I dag er det 100 år siden den første dagen av Somme-slaget, den 1. juli 1916. Det var et av første verdenskrigs blodigste og kanskje mest meningsløse slag. De britiske angriperne, mange av dem uerfarne krigsfrivillige som kjempet i såkalte Pals battalions – kompisbataljoner rekrutert fra en landsby eller en bedrift, som ble massakrert av tyske maskingevær i ingenmannsland. Da dagen var over var frontlinjen flyttet fremover kun noen hundre meter. 20 000 britiske soldater og over 10 000 tyske hadde mistet livet.
Gerhard A. Klouman (1897-1916)
En av de som døde denne dagen var Gerhard Arnulf Klouman. Han var født i Gamlebyen i Kristiania som yngst av fire søsken, men hadde emigrert med familien til Leeds som liten. Der drev faren en liten fabrikk som produserte vekter og andre instrumenter. Under krigsbegeistringen høsten hadde den da 17-årige lærlingen meldt seg frivillig til Leeds Pals battalion. Selv om han var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. Om det var fordi han løy på alderen, eller om rekrutteringskomiteen vendte det blinde øyet til, er uvisst. Slikt var ikke uvanlig. Leeds Pals ble tilknyttet West Yorkshire-regimentet og ble dets 15. (Service-) bataljon. 25. september marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Reisen videre gikk først med tog til en treningsleir i Yorkshire. Kloumann ble trent opp til å bli maskingeværskytter, og ble plassert i kompani B. Da opplæringen var over var han og hans medsoldater ivrige etter å komme i kamp.
Den sjansen skulle kompisene fra Leeds få nettopp første juli 1916.. Kompisene fra Leeds hadde gått i land i Marseille 1. juni og ble sendt med tog til Nord-Frankrike. En måned senere, 1. juli, lå de klare lengst nord i angrepsområdet. Ti på halv åtte denne vakre sommermorgenen økte artilleritordenen i intensitet, for så etter 10 minutter å stilne helt. Umiddelbart etterpå ble stillheten brutt av kommandorop og skarpe toner fra offisersfløyter i de britiske stillingene. Langs hele fronten klatret kakikledde soldater opp av skyttergravene og gikk ut i ingenmannslandet. Forsiktig og med spente blikk beveget de seg mot de fremste tyske linjene, som virket ødelagte og forlatte. Hadde den britiske øverskommanderende Sir Douglas Haigs plan om å knuse de tyske skyttergravene lyktes? Plutselig bjeffet de første tyske maskingeværene.
Angrepsmålet til Leeds Pals denne morgenen var fire tyske skyttergravslinjer på andre siden av en grunn dal og den lille landsbyen Serre bak dem, ikke mer enn en kilometer unna. Bataljonen var den fremste av tre bataljoner som hadde fått ordre om å ta landsbyen og klatret derfor først opp. De tyske forsvarene klatret frem fra sine underjordiske tilfluktssteder og så snart at en bølge av menn beveget seg mot dem. De la seg til rette og bemannet maskingeværene, samtidig som de tyske kanonene bak Serre våknet til liv. Snart svøpte maskingeværene over ingenmannsland, og blodbadet tok til. Leeds Pals ble revet i stykker nesten før de hadde forlatt sine egne skyttergraver, og det uten å nå et eneste av sine mål. Etterpå skulle det vise seg at det britiske artilleriet, til tross for det voldsomme bombardementet, ikke hadde klart å ødelegge tyskernes velkonstruerte tilfluktsrom. Granatene var hverken mange nok eller kraftige nok.
De britiske soldatene døde nå i hopetall mens de løp fremover eller lette etter hull i piggtrådgjerdene foran de tyske skyttergravene. Også de to kompisbataljonene fra industribyene Accrington og Sheffield, som utgjorde andre og tredje angrepsbølge bak Leeds Pals, led store tap. Men noen av soldatene kom seg faktisk helskinnet over ingenmannsland og frem til de fremste tyske skyttergravene. En kaotisk serie med desperate nærkamper, med rifler, kniver, spader, albuer og hender, fulgte. Etter en halvtimes kamp klarte tyskerne med assistanse fra nyankomne reserver å kaste de siste britene ut fra sine linjer. Det samme som skjedde ved Serre, gjentok seg i hele angrepsområdet, helt ned til Maricourt i sør. I løpet av de knappe to timene mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange, 500 mann, ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet.
Da kvelden kom, var meldingene som hopet seg opp i hovedkvarteret i Albert katastrofal lesning for Sir Douglas Haig. Tolv timer etter at angrepet hadde startet, kunne staben hans melde at nærmere 16 000 soldater var blitt drept. Før dagen var omme, hadde tallet steget til ufattelige 20 000 drepte – og frontlinjen hadde knapt flyttet seg. Men de nesten ufattelige tapene på slagets første dag satte ingen stopper for den britiske offensiven. I løpet av de neste ukene ble de tyske linjene angrepet gang på gang. Resultatet var ytterliggere tap og lidelser for egne tropper, og noen begrensede fremganger.
Om første verdenskrig i store norske leksikon
Man kan lese om slaget ved Somme på nettstedet til den offisielle 100-årsmarkeringen.
De ukjente krigerne 