For Serbiens sak!

Vi har tidligere skrevet om de mange norske kvinner som gjorde innsats under første verdenskrig (se Aftenposten). Det store flertall av disse gjorde krigstjeneste på Vestfronten – ved franske og belgiske feltsykehus. Men noen få av dem reiste til Balkan og Serbia. Selv om vi vet lite om deres motivasjon, annet enn et genuint ønske om å hjelpe, skapte det østerrikske angrepet på Serbia i slutten av juli 1914 stor sympati for serberne i hele Europa, også i Norge. Og fra samtidige avisoppslag her hjemme er det tydelig å se at mange så en parallell mellom serbernes kamp mot overmakten og vår egen norske historie.

«Nationers liv er ikke let at slukke. Det kan utholde aarhundreders trældom og tvang, det kan trodse skuffelser og nød. Det nærer sig av minderne om fortiden og retter de lyse forhaapningers øie mot fremtiden. Og saa klarer det vinternattens kulde og is.»

Konklusjon – nordmenn og serbere var broderfolk. To fjellnasjoner med hardføre befolkninger som levde en fredfylt tilværelse i pakt med naturen, men som var villig til å ofre alt i kampen for frihet og selvstendighet.

Norske aviser om situasjonen i Serbia

Norske aviser om situasjonen i Serbia

Et kosmopolitisk selskap

Den mer jordnære og umiddelbare årsaken til at norske sykepleiere valgte å reise til Serbia var utbrudd av en tyfusepidemi. Selv om de hardeste kampene langs grensen mellom Østerrike og Serbia hadde stilnet av etter flere serbiske seiere i desember 1914, var behovet for medisinskpersonell og utstyr til Serbia var fremdeles stort. Landet lå imidlertid inneklemt mellom fiendtlige stater på nærmest alle sider noe som gjorde det vanskelig for de allierte og andre vennligsinnede nasjoner å komme frem med hjelp.

Et sted var det imidlertid mulig, i sør. På grensen mellom det nøytrale Hellas og Serbia var det en livlig aktivitet av forsyninger over grensen. Allierte forsendelser ankom i økende grad denne veien, og hoved innskipningshavnen var Saloniki eller Tessaloniki som det heter i dag.

Sentralt i det hjelpearbeidet som etter hvert ble etablert i Serbia var de skotske kvinnesykehusene, som da også hovedsakelig var bemannet med kvinnelige leger og sykepleiere. De første var på plass allerede i november 1914, og snart var det etablert fire store sykehus i landet. Etter at den østerrikske invasjonen var stanset opp utover høsten og vinteren 1914, var det kampen mot tyfus som ble deres viktigste oppgave.

Det var trolig til et av disse skotske sykehus at noen av de første norske sykepleiere kom, våren 1915. Elisabeth Wolff, fra Kragerø, og Aagot Magnussen, fra Moss, var begge 26 år og hadde tatt sykepleierutdannelse sammen på Ullevål sykehus i 1910. Etter utbrudd av krig i 1914 hadde de bestemt seg for at de ønsket å reise ut for å hjelpe og valget stod mellom Belgia og Serbia. Det ble Serbia, og fra våren 1915 tjenestegjorde de ved et krigssykehus i Valjevo. Et «meget kosmopolitisk selskab», som Magnussen fortalte – med sykepleiere og leger fra mange land.

Etter de kraftige kampene høsten og vinteren 1914 var situasjonen i Serbia, som nevnt, roligere. Magnussen fortalte at det i Valjevo var underlig stille i de månedene hun var der, men at de mange sønderskutte husene fortalte om hvordan det hadde vært her mens kampene raste. Og på høydene rundt byen kunne hun se tusenvis av enkle trekors som fortalte om de mange som hadde falt. Hun var tydelig imponert over de serbiske soldatene som fremdeles lå på sykehuset. Hun fortalte om hvor ivrige de var etter å komme tilbake til krigen – Hun innrømte også at hun trodde at «de serbiske er verdens kjækkeste og tapreste soldater».

Det var ikke bare menn som var blitt mobilisert til krigsinnsats og Magnussen kunne med iver fortelle om møte serbiske kvinner som hadde tjenestegjort som soldater i krigens første faste. En av dem var en 18-åring sersjant i kavaleriet som flere ganger hadde deltatt i kamper ved fronten og blitt dekorert for sin innsats.

Aagot Magnussen

Aagot Magnussen

Hotell Balkan

En annen norsk sykepleier som også var reist til Serbia i 1915 var Ingeborg Steen-Hansen og hennes skotsk-amerikanske venninne St. Clair Livingston. De var allerede krigserfarne sykepleiere med tjeneste fra både ved franske og belgiske feltsykehus. I slutten av januar 1915 hadde de imidlertid bestemte de seg for å søke nye utfordringer. «Da faldt vor tanke paa Serbien! Vi hørte fortælinnger om den heltemodige kamp, det serbiske folk kjæmpet mot en fiende, som var farligere enn østerrigerne: de frygtelige epidemiske sygdommene, som herjet landet».

Reisen deres gikk med lasteskip fra Marseilles til Saloniki, der så mye av den allierte hjelpen ble sendt. Deretter med tog over grensen til Serbia. I hver eneste by de reiste gjennom kunne de se begravelsesprosesjoner, alltid tyfusens ofre. De arbeidet i Nisch og der fikk de oppleve den respekt og takknemlighet befolkningen følte for de utenlandske sykepleierne som var kommet til Serbia, da de sammen med flere hundre deltok i begravelsen til en unge britiske sykepleieren hadde død under sitt arbeid.

Fra Nisch reiste Steen-Hansen og Livingston også en tur til frontlinjen ved Beograd. Her i hovedstaden var det relativt rolig, og de kunne de se over til fienden – østerrikerne på den andre siden. De fikk også se konsekvensene av krigen og de mange hus som lå i ruiner etter det kraftige bombardement og kamper. «Et hav av ødelæggelse!», beskrev Steen-Hansen det som. Ikke et offentlig bygg var blitt spart under kampene. En bronsestatue av prins Michael til hest hadde imidlertid overlevd og skilte seg ut fra ruinene som lå rundt. Men de fikk også oppleve at krigen langt fra var over, da østeriske krigsskip ute på elven bombarderte deler av byen – og hvordan serbisk artilleri svarte på beskytningen. Gjennom en stor kikkert kunne de iaktta ødeleggelsen som den serbiske artilleriilden forårsaket på den andre siden. Da de kom tilbake til «Hotell Balkan», hvor de skulle overnatte og hadde satt fra seg sin bagasje, fikk de seg en overraskelse da flere av husene i området rundt hotellet var blitt truffet av østeriske granater. Usikker, og nervøst fant de sine hotellrom – de var de eneste gjestene den natten.

Steen-Hansen og Livingston var dypt imponert over den serbiske kamp mot overmakten og forskrekket over de forhold som sivilbefolkningen måtte leve under. Særlig ønsket de å kunne bekjempe tyfusepidemien som herjet landet. Derfor bestemte de seg for å reise til USA våren 1915 i et forsøk på å samle inn penger «For Serbiens sak», som de uttalte. I tre uker reiste de rundt i USA og holdt foredrag og appeller for å samle inn penger og utstyr. Resultatet var smått imponerende 200 tonn med medisiner og annet sanitetsmateriell som de kunne ta med seg tilbake over Atlanterhavet.

Mens Steen-Hansen og Livingston samlet inn penger i USA, befant fremdeles Elisabeth Wolff og Aagot Magnussen seg i Serbia. Men det var rolige tider – tyfussykdommen var til dels nedkjempet, og alliert assistanse ankom landet i økende grad. I september 1915 bestemte de seg for å reise tilbake til Norge. Lite viste de da at alt snart skulle endre seg. Kort tid etter hjemkomsten fortalte Magnussen «Jeg blev meget ulykkelig, da jeg fikk høre, hvor forfærdelig serberne nu har faaet det; men da jeg reiste, var der sykepleiersker i overflod […] og jeg kunde jo ikke ane at ulykken stod så nær for døren»

Fra Ingeborg Steen-Hansens besøk i Beograd

Fra Ingeborg Steen-Hansens besøk i Beograd

Bulgaria går med i krigen

For i løpet av noen uker var hele situasjonen i Serbia snudd på hode. La oss ta et skritt tilbake og se på den større krigsutviklingen. Den 30. september 1915 erklærte det tidligere nøytrale Bulgaria Serbia krig  og gikk med det inn på Sentralmaktenes side. Noen dager senere igangsatte tyske og østeriske avdelinger et nytt angrep mot Serbia. Til tross for tapper motstand, var det lite den serbiske hæren kunne gjøre, overmakten var for stor. De serbiske styrkene ble tvunget til å trekke seg sørover, men bulgarsk angrep innebar at retretten sørover mot den greske grensen ble stengt. Storbritannia og Frankrike, hadde kun to divisjoner tilgjengelig i Saloniki, og det var lite denne styrken kunne gjøre for å hjelpe. Omringet, og uten alliert hjelp, ble derfor store deler av den serbiske hær tvunget til å overgi seg i nord. I sør klarte derimot feltmarskalk Putnik å gjennomføre en retrett med sine styrker, vestover og inn i Albania. Retretten foregikk under ekstreme forhold – Kraftig regnvær, dårlige veier og tusenvis av sivile som flyktet sammen med soldatene.

To av dem som var med på denne retretten var Ingeborg Steen-Hansen og Livingston. De hadde returnert til Serbia med sine hjelpeforsyninger like før Sentralmaktenes invasjon i begynnelsen av oktober. Fra sitt hotellrom i Nisch kunne de observere stemningsendring i byen. Stadig flere unge menn forlot sine familier og sluttet seg til serbiske styrker som kjempet ved fronten. Samtidig svirret det rykter om at en alliert unnsetnings styrke var på vei fra sør og kunne ventes hvilken time som helst. Jernbanestasjonene i Nisch ble dekorert med franske og britiske flagg, mens blomster ble lagt på gravene til de allierte leger og sykepleiere som hadde mistet livet under tyfusepidemien. Steen-Hansen hadde imidlertid snakket med flere serbiske tjenestemenn som var langt fra optimistiske og mer realistiske når det gjaldt hjelpen fra de allierte. Allikevel fortsatte befolkningen i Nisch å forberede seg på de alliertes inntog.

Men så kom det illevarslende nyheter fra Beograd-fronten, byen var falt. Alt liv i Nisch stanset opp, og folk begynte å flykte. Togene som gikk til Saloniki var overfylte med flyktninger – «det faldt en dyp og illevarslende tauseht over byen» som stilheten som kommer før en storm – fortalte hun. Steen-Hansen fikk ikke mye tid til å reflektere over utviklingen, da det stadig kom sårede fra Beogradfronten, både natt og dag, og hun arbeidet nærmest konstant.

 Serbia - kart

Evakuering og retrett

Den 16. november ble også Steen-Hansen og Livingston evakuert sammen med resten av sykehuset. Reisen gikk vestover. På vei ut av byen snudde hun seg tilbake og syntes hun så hvordan en stor svart sky la seg over Nisch – et ille forvarsel om det som skulle komme. De var på reise i flere dager og passerte gjennom flere byer. På hvert sted møtte de tusenvis av flyktninger som hadde søkt ly der de kunne, og sov i både kulde org regn.

Etter hvert kom de til Mitrovitza. Her fikk de høre at fienden ikke var langt unna. Og at de måtte reise videre vestover i en forferdelig snøstorm til Peć. På veien brøt biler og ambulansene deres sammen og de måtte forlates langs veien. Etter en utmattende marsj kom de endelig frem byen og et britisk feltsykehus – Det var som å komme til himmelen, fortalte hun senere. Men oppholdet ble igjen kort – reisen gikk stadig videre vestover – inn i Albania. «Foran oss hadde vi flere dagers marsh over fjellstier gjennom bunnløs søle og snøslaps, vi måtte vade over flere bekker, vinden blåste surt, og vi var gjennomvåte og sultne». Men endelig kom de frem til kysten og redningen.

Den serbiske retrett

Den serbiske retrett

Saloniki

Den serbiske hæren som hadde reddet seg ut til kysten ble evakuert av de allierte til Korfu og andre greske øyer mens Ingeborg Steen-Hansen reiste tilbake til Saloniki. Her kunne hun hvile ut våren 1916. Den greske byen var fylt med tusenvis av allierte soldater som var ment for befrielsen av Serbia, men som aldri kom frem.

Det var også i Saloniki at hun kom til å møte flere nordmenn. En av dem var den Wilhelm Heinemann, løytnant i den franske fremmedlegionen. Heinemann var en erfaren soldat som hadde deltatt i de desperate kampene for å stanse den tyske marsjen mot Paris høsten 1914. Ved Aisne-fronten hadde Heinemann levd i våte, kalde og provisoriske skyttergraver mens han kjempet i bitre strider. Sammen med andre nordmenn som Willy Peters og Henrik von Krogh, hadde han vært på nattpatrulje i ingenmannsland, sneket seg over det åpne terrenget i spenning, deltatt i nærkamp og sett mange av sine venner dø for Frankrikes sak. Nå var Heinemann en del av de allierte styrkene som ventet i Saloniki. Og her møtte han altså Ingeborg Steen-Hansen, på Hotell Olympos i byens gamle sentrum.

To år senere, noen uker etter at første verdenskrig var over, giftet de seg i Paris.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s