren fikk mat uten svinekjøtt og med indiske råvarer som  chilli, krydder og linser. De som var vegetarianere, noe mange indere er, fikk ekstra Gur (rørsukker) eller melk istedet for kjøtt. Også kokker til britiske enheter lærte seg å lage  curry, og sliek retter ble populære. Krydderet gjorde mat som ellers ofte smakte lite, litt mer appetittlig.

Da den amerikanske ekspedisjonsstyrken ankom fronten hadde den med sine egne matskikker. De ble godt mottatt av de britiske soldatene, som villig delte små knep de hadde lært for å overleve den moderne krigen; å nyte den nattlige rasjonen med rom, og ikke minst hvordan man varmet mat og laget kaffe på de små «Tommy-ovnene».

mat 1

Jul ved fronten

I enkelte tilfeller fikk mat en større betydning annen bare næring. Det minnet soldatene om verdene de hadde forlatt og høytidene de hadde pleid å feire, høytider da måltider ofte var en stor del av feiringen.

Julaften 1914 feiret den norske fremmedlegionæren Henrik von Krogh fra sammen med to svensker kamerater.  De lå i frontlinjen, og det var spesielt fro dem å feire jul med fienden bare 400–500 meter unna. De tre hadde skaffet seg et lite juletre og hadde etter fått kompanisjefens tillatelse til å tenne lys på det. Det stod på et beskyttet sted  hundre meter bak skyttergravene. Der tilberedte Krogh og de to svenskene julemiddag på et gassbluss mens det begynte å snø lett rundt dem. De etterlignet det de var vant til Brødterninger kokt i buljong og smør erstattet risengrynsgrøt. Og i stedet for lutefisk og skinke hadde de fått tak i kjøtt, løk og stekte poteter. Av rom, portvin og noen rosiner lagde de «gløgg». Da klokken var syv, gikk de hvert til sitt for å utføre dagens rutineoppgaver; vakttjeneste, våpenpuss og utbedring av skyttergravene.

Til amerikanernes første Thanksgiving i november 1917, slo den amerikanske hæren på stortrommen for å markere dagen på ordentlig vis som en felles amerikansk høytid. 70 tonn med kalkuner ble sendt til soldatene som alt var i Frankrike, og 500 tonn til treningsleirene i USA. «Denne svære leverance vil kanskje have til følge, at vi, som sidder hjemme, maa lade os nøie med færre kalkuner og flere almindelige høns og kyllinger», skrev den norsk amerikanske avisen Decorah-Posten, som la til at «kalkunstegen skal være gutterne vel undt».

 

 mat3

Soldat med beholder for å frakte suppe til fronten.

To retter fra skyttergraven:

“Potetpai”

Tid: 15 minutter for hvert pund kjøtt.
Ingredienser: kjøtt, poteter, løk, pepper, salt, buljong.

  • Vask, skrell og vask poeter igjen. Del dem på lange og kutt de største i store stykker på langs.
  •  Utben kjøttet, og kutt vekk fett. Hvis kjøttet er magert dekk det med fettskiver.
  •  Plasser potetene i et tinnfat, skrell og kutt opp løken og dryss over potetene; tilsett pepper og salt, og hell over litt buljong eller vann.
  •  Plasser fatet i ovnen og vend om kjøttet etter halvgått tid. Tilsett mer buljong når det er behov for det.

“Curry-torsk”

  • Rens og kutt opp torsk og del det opp i stykker på vel 100 gram.
  • Plasser det i en kjele og dekk med vann og kok det til det er ferdig. Hell så det meste av vannet, men behold litt.
  •  Legg mel, pepper, salt and currypulver i en bolle and bland det godt sammen.
  • Tilsett nok av vannet fisken var blitt kokt i.
  • Tilsett jevning, og la det koke i 30 minutter.
  • Legg torsken på tallerkener og hell over curryblandingen.