Soldaten som ble pasifist

Interessen var det ingen ting å klage på denne januardagen i 1930, og hundrevis av tilhørere hadde møtt opp i Oslo Studentersamfunn for å høre på kveldens foredragsholder. Folk stod og satt som «sardiner i en boks» og over den lille salen hang et tett lag av tobakksrøyk som gjorde det ganske «hensiktsløst aa tilegne sig surstoff». I sentrum for all denne oppmerksomhet stod den trettiseks år gamle Knut Werswick fra Eidanger i Telemark. To måneder tidligere hadde han utgitt boken Fra menneske til soldat, et kraftig oppgjør med krig og militarisme fortalt gjennom Werswicks egne opplevelser som kanadisk ingeniørsoldat under første verdenskrig. Men han var ingen naturlig taler, og snakket langsomt, litt klossete, med mange gale pauser og en egenartet patos. Hvis ikke tilhørerne hele tiden hadde følt hvor dypt og ektefølt han snakket, kunne det fort virket noe komisk. I korte trekk lykkes han med å gi tilhørerne i Studentersamfunnet et sterkt inntrykk av hvor «forbannet fæl denne menneskeslaktingen er i praksis», oppsummerte en avis.

 

Knut Werswick (kilde: Morgenbladet)

 

I sitt foredrag fortalte Werswick om sulten, håpløsheten, råskapen og den meningsløse grusomheten han selv fikk være en del av under tiden som soldat. Om nettene ute i ingenmannsland, de lange timene på lyttepost, og krigshandlingene. Han fortalte om hvor enkelt de lot seg oppildne i en vill trang til å drepe. Levende beskrev han nærkampene i fremste linje. Hvordan de hylte mot de angripende tyske soldatene og hoppet opp på kanten av skyttergraven. «Vi skjærer, stikker, slår – vilt og sanseløst. [..] Vi bare dreper – uten system hugger vi inn i de grå fremstormende massene». Werswick fortalte også om hvordan han og tre andre nordmenn hadde stor glede av å lære seg å bruke en flammekaster. At de kranglet om hvem av dem som skulle få æren av å slippe flammene løs på tyskerne. Etterpå skrøt de opprømt av sin innsats mens de fikk ros av sersjanten. «Det var det vi kalte heltemot» konkluderer han. Werswick snakket også om de psykiske sårene etter freden: Hvordan en blyantspiss som brakk eller en feltflaske som falt i bakken kunne gjøre en soldat som ham aldeles vill og gal av raseri.

 

 

Sårede soldater ved Ypres, 1917 (kilde: Wikipedia)

 

Få av de mange tusen norske menn og kvinner som gjorde aktiv krigsinnsats under første verdenskrig ønsket å fortelle om hva de hadde vært med på, men ikke Knut Werswick. For hans møte med den moderne og industrielle krigen kom til å vekke et brennende engasjement for fredssaken. I skyggen av de totalitære ideologier som vokste frem i Europa i mellomkrigstiden kom han til å kjempe for at lærdommene fra den første verdenskrig ikke ble glemt. På den måten er Werswicks livshistorie en reise i både norsk og europeisk historie.

 

Fra menneske til soldat

Knut Olsen Versvik (navnet Wersvick var en anglifisering som kom til senere) ble født i oktober 1894 i Rogn, Bamble. Det var en blanding av eventyrlyst og drømmen om det store utlandet som lokket han bort fra Eidanger. Som mange andre unge norske menn var det havet som ga ham muligheten. USA og Nord-Dakota skulle bli hans første reisemål, da han i 1913, i en alder av atten år, utvandret fra Norge. Men i motsetning til mange andre utvandrede nordmenn fant han ikke roen her og allerede høsten 1914 krysset han grensen til Canada. Her flaket han omkring på den kanadiske prærien en lengre stund, og tok det han fant av arbeid på bondegårder eller annet løsarbeid.

 

En treningsleir i Canada (kilde: Wikipedia)

 

Men det var vanskelig for en nyankommet fremmed å skaffe seg arbeid i Canada høsten 1914. Som en del av det britiske imperiet var landet blitt trukket med i verdenskrigen. Etter krigsutbruddet i august hadde Canada lovet å sende en ekspedisjonsstyrke på 25 000 soldater for å hjelpe moderlandet. Denne høsten hadde derfor tusenvis av kanadiske menn fulgt oppfordring og meldt seg til krigstjeneste. Men økonomisk befant landet seg i en krise, som ble forverret av krigsutbruddet og den usikkerheten som fulgte. Noen av de første som fikk merke krisen var nyankomne immigranter som Werswick. Samtidig vokste det frem en generell mistenksomhet mot alle immigranter, de fremmede. Patriotisme, fattigdom, og sosialt press; årsakene til at nordmenn meldte seg til krigstjeneste var mange og vi kan ikke med sikkerhet si hva som var Knut Werswicks motiver. Men for en mistenkelig fremmed som snakket dårlig engelsk og som ikke hadde fast inntekt var uansett valgene få.

 

Hundredagersoffensiven

Et sted i det nordlige Frankrike sommeren 1918. De små, skranglete jernbanevognene sneglet seg sørover. På stjernene kunne Knut Werswick se at det bar den veien, om dagen holdt de kanadiske avdelingene seg skjult. De fryktet hele tiden at tyskerne skulle oppdage hva som var i ferd med å skje. Men humøret var det ingenting i veien med, og snart passerte de et par tanks som drev øvelser i en treningsskyttergrav. De eksisterte altså virkelig – djevelske så de ut til å være. Kunne de forsere skyttergravene like godt? En ny ånd var kommet over dem, syntes Werswick, her blant mektige, langløpede kanoner og svarte, truende tanks. Rundt Amiens var det samlet mange soldater, som lå og hvilte der de kunne finne litt skygge. Til og med under de fullastede transportvognene lå det soldater og sov, mens augustsolen sendte sine varme stråler nedover det støvete landskapet. En anelse om en forestående seier fortrengte krigstrettheten, men den var også blandet med usikkerhet. «Kommer de til å holde hva de lover, eller blir det enda et nederlag for oss her i Amiens?»

 

Kanadiske soldater under hundredagersoffensiven i 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I begynnelsen av august 1918 var de allierte klare til å gå på offensiven. Flere angrepsplaner var blitt lagt for Vestfronten og en av dem tok sitt utgangspunkt i den franske byen Amiens, et område hvor kampene hadde bølget frem og tilbake de siste årene. Her fikk altså Werswick se et mektig oppbud av alliert krigsmateriell som var gjort klart for den kommende offensiven. Alt var gjemt i skogene, godt kamuflert med grønne busker og farget presenninger. Dagen etterpå, den 8. august, åpnet den store allierte offensiven som senere skulle bli kjent som hundredagersoffensiven. Fire større britiske, kanadiske, australske og franske hæravdelinger var samlet langs en noe over to mil lang frontlinje. Til sammen deltok ti divisjoner med mer enn 200 000 mann som igjen var støttet av nærmere 500 stridsvogner og andre pansrede kjøretøy. Målet var i første omgang å gjenerobre kontrollen over jernbanelinjen fra Amiens til Paris, og slik hindre tyskerne i å bruke den til å transportere tropper og forsyninger.

 

En motorisert kanadisk avdeling ved Arras, 1918 (kilde. Wikipedia)

 

Werswicks ingeniøravdeling var plassert i nærheten av artilleriet, klar til å følge etter den første infanteribølgen. Soldatene lå tett i rekker. Noen var gamle, men de fleste var unge og nye. De siste forsterkningene hadde vært tallrike. Det forberedende artilleriangrepet var beregnet til kun å vare i tjue minutter; enda et ledd i planen om å overraske tyskerne. «Stå til, kanonérer», lød det langs linjene. «Først trodde jeg hele ammunisjonslageret var futtet av», skrev Werswick da han senere forsøkte å beskrive artilleriangrepet. Dernest hadde han en følelse av at «en uhyre vekt klemte over armer og rygg – trykket meg flat mot underlaget, valset meg ned, selv om jeg fremdeles var i liv». Så dundret hele rekken med artilleri til igjen. I tretoppene over de tyske linjene lyste luften rød. Hele himmelen var et mektig hav av blussende, rødglinsende lyn med gnistrende stjerneskudd innimellom. «Det var som om dommedag raser over oss, med alle helvetets ild i sitt følge.» Kruttrøyken sved i øynene, og brakene fikk det til å verke i ørene, men ildgivningen økte stadig. Langs hele linjen steg et skrik av soldatstemmer frem: «Give them hell, give them hell!».

 

Kanadiske soldater ved Arras, 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I løpet av de neste ukene rykket de allierte styrkene fremover på bred front og møte lite organisert tysk motstand, en fremgang som man ikke hadde vært vitne til siden starten av krigen. Ved hjelp av artilleri og flyangrep hadde de allierte også effektivt klart å kutte kontakten mellom de fremre tyske stillingene og de bakre støttelinjene, slik at forsterkninger ikke kunne tilkalles eller komme frem. Resultatet var at de få tyske soldatene som holdt linjen, motløse og utslitte etter sin egen våroffensiv, begynte å overgi seg i store mengder. Det var ikke uten grunn at Erich von Ludendorff i sin dagbok noterte at 8. august var «den tyske hærens mørkeste dag under krigen».

 

Krigens siste fase

Men den tyske hær var ikke beseiret etter hundredagersoffensiven og Knut Werswick deltok i angrepet på den mektige Hindenburglinjen, høsten 1918. Været fortsatte å være kaldt og surt; den ene dagen var verre enn den foregående. Men kulden hadde også sine fordeler. Stanken av de døde ga seg litt da, fortalte han senere. Innimellom ble de kanadiske fremstøtene avbrutt av desperate tyske motangrep. Werswick så hvordan fienden kom sjanglende fremover, for sløve og likeglade til å søke dekning. De tyske soldatene, hovedsakelig unggutter, ble lette ofre for de kanadiske maskingeværene. Høsten 1918 var imidlertid de allierte overlegne i både antall soldater og materiell.

 

Kanadiske soldater krysser Canal du Nord, høsten 1918 (kilde: Wikipedia)

 

Krigens siste dag, 11. november 1918, var en grå og kald, uten sol og uten lys. De kanadiske styrkene stod utenfor Mons, det gamle slagfeltet fra august 1914 en drøy mil nord for den fransk-belgiske grensen. Rykter begynte tidlig å gå om at krigen var over, og i løpet av morgenen møtte de sivile som fortalte at tyskerne hadde trukket seg tilbake i vill uorden. En våpenstillstand skulle inntre klokken elleve. Det at freden nærmet seg fremstod som mer og mer uvirkelig for Werswick. «For en time siden var alt som før. For et minutt siden tenkte vi på krig. Nå tenker vi på fred – og det tiltaler oss tross alt.» Klokken tikket sakte mot elleve. En av offiserene telte sekundene lavt for seg selv, og soldatene stirret som hypnotiserte på ham. Stillhet, fullstendig stillhet. Ikke en lyd. Sekundviseren stanset ikke. Den beveget seg forbi ellevetallet – nå hørte de ikke lenger våpen noe sted. Ti sekunder, tjue, tretti, minuttet fullt. Et minutt over elleve. «Og vi lever, vi lever ennå.»

 

Frontkjemper og fredsarbeider

I motsetning til mange andre nordmenn som deltok i første verdenskrig, valgte Knut Werswick å reise hjem til Norge da han ble dimittert fra den kanadiske hæren sommeren 1919. Ti år senere, i slutten av november 1929 var Werswick blant et trettitalls norske første verdenskrigs veteraner som samlet seg på Kafé Engebret i Oslo for å danne foreningen Norske krigsveteraner 1914-1918. Medlemmene kalte seg selv for frontkjempere og foreningen var ikke forbeholdt den ene eller andre siden, men var ment å samle alle veteraner. På stiftelsesmøtet talte en av initiativtakerne om hvordan selve krigsopplevelsen hadde førte dem sammen og viktigheten av «kameratskapets idé». Dette var et budskap som Werswick kunne stille seg bak.

 

Norske krigsveteraner, 1914-1918 (kilde: Aftenposten)

 

Tanken om et soldatfellesskap, som gikk på tvers av nasjonalitet, var ikke unik for de norske veteranene. Den hadde vokst frem hos mange av Europas veteraner i mellomkrigstiden. Den var forankret i deres felles opplevelse av krig og livet som soldat ved fronten og kunne gjenfinnes i en stadig voksende memoar- og skjønnlitteratur som var vokst frem etter krigen. Den kanskje mest kjente av dem var den tidligere tyske soldaten Erich Remarque, som i januar 1929 kom med romanen Im Westen nichts Neues (Intet nytt fra Vestfronten). Boken hadde klare selvbiografiske trekk og skildret den tyske soldaten Paul Baümers opplevelser av livet ved fronten og krigen. Knut Werswick var en av mange som ble inspirert av å lese Remarques bok, men selv hevdet han at det var et brev fra en annen kanadisk veteran som var den direkte foranledningen til at han selv begynte arbeidet med boken Fra menneske til soldat.

 

Fra menneske til soldat (1958-utgave)

 

I sin egen bok ønsket Werswick å være ærlig om sine egne tanker og følelser fra tiden som soldat. Målet var at boken skulle «gjøre mest nytte som almindelig folkelesning» og derfor hadde Werswick ikke tatt «hensyn til de rent litterære kvalifikasjoner». Den skulle krast og usminket fortelle «sannheten om krigen som den fortonet sig for mig». Den inneholdt også et klart antikrigs-budskap som skulle «rive bort sløret av heltedåd og romantikk» fra krigen, slik at nordmenn viste hva de gikk til «næste gang krigsguden kjører sin sønderknusende vals over Europas kultiverte marker».

 

Fra menneske til soldat ble publisert samtidig som de norske veteraner dannet sin forening i november 1929, og den ble gjenstand for mye oppmerksomhet og debatt. Dagbladets Axel Kielland mente at det var en av «de råeste» bøkene han hadde lest. Der Remarque var skånsom i sine beskrivelser fra krigen var Werswick tvunget til å være direkte, hevdet han. Det var sider i boken som, i følge Kielland, gjorde fysisk vondt å lese. Rått som et neveslag traff den leseren «mellem øinene». «Les og kast opp!» var hans anbefalling. Kielland konkluderte med at den leser som lot seg romantisk begeistre over Werswicks bok burde la seg «undersøkes av læge».

 

Bokanmeldelse i Dagbladet

 

I kjølvannet av bokutgivelsen fulgte en landsomfattende foredragsturné våren 1930, som også inkluderte flere besøk til hjemfylke Telemark med besøk i Skien, Porsgrunn og Notodden. Onsdag 12. mars holdt han et «fengslende og interessant» foredrag i Festivitetens lokaler i Skien. Med stigende oppmerksomhet og under åndeløs stillhet fortalte han om sine opplevelser fra skyttergravskrigen. Han var, som nevnt, ingen naturlig taler og startet ofte sine foredrag noe famlende og nervøst, men det gikk ofte ikke lang tid før han ble revet med av sin egen fremstilling og glemte at han stod foran en stor forsamling. Telemark Arbeiderblad kunne fortelle at det eksisterte en oppriktighet og umiddelbarhet over fremstillingen som «som skate en kontakt av de sjeldne mellem foredragsholder og forsamling». Avisa mente det var umulig å gjenfortelle Werswicks foredrag – «det må høres».

 

Veien inn i en ny verdenskrig

Werswicks engasjement for fredssaken fikk en ny giv etter hvert som trusselen om en ny storkrig i Europa vokste frem på midten 1930-tallet. Han skrev blant annet teaterstykket Krig og konflikt som han søkte å få oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Og ved flere anledninger samarbeidet han med den kjente pasifisten Olaf Kullmann for å advare mot militarismen som vokste frem på kontinentet. Werswick fryktet at den urolige situasjonen i Europa og fremveksten av nazismen i Tyskland kunne få alvorlig konsekvenser, også for vårt land. Han var fortvilet over den «mangel paa alvor» som preget debatten her hjemme i Norge «naar der er tale om krig» og tok et oppgjør med de som i rolige vendinger kunne snakke om krig, som om det var noe naturlig. «Krigen er den forferdeligste opplevelse et menneske kan gaa igjennem, den dreper all følelse, all tro paa Gud og lykken i livet».

 

Menneske og krigen fra 1936

 

I 1936 utga han oppfølgerboka Mennesket og krigen: tilegnet en forrådt menneskeslekt i samarbeid med Norges Fredsforening. Hans hovedmotiv var «å gi mine venner litt stoff i kampen mot krigen». Parallelt med bokutgivelsen fortsatte han å reise rundt for å holde foredrag. Et av dem ga han tittelen Verden i dag – Europa fra Versailles gjennom München til en ny verdenskrig. Etter et besøk til Sunnfjord i desember 1936, kommenterte lokalavisa at det gikk som en rød tråd gjennom hele Werswicks foredrag en oppfordring: «haldt upp med krig, so er du på den sikre sida, både når det gjeld deg sjølv og dine medmemmeske». Men hans innsats virket forgjeves – en ny storkrig i Europa rykket stadig nærmere.

En familie – to verdenskriger

Noen ganger kommer man over historiske sammenhenger som både underholder og overrasker. Anne Margrethe Strømsheim (f.Bang), ”lotten fra Hegra”, er et velkjent navn for alle som er interessert i kampene i Norge under andre verdenskrig. Hun har mottatt både Deltakermedaljen med rosett, Krigsmedaljen, og Kongens fortjenestemedalje i gull, i tillegg til mye velfortjent oppmerksomhet for sin innsats under beleiringen av Hegra festning våren 1940. I 26 dager var hun en del av den lille norske styrken som forsvarte seg mot den tyske overmakten. Under resten av krigen fortsatte hun kampen mot okkupanten som en del av motstandsbevegelsen i Trondheim.

Lotten fra Hegra – (kilde Johan Berg: Lotten fra Hegra, 1991)

Det som imidlertid fanget vår interesse var følgende – angivelige – passiar mellom Strømsheim og daværende kong Olav under en markering på Hegra festning. ”– Hvordan i all verden har De overlevet alt dette, fru Strømsheim? – Jo, Deres Majestet, jeg innbiller meg i alle fall at det må ha hjulpet at jeg ble oppdratt av min far. Og fikk lov til å gjøre alt det gale jeg gjorde”. – ”Ja”, skal kong Olav ha svart – ”Den som en gang har lært doktor Bang å kjenne, glemmer ham aldri. Han var jo en like stor kriger som han var lege”.

Joakim Sveder Bang «et sted ved fronten» (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I arbeidet med boka De ukjente krigerne har vi brukt flere fotografier som Joakim Sveder Bang tok under sine besøk ved vestfronten i Belgia og Nord-Frankrike under Første verdenskrig. Men det var først senere at vi ble kjent med at den eksentriske og verdensvante legen og kirurgen var faren til lotten fra Hegra. Holder man imidlertid far og datters liv opp mot hverandre er det lett å se at eventyrlysten nok har gått i arv.

Joakim Sveder Bang (1868-1931) avla sin medisinske eksamen i 1894. Han kom opprinnelig fra Bergen, men det var i Trondheim han skulle ha største delen av sitt aktive virke. Fra 1897 praktiserte han som lege og drev en privat kirurgisk klinikk i byen. Samtidig var han vernepliktig sanitetskaptein i Hæren, fra 1911 lege ved Nordenfjeldske dragonregiment og senere sjef for 5. sanitetskompani. Det var imidlertid som leder for den norske Røde Kors-gruppen til Serbia under den første Balkankrigen i 1912-1913 at Bang skulle bli rikskjendis. Etter oppfordring fra det Internasjonale Røde Kors arbeidet en gruppe norske leger og sykepleiere på et av de mange krigshospitalene i Beograd. Her fikk de et forvarsel om de menneskelige kostnader som den moderne industrielle krigen bragte med seg.

Sveder Bang og de norske Røde Kors-sykepleierne som reiste til Serbia i 1912 (kilde: Aftenposten)

I 1915, etter at verdenskrigen hadde brutt ut, besøkte Bang vestfronten for å studere militærmedisin og feltsykehus. Han hadde først søkt om å få bli offiser i den britiske saniteten, men da han fikk avslag reiste han i stedet ut med stipend den norske generalstaben. Forsvaret var opptatt av å dra lærdom av storkrigen og derfor hadde opprettet til stipender militære leger og tannleger som ville reise til fronten. Fire endte opp med å reise, to på hver siden. Bang oppsøkte blant annet franske sanitetsavdelinger og observerte behandlingen som ble gitt til sårede soldater helt fra de forlot skyttergravene til de kom frem til krigshospitalet langt bak fronten og rekonvalesentsykehusene i Storbritannia. Etter å ha vendt hjem, reiste han i 1917 ut på nytt. Denne gang som Røde Kors’ representant i Russland, hvor han overså utvekslingen av sårede russiske og tyske krigsfanger (noen disse ble senere plassert i Norge).

Sårede franske soldater (kilde: Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

En operasjonssal ved fronten (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I etterkrigstiden ble det færre internasjonale oppdrag, men hans karriere fortsatte i Norge. Han ble blant annet Fylkeslege, Stortingsrepresentant for Frisinnede Venstre, og ikke minst formann i Trøndelag krets av Norges badeforbund. Et par historier tyder på at Bang hadde en vis omgang med kongefamilien, som da han var i audiens hos kong Haakon etter hjemkomsten fra Balkankrigen. En annen er fra 1930, da Trondheim i en kort periode byttet navn til Nidaros. Bang fikk følgende spørsmål fra kongen. «Nu, doktor Bang. Hvorledes står det så til i Nidaros? – Nidaros, Deres Majestet! Jeg kjenner ingen by ved det navn! Derimot har vi en målavis som heter Nidaros, som jeg aldri leser!”

Dette var mannen som kalte Anne Margrethe for «gutten sin», som lot datteren følge med på sykebesøk og lærte henne å utføre mindre kirurgiske inngrep. Hun så opp til sin far og lot seg fascinere av historiene han fortalte om fremmede land og krig, men ikke minst oppmuntret han datteren til å gå sine egne veier.

For Serbiens sak!

Vi har tidligere skrevet om de mange norske kvinner som gjorde innsats under første verdenskrig (se Aftenposten). Det store flertall av disse gjorde krigstjeneste på Vestfronten – ved franske og belgiske feltsykehus. Men noen få av dem reiste til Balkan og Serbia. Selv om vi vet lite om deres motivasjon, annet enn et genuint ønske om å hjelpe, skapte det østerrikske angrepet på Serbia i slutten av juli 1914 stor sympati for serberne i hele Europa, også i Norge. Og fra samtidige avisoppslag her hjemme er det tydelig å se at mange så en parallell mellom serbernes kamp mot overmakten og vår egen norske historie.

«Nationers liv er ikke let at slukke. Det kan utholde aarhundreders trældom og tvang, det kan trodse skuffelser og nød. Det nærer sig av minderne om fortiden og retter de lyse forhaapningers øie mot fremtiden. Og saa klarer det vinternattens kulde og is.»

Konklusjon – nordmenn og serbere var broderfolk. To fjellnasjoner med hardføre befolkninger som levde en fredfylt tilværelse i pakt med naturen, men som var villig til å ofre alt i kampen for frihet og selvstendighet.

Norske aviser om situasjonen i Serbia

Et kosmopolitisk selskap

Den mer jordnære og umiddelbare årsaken til at norske sykepleiere valgte å reise til Serbia var utbrudd av en tyfusepidemi. Selv om de hardeste kampene langs grensen mellom Østerrike og Serbia hadde stilnet av etter flere serbiske seiere i desember 1914, var behovet for medisinskpersonell og utstyr til Serbia var fremdeles stort. Landet lå imidlertid inneklemt mellom fiendtlige stater på nærmest alle sider noe som gjorde det vanskelig for de allierte og andre vennligsinnede nasjoner å komme frem med hjelp.

Et sted var det imidlertid mulig, i sør. På grensen mellom det nøytrale Hellas og Serbia var det en livlig aktivitet av forsyninger over grensen. Allierte forsendelser ankom i økende grad denne veien, og hoved innskipningshavnen var Saloniki eller Tessaloniki som det heter i dag.

Sentralt i det hjelpearbeidet som etter hvert ble etablert i Serbia var de skotske kvinnesykehusene, som da også hovedsakelig var bemannet med kvinnelige leger og sykepleiere. De første var på plass allerede i november 1914, og snart var det etablert fire store sykehus i landet. Etter at den østerrikske invasjonen var stanset opp utover høsten og vinteren 1914, var det kampen mot tyfus som ble deres viktigste oppgave.

Det var trolig til et av disse skotske sykehus at noen av de første norske sykepleiere kom, våren 1915. Elisabeth Wolff, fra Kragerø, og Aagot Magnussen, fra Moss, var begge 26 år og hadde tatt sykepleierutdannelse sammen på Ullevål sykehus i 1910. Etter utbrudd av krig i 1914 hadde de bestemt seg for at de ønsket å reise ut for å hjelpe og valget stod mellom Belgia og Serbia. Det ble Serbia, og fra våren 1915 tjenestegjorde de ved et krigssykehus i Valjevo. Et «meget kosmopolitisk selskab», som Magnussen fortalte – med sykepleiere og leger fra mange land.

Etter de kraftige kampene høsten og vinteren 1914 var situasjonen i Serbia, som nevnt, roligere. Magnussen fortalte at det i Valjevo var underlig stille i de månedene hun var der, men at de mange sønderskutte husene fortalte om hvordan det hadde vært her mens kampene raste. Og på høydene rundt byen kunne hun se tusenvis av enkle trekors som fortalte om de mange som hadde falt. Hun var tydelig imponert over de serbiske soldatene som fremdeles lå på sykehuset. Hun fortalte om hvor ivrige de var etter å komme tilbake til krigen – Hun innrømte også at hun trodde at «de serbiske er verdens kjækkeste og tapreste soldater».

Det var ikke bare menn som var blitt mobilisert til krigsinnsats og Magnussen kunne med iver fortelle om møte serbiske kvinner som hadde tjenestegjort som soldater i krigens første faste. En av dem var en 18-åring sersjant i kavaleriet som flere ganger hadde deltatt i kamper ved fronten og blitt dekorert for sin innsats.

Aagot Magnussen

Hotell Balkan

En annen norsk sykepleier som også var reist til Serbia i 1915 var Ingeborg Steen-Hansen og hennes skotsk-amerikanske venninne St. Clair Livingston. De var allerede krigserfarne sykepleiere med tjeneste fra både ved franske og belgiske feltsykehus. I slutten av januar 1915 hadde de imidlertid bestemte de seg for å søke nye utfordringer. «Da faldt vor tanke paa Serbien! Vi hørte fortælinnger om den heltemodige kamp, det serbiske folk kjæmpet mot en fiende, som var farligere enn østerrigerne: de frygtelige epidemiske sygdommene, som herjet landet».

Reisen deres gikk med lasteskip fra Marseilles til Saloniki, der så mye av den allierte hjelpen ble sendt. Deretter med tog over grensen til Serbia. I hver eneste by de reiste gjennom kunne de se begravelsesprosesjoner, alltid tyfusens ofre. De arbeidet i Nisch og der fikk de oppleve den respekt og takknemlighet befolkningen følte for de utenlandske sykepleierne som var kommet til Serbia, da de sammen med flere hundre deltok i begravelsen til en unge britiske sykepleieren hadde død under sitt arbeid.

Fra Nisch reiste Steen-Hansen og Livingston også en tur til frontlinjen ved Beograd. Her i hovedstaden var det relativt rolig, og de kunne de se over til fienden – østerrikerne på den andre siden. De fikk også se konsekvensene av krigen og de mange hus som lå i ruiner etter det kraftige bombardement og kamper. «Et hav av ødelæggelse!», beskrev Steen-Hansen det som. Ikke et offentlig bygg var blitt spart under kampene. En bronsestatue av prins Michael til hest hadde imidlertid overlevd og skilte seg ut fra ruinene som lå rundt. Men de fikk også oppleve at krigen langt fra var over, da østeriske krigsskip ute på elven bombarderte deler av byen – og hvordan serbisk artilleri svarte på beskytningen. Gjennom en stor kikkert kunne de iaktta ødeleggelsen som den serbiske artilleriilden forårsaket på den andre siden. Da de kom tilbake til «Hotell Balkan», hvor de skulle overnatte og hadde satt fra seg sin bagasje, fikk de seg en overraskelse da flere av husene i området rundt hotellet var blitt truffet av østeriske granater. Usikker, og nervøst fant de sine hotellrom – de var de eneste gjestene den natten.

Steen-Hansen og Livingston var dypt imponert over den serbiske kamp mot overmakten og forskrekket over de forhold som sivilbefolkningen måtte leve under. Særlig ønsket de å kunne bekjempe tyfusepidemien som herjet landet. Derfor bestemte de seg for å reise til USA våren 1915 i et forsøk på å samle inn penger «For Serbiens sak», som de uttalte. I tre uker reiste de rundt i USA og holdt foredrag og appeller for å samle inn penger og utstyr. Resultatet var smått imponerende 200 tonn med medisiner og annet sanitetsmateriell som de kunne ta med seg tilbake over Atlanterhavet.

Mens Steen-Hansen og Livingston samlet inn penger i USA, befant fremdeles Elisabeth Wolff og Aagot Magnussen seg i Serbia. Men det var rolige tider – tyfussykdommen var til dels nedkjempet, og alliert assistanse ankom landet i økende grad. I september 1915 bestemte de seg for å reise tilbake til Norge. Lite viste de da at alt snart skulle endre seg. Kort tid etter hjemkomsten fortalte Magnussen «Jeg blev meget ulykkelig, da jeg fikk høre, hvor forfærdelig serberne nu har faaet det; men da jeg reiste, var der sykepleiersker i overflod […] og jeg kunde jo ikke ane at ulykken stod så nær for døren»

Fra Ingeborg Steen-Hansens besøk i Beograd

Bulgaria går med i krigen

For i løpet av noen uker var hele situasjonen i Serbia snudd på hode. La oss ta et skritt tilbake og se på den større krigsutviklingen. Den 30. september 1915 erklærte det tidligere nøytrale Bulgaria Serbia krig  og gikk med det inn på Sentralmaktenes side. Noen dager senere igangsatte tyske og østeriske avdelinger et nytt angrep mot Serbia. Til tross for tapper motstand, var det lite den serbiske hæren kunne gjøre, overmakten var for stor. De serbiske styrkene ble tvunget til å trekke seg sørover, men bulgarsk angrep innebar at retretten sørover mot den greske grensen ble stengt. Storbritannia og Frankrike, hadde kun to divisjoner tilgjengelig i Saloniki, og det var lite denne styrken kunne gjøre for å hjelpe. Omringet, og uten alliert hjelp, ble derfor store deler av den serbiske hær tvunget til å overgi seg i nord. I sør klarte derimot feltmarskalk Putnik å gjennomføre en retrett med sine styrker, vestover og inn i Albania. Retretten foregikk under ekstreme forhold – Kraftig regnvær, dårlige veier og tusenvis av sivile som flyktet sammen med soldatene.

To av dem som var med på denne retretten var Ingeborg Steen-Hansen og Livingston. De hadde returnert til Serbia med sine hjelpeforsyninger like før Sentralmaktenes invasjon i begynnelsen av oktober. Fra sitt hotellrom i Nisch kunne de observere stemningsendring i byen. Stadig flere unge menn forlot sine familier og sluttet seg til serbiske styrker som kjempet ved fronten. Samtidig svirret det rykter om at en alliert unnsetnings styrke var på vei fra sør og kunne ventes hvilken time som helst. Jernbanestasjonene i Nisch ble dekorert med franske og britiske flagg, mens blomster ble lagt på gravene til de allierte leger og sykepleiere som hadde mistet livet under tyfusepidemien. Steen-Hansen hadde imidlertid snakket med flere serbiske tjenestemenn som var langt fra optimistiske og mer realistiske når det gjaldt hjelpen fra de allierte. Allikevel fortsatte befolkningen i Nisch å forberede seg på de alliertes inntog.

Men så kom det illevarslende nyheter fra Beograd-fronten, byen var falt. Alt liv i Nisch stanset opp, og folk begynte å flykte. Togene som gikk til Saloniki var overfylte med flyktninger – «det faldt en dyp og illevarslende tauseht over byen» som stilheten som kommer før en storm – fortalte hun. Steen-Hansen fikk ikke mye tid til å reflektere over utviklingen, da det stadig kom sårede fra Beogradfronten, både natt og dag, og hun arbeidet nærmest konstant.

 

Evakuering og retrett

Den 16. november ble også Steen-Hansen og Livingston evakuert sammen med resten av sykehuset. Reisen gikk vestover. På vei ut av byen snudde hun seg tilbake og syntes hun så hvordan en stor svart sky la seg over Nisch – et ille forvarsel om det som skulle komme. De var på reise i flere dager og passerte gjennom flere byer. På hvert sted møtte de tusenvis av flyktninger som hadde søkt ly der de kunne, og sov i både kulde org regn.

Etter hvert kom de til Mitrovitza. Her fikk de høre at fienden ikke var langt unna. Og at de måtte reise videre vestover i en forferdelig snøstorm til Peć. På veien brøt biler og ambulansene deres sammen og de måtte forlates langs veien. Etter en utmattende marsj kom de endelig frem byen og et britisk feltsykehus – Det var som å komme til himmelen, fortalte hun senere. Men oppholdet ble igjen kort – reisen gikk stadig videre vestover – inn i Albania. «Foran oss hadde vi flere dagers marsh over fjellstier gjennom bunnløs søle og snøslaps, vi måtte vade over flere bekker, vinden blåste surt, og vi var gjennomvåte og sultne». Men endelig kom de frem til kysten og redningen.

Den serbiske retrett

Saloniki

Den serbiske hæren som hadde reddet seg ut til kysten ble evakuert av de allierte til Korfu og andre greske øyer mens Ingeborg Steen-Hansen reiste tilbake til Saloniki. Her kunne hun hvile ut våren 1916. Den greske byen var fylt med tusenvis av allierte soldater som var ment for befrielsen av Serbia, men som aldri kom frem.

Det var også i Saloniki at hun kom til å møte flere nordmenn. En av dem var den Wilhelm Heinemann, løytnant i den franske fremmedlegionen. Heinemann var en erfaren soldat som hadde deltatt i de desperate kampene for å stanse den tyske marsjen mot Paris høsten 1914. Ved Aisne-fronten hadde Heinemann levd i våte, kalde og provisoriske skyttergraver mens han kjempet i bitre strider. Sammen med andre nordmenn som Willy Peters og Henrik von Krogh, hadde han vært på nattpatrulje i ingenmannsland, sneket seg over det åpne terrenget i spenning, deltatt i nærkamp og sett mange av sine venner dø for Frankrikes sak. Nå var Heinemann en del av de allierte styrkene som ventet i Saloniki. Og her møtte han altså Ingeborg Steen-Hansen, på Hotell Olympos i byens gamle sentrum.

To år senere, noen uker etter at første verdenskrig var over, giftet de seg i Paris.