Slaget ved Belleau-skogen

Avisen New York Times har akkurat publisert en interessant artikkel om reisemålet Belleau-skogen. Det er stedet for amerikanerens første store slag i Nord-Frankrike sommeren 1917. Det var en blodig ilddåp for de uerfarne, men tapre amerikanske troppene. Det er nok ikke riktig som artikkelen påstår, at det var den amerikanske seieren her som var selve vendepunktet i første verdenskrig, men det er samtidig klart at det var et viktig slag og de amerikanske styrkene bidro til å stoppe den tyske våroffensiven, som da truet med å bryte gjennom de allierte linjene.

Det var selvsagt flere nordmenn blant amerikanerne. En av dem var eventyreren, landstrykeren, kirketjeneren og – ikke rent så sjelden – fengselsfuglen Hans Gjerde fra Hyllestad i Sogn. En mann som er en av hovedpersonene i boka vår De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Han hadde også sitt første møte med krigen her på den franske landsbygda, nordøst for Paris.

Den 1.  juni 1918 brøt tyskerne gjennom de franske linjene  og rykket deretter inn i de skogkledde områdene ved landsbyen Belleau. Blant troppene som ble sendt mot dem var Hans Gjerdes 5. amerikanske marineregiment. Marinesoldatene gikk av toget en drøy mil unna fronten og beveget seg videre i springmarsj gjennom folketomme landsbyer og oppflengte veier og marker. Drønnene fra artilleriet ble høyere og høyere, og om han ikke hadde innsett det tidligere, innså Gjerde nå at det «bar mot en krig på dødsens alvor». Snart kom avdelingen hans inn i skuddfeltet, og prosjektiler begynte å slå ned rundt ham. «Stort sett virket skytingen temmelig planløs, men nå og da kunne en granat lande midt inne i en klynge marsjerende soldater og meie ned et halvt dusin eller så.» Marinesoldatene avanserte ikke så langt de første dagene, men la seg ned i stillinger inne i Belleauskogen og ventet på flere forsterkninger.

Den femte juni begynte de å ane at noe skulle skje, og nervøsiteten spredde seg. Gjerde fortalte senere at han aldri hadde hørt så mange vitser eller så mye galgenhur var innenfor nedslagsfeltet til de tyske kanonene. «Det visste seg at vi hadde passert tvers gjennom nedslagsfeltet deres og det kunne bare tyde på at vi nærmet oss linjene.» Marinesoldatene slo nå leir for natten utenfor ruinene av en landsby og fikk noen timer med søvn og litt mat før fremrykningen fortsatte. «Nå skulle tyskerne tilbake.» Et par timer senere nådde de et lite høydedrag og kunne for første gang se tyske soldater foran seg. I nattemørket, opplyst av granateksplosjoner, så de mest ut som skygger. Nå rettet tyskerne uavbrutt ild mot de fremrykkende amerikanske styrkene, «men vi skulle likevel angripe». Raskt stilte Gjerde og hans kamerater seg opp i angrepsformasjon og stormet bortover sletten.

Vi hylte og brølte av full hals mens vi gikk på, og samtidig skjøt vi det vi kunne, grepet av en villskap og dødsforakt som var hinsides alt menneskelig.

De tyske styrkene gikk til motangrep og hylte minst like høyt. Snart stanset begge angrepene opp, og de ble liggende og skyte på hverandre i timevis. Da dagslyset kom, så Gjerde for første gang hvordan området de hadde kjempet i gjennom natten, så ut. Det som en gang hadde vært en frodig skog, var nå trær skutt av på midten, med noen få løvblader igjen som sitret og skalv av eksplosjonene. Etterpå beskrev han det som det mest makabre han noensinne hadde sett:

Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis

Som noe av en skjebnens ironi var dette en strålende solskinnsdag med klar og intenst blå himmel, og det skarpe sollyset gjorde sitt til å lyse opp og avsløre hver eneste liten detalj i det blodbadet som hadde foregått om natten. Nervøsiteten fra kvelden før var nå borte. I stedet var Gjerde grepet av en krigsfeber, «et rødglødende hat. Ingen ting betydde noe lenger, ikke engang at jeg kanskje skulle dø om noen timer, noen minutter». Snart fikk hans avdeling ordre om å rykke videre fremover, og de hev seg opp og sprang hylende mot de tyske stillingene. Men de kom ikke langt før de måtte kaste seg i dekning igjen. Bak dem rykket den neste bølgen fremover. Snart lå det døde og sårede tyskere og amerikanere om hverandre over hele slagmarken. Nesten to tusen amerikanske soldater falt under kampene i Belleauskogen, litt over tusen av disse var fra marinekorpset.

De neste to ukene angrep amerikanerne gjentatte ganger, før de til slutt lyktes i å drive tyskerne helt ut av Belleauskogen. Dette var det største slaget den amerikanske hæren hadde kjempet siden borgerkrigen over et halvt hundreår tidligere. Da de siste kampene var over 26. juni, var nesten 10 000 amerikanere blitt skadet og to tusen drept. De høye tapstallene skyldtes i stor grad den amerikanske strategien med å angripe over åpent landskap, rett mot de tyske maskingeværstillingene. Den første dagen av slaget resulterte i de høyeste tapene noensinne i det amerikanske marinekorpsets historie. Etter krigen ble Belleauskogen døpt om til Bois de la Brigade de Marine − Marinebrigadens skog.

 

Chateau Thierry
Found in a Soldier’s Coat Pocket on the Battlefield
(Author Unkonwn)

1
On the road ouf of Chateau Thierry
By the hill where we halted the Hun.
Near Suicide Hill in Death Valley
Where the Boch’s retreat was begun

2
There’s an acre of crude little crosses.
Where we buried young Sergeant Monroe
And a crowd of comrade crusaders
Whose name we may never quite know

3
And some day that road will be teeming
With pilgrims who venture to go
To Humanity’s Holy of Holies
On the road by the Bois de Bellau

4
Some will be looking for Brothers
Others for Fathers or Sons
Many for Husbands or Sweethearts
Or Comrades who stayed with the guns

5
God grant they may come in sunshine
While the spring flowers bloom on the grave
And may they be proud of our comrades
And glad for the gift that they gave

En dag i Sarajevo

Velkomstdelegasjonen i Sarajevo

Klokka var litt før ti om morgen da ekstratoget fra Ilidža ankom jernbanestasjonen i Sarajevo 28. juni 1914. En mottakelseskomite som inkluderte byens borgermester, Fehim Čurčić og Bosnias guvernør, general Oskar Potiorek ventet. Čurčić, kledd i sort dress og med en fez på hodet. Han var slik et godt bilde på den multikulturelle byen Sarajevo. Selv om republikken hadde vært under østerriksk innflytelse i nesten fire tiår var fortsatt den muslimske innflytelsen godt synlig. Bak Appelkai-gaten, en bred boulevard som fulgte Appekaia og Miljackaelven tvers

igjennom sentrum, kunne en se minareter strekke seg over de omliggende hustakene, og i sentrum av Sarajevo lå basaren, en labyrint av smale gater omringet av treboder, foran store varehus bygget i stein, hvor grønnsakshandlere, smeder, salmakere, teppehandlere og praktisk talt alle slags håndverkere man kan tenke seg tilbød sine varer og tjenester.

Appel-Kai

I dagene før hadde det regnet og vært kjølig, men denne søndagen skinte endelig sola og temperaturen føltes igjen sommerlig. Om man var poetisk anlagt kunne man kanskje sagt at dette var en god metafor for den siste tids utvikling i verdenspolitikken. Ved årets inngang hadde de fleste trodd at storkrig mellom de europeiske stormaktene var uunngåelig, men nå i slutten av juni så det ut til at faren var over. «Under min tid i utenrikstjenesten har jeg aldri sett situasjonen roligere» hadde den britiske diplomaten Arthur Nicolson skrevet bare en drøy måned tidligere. Nicolson, som hadde tilbragt

mesteparten av karrieren sin ved britiske legasjoner i Øst-Europa, burde ha de beste forutsetningene for å vurdere situasjonen. En viktig grunn for at fredsoptimismen var voksende over hele Europa  var mannen som nå steg av toget i Sarajevo: Franz Ferdinand, erkehertug av Østerrike-Este, og kongelig prins av Ungarn og Bøhmen. Og ikke minst: Tronarving til det østerriksk-ungarske keiserriket.

Franz Ferdinand

Selv om den 51 år gamle Franz   Ferdinand hadde vært utpekt som tronfølger i nesten 25 år, hadde han holdt en forholdsvis lav profil. «Han var ingen ven af glimrende hoffester. Han likte sig bedst paa et av sin landslotte, i sit studerværelses enshomhet, i familiekredsen eller ude i naturen» skrev Aftenposten i sin reportasje dagen etterpå. Erkehertugens personlige egenskaper var det imidlertid ikke noe å si på. Aftenposten kunne fortelle at Franz Ferdinand hadde fått «en udmærket opdragelse og det er hævet over tvivl at han havde evner betydelig over det almindelige.» Foruten å være en «flink sportsmand og ypperlig jæger», var han også «ikke saa lidet af en videnskabsmand og en begeistret kunstelsker», som «med flid og grundighet» hadde studert arkeologi og etnografi.

Hans fremtoning hadde «noget udpræget militært» over seg, og selv om det nok var kavaleriet som stod hans hjerte nærmeste, hadde han også hadde «et indgaaende kjendskap til de øvrige vaabenarter.» Utenlandske offiserer som hadde deltatt på østerrikske våpenøvelser de siste årene hadde da også «beundret den ro og sikkerhed, som prægede hans ledelse», kunne avisen fortelle leserne. Men det var først og fremst som politiker han hadde utmerket seg. Der hadde han vist «en brændende interesse for sit høie kald, en ubegrænset selvtillid og en seig vilje.» Og det var da heller ikke noen hemmelighet at «den indesluttede og noget barske prins» hadde vært Østerrike-Ungarns egentlige hersker de siste årene.

Blant de som stod og ventet på jernbanestasjonen i Sarajevo var det en som var mer nervøs enn de andre. Politisjefen, Dr. Edmund Gerde hadde før besøket advart mot at stemningen i byen var anspent og at et attentatforsøk kunne være i emning. Gerde hadde også advart mot å velge akkurat denne dagen for besøket. Det var på dagen 525 år siden Bosnia ble innlemmet i det osmanske riket etter det serbiske nederlaget ved Kosovo Polje, en dag som hadde stor symbolsk betydning for serbiske nasjonalister. Både den bosniske guvernøren, Potiorek og den lokale militærledelsen aviste alle advarsler med at «disse mindreverdige rasene tør ikke gjøre noe». Også Gerdes krav om at det burde stilles opp soldater langs ruten, slik de hadde gjort da keiser Franz Joseph besøkte byen fire år tidligere, ble avist. Og mot hans innstendige protester ble ruten for bilkortesjen offentliggjort.

I forkant av besøket hadde hele byen blitt pyntet, og borgermesteren hadde sendt ut en oppfordring til innbyggerne om å dekorere husfasadene og henge ut flagg. I tillegg ble alle

Franz Ferdinand og Sophie oppfordret om å møte opp langs ruten for å ønske erkehertugparet velkomne. Det var store forventninger til besøket, og Franz Ferdinand og Sophie var kledd for anledningen. Han i full husaruniform med hvite hansker, ridestøvler med sølvsporer r, svarte bukser med rød søm, og spiss hatt med lysegrønne påfuglfjær. Hun lys og plettfri i en lang hvit kjole med hvit hatt, hvitt slør og hvite hansker. I hånden holdt hun en hvit parasoll.

Programmet for dagen var svært stramt. Nøyaktig fem på ti skulle ekstratoget ankomme Sarajevo. Dernest hadde man ti minutter før bilkortesjen skulle kjøre, først til militærforlegningen rett ved stasjonen for en rask inspeksjon, så ti minutter videre langs Appelkaia til rådhuset for en mottagelse. Nøyaktig tyve minutter senere skulle så ekteparet returnere samme vei, men ta til høyre inn i byens hovedgate, Franz Joseph Strasse. Her skulle de delta på åpningsseremonien for det nye museet, før reisen gikk videre til guvernørpalasset hvor de skulle spise lunsj halv tolv. Klokka syv skulle paret være tilbake i Ilidža for en offisiell middag, og statsbesøket skulle ta slutt klokka ni.

Alt ved ankomsten begynte ting å gå galt. Ved en feil gikk sjefen for sikkerhetsstyrken inn i den første bilen sammen med tre lokale politimenn. Resten av sikkerhetsstyrken ble etterlatt på stasjonen. Den tredje bilen med Franz Ferdinand og Sophie var en åpen sportsbil med kalesjen nede. De møtte et pittoresk syn da bilen svingte ned Appelkaia. På begge sider av Miljackaelven steg det opp bratte åser, hvor villaer og hus lå spredt inne i frukthager. For å holde det stramme tidsskjemaet gikk det i høyt tempo. Kvart over ti så hertugparets sjåfør noe som så noe komme flyvende mot bilen. Han akselererte, og det som øyeblikket etter visste seg å være en bombe, gikk i stedet av under bilen bak. Gjerningsmannen hoppet i elven, med tre politimenn i hælene. Bilen med Franz Ferdinand og Sophie fortsatte videre til rådhuset.

Kart over ruten

Hvem som først kom på ideen om å gjennomføre et attentat under Franz Ferdinands besøk i Sarajevo, vet vi ikke. Både Gavrilo Princip og hans to medsammensvorne, studentene Trifko Grabež og Nedeljko Čabrinović hevdet i etterkant hver for seg at det var deres ide. Men det som er helt klart er at aksjonen var planlagt og ble utført av personer tilknyttet den serbiske nasjonalistiske  terrororganisasjonen Sorte Hånd og at ordren kom fra Dragutin Dimitrijević, bedre kjent som Apis – leder for både den serbiske militære etterretningstjenesten og Sorte Hånd.

Konspiratørene hadde krysset grensen mot Bosnia en måned i forveien, utstyrt med pistoler og bomber. De hadde også fått hver sin cyanidpille med beskjed om å begå selvmord etter at aksjonen var over. Vel inne i Bosnia møtte de flere medsammensvorne og satte kursen mot Sarajevo. I dagene før statsbesøket drev de rekognosering. Planen var å kaste granater inn i bilen med Franz Ferdinand mens den kjørte langs Appelkaigata, og de totalt syv attentatmennene hadde stilt seg opp på fire ulike steder i tilfelle en eller flere skulle bli oppdaget. På grunn av bilenes store fart og folkemengden som hadde samlet seg, var det imidlertid bare en av dem, Cabrinovic som fikk kastet sin granat. Han svelget så cyanidpillen som instruert, før han hoppet ut i elven. Han overlevde imidlertid og ble ført til politistasjonen for forhør. De andre konspiratørene trakk seg slukøret tilbake. Aksjonen hadde mislykkes.

I bilen på vei mot rådhuset viste Franz Ferdinands temperament seg. Han avviste bryskt alle forslag om å avvise turen. Den offisielle velkomsttalen til borgermester Čurčić skulle holdes fra balkongen på byens rådhus. Čurčić, som ikke likte å holde offentlige taler, hadde blitt om mulig ennå mer nervøs da han hørte at en bombe hadde gått av, og var ikke i stand til å endre en tekst som nå hadde blitt mildt sagt upassende. Og da han innledet med å si hvilken stor glede det var for borgerne i Sarajevo å motta Hans Høyhet, ble han avbrutt av Franz Ferdinand som nærmest freste tilbake om Čurčić syntes det var noe til velkomst å kaste bomber på folk. Etter å ha blitt roet ned av sin kone, lot han imidlertid borgermesteren fortsette på talen.

Det ble bestemt at dagsplanen skulle endres. I stedet for å fortsette til museet ville Franz Ferdinand besøke de sårede fra bombeeksplosjonen på byens sykehus. Det ble da bestemt at bilen ikke skulle ta veien ned Franz Josef Strasse og inn i basaren, men fortsette rett fram ned Appel-Kai. Guvernør Potiorek glemte imidlertid å informere erkehertugparets sjåfør om denne endringen, som derfor fulgte den oppsatte ruten inn i Franz Josef Strasse. Tabben ble raskt oppdaget, og sjåføren trykket på bremsen for å stoppe bilen og prøve å rygge tilbake. Manøveren gjorde at han kvelte motoren og låste girsystemet.

Attentatet

Gavrilo Princip, som nettopp hadde spist lunsj på Moritz Schillers kafe, stod nå plutselig bare noen få meter fra hertugparet. Da bilen stoppet fullstendig opp gikk han bort, trakk pistolen og fra kort avstand skjøt han to skudd inn i bilen. Franz Ferdinand ble truffet i nakken og Sophie i magen. Begge var døde innen en halv time. Klokka hadde ennå ikke passert 11.

Princip løftet pistolen for å skyte seg selv med et tredje skudd, men ble arrestert før han kom så langt. Han ble ført til politistasjonen og utsatt for harde forhør. Som mindreårig unnslapp han dødsstraff, og ble dømt til fengsel i 20 år. 28. april 1918 døde han av tuberkulose i fengselet i festningen Theresienstadt i Bøhmen. Av frykt for at slaviske nasjonalister skulle gjøre gravstedet til et viktig symbol, ble han begravd i hemmelighet i en navnløs grav. En av soldatene, tsjekkeren František Löbl, merket seg imidlertid gravstedet. I 1920 ble restene av Principe og de andre «heltene fra Vidovdan» flyttet til Sarajevo, hvor de ble begravd på nytt i et kapell på Koševo-kirkegården.  Terroristene som utløste første verdenskrig hadde da blitt folkehelter for den nye staten Jugoslavia.

Nordmenn i kavaleriets soldnedgang

I militærhistorien fantes det lenge knapt et mer effektivt og dødelig ødeleggende våpen enn et velrettet kavaleriangrep til hest. I dag er imidlertid hestens rolle stort sett begrenset til parader, og kavlerivåpenet hører i dag til i militærhistorien. Når man er kommet frem til første verdenskrig, som på mange måter var siste gang hester spilte noen rolle i moderne krig, var det derfor få nordmenn som utmerket seg på hesteryggen. På vestfronten var det liten bruk for hester, og kavaleriavdelingene som fantes i  verdens hærer før krigen ble stående uvirksomme eller nedlagt. Men i krigens randsoner, i Midtøsten og Afrika, var det fremdeles bruk for denne gamle våpenarten.

Light Horse

De australske Light Horse-avdelingene var både billedlig og bokstavelig talt et produkt av den australske villmarken. Før Første verdenskrig var de det britiske samveldets ridende representanter i det rurale Australia, og besto av 23 regimenter med totalt 456 offiserer og 6508 menige. Selv om noen av regimentene som var stasjonert i umiddelbar nærhet av urbane områder rekrutterte et mindre antall fra byene, ble Light Horse i hovedsak fylt opp med menn fra landsbygda, som red sine egne hester under de få ukene med årlig obligatorisk trening som var i året. 95 % var av britisk herkomst; landarbeidere og pionerer fra den australske villmarka dominerte. Langt de fleste var erfarne ryttere, hvis ferdigheter på hesteryggen var som det ble sagt, ”på nivå med, og av og til kanskje over, deres gudstro”.

Gallipoli

En som meldte seg tidlig til tjeneste var Bernhard Ingvald Evensen. Født utenfor ekteskap i Namsos i 1891, hadde utvandret fra Norge i 1905. Første stopp var California, der han jobbet som jordbruksarbeider. Senere hadde han kommet til Australia og jobbet som ”bushman”. Evensen meldte seg på vervingskontoret i Sydney alt 1. september 1914. Evenson var først i infanteriet, men i april 1916 ble han overført til 1st Light Horse Regiment (LHR) i Egypt. 1st LHR var i hovedsak rekruttert fra New South Wales. Høsten 1914 ble det sendt til Egypt, men i mai 1915 gikk turen videre til Gallipoli. Her ble LHR brukt til å støtte infanteriet, med til dels fryktelige tap. Bare under angrepet på de tyrkiske stillingene kjent som ”Sjakkbordet” den 7. august 1915 ble 147 av 200 mann drept eller såret, og mot slutten av året ble regimentet trukket ut og sendt tilbake til Egypt.

Suez

Da Evensen kom til regimentet i april, var 1st LHRs hovedoppgave å beskytte Nildalen mot angrep fra de pro-tyrkiske Senussi-araberene, men fra mai av ble regimentet sentralt i general H. G. Chauvels planer for forsvaret av den livsviktige Suezkanalen. Da nær 8000 arabere den 3. august prøvde å overrumple de britiske styrkene som lå ved Romani, på Middelhavssiden av Sinai, ved å følge etter 2nd LHR på vei tilbake fra rekognosering, hadde Chauvel plassert 1st LHR langs en forsvarslinje foran infanteristillingene.

Mot en overlegen styrke klarte 1st Light Horse å holde tyrkerne tilbake i flere timer, før de måtte trekke seg tilbake i halv tre tida natt til 4. august. Ved daggry sendte så Chauvel 2nd LHR til motangrep, og igjen klarte man å stoppe den tyrkiske fremrykkingen. Med dagslyset satte også artilleriet inn, og tyrkerne befant seg nå under tung beskytning, klemt mellom ørkenen og de allierte linjene. Slaget om Romani var dermed i praksis over, selv om kamphandlingene ikke stoppet helt opp før neste daggry.

Gaza

Også en annen nordmann kjempet ved Romani. 34 år gamle Axel Herold Bakken. Axel hadde tidlig forlatt hjemmet i Trondheim og gått til sjøs – i likhet med sine tre brødre. En gang før 1914 gikk han i land i Australia, og i tjenestepapirene står han oppført som arbeider. Faren var død, så moren Henriette stod oppført som pårørende da han i august 1915 vervet seg til 6th LHR i New South Wales. I motsetning til 1st LHR hadde 6th LHR en defensiv rolle ved Gallipoli, før det rundt årsskiftet 1915/16 ble sent til Egypt. I mars 1916 ble Bakken overført til 2nd LHR, som deltok i de allierte forsøkene på å angripe tyrkerne i Gaza, på den andre siden av Sinai.

Beersheba

Slaget ved Beersheba 31. oktober 1917 regnes ofte som det siste tradisjonelle kavaleriangrepet i militærhistorien. Selv om man også senere under krigen så eksempel på kavaleritaktikk, var 4th LHRs angrep på de tyrkiske stillingene som beskyttet brønnen i Bersheeba utført med stor dyktighet, og la veien åpen for de allierte frem mot Gaza og Jerusalem.  Men da var imidlertid Bakken for lengst sendt hjem etter å ha pådratt seg nyrebetennelse.

Om Evensen passet til myten om den australske Light Horse-soldaten fra den australske villmarken, passet Bakken mer til den generelle myten om australske soldater. Hans  rulleblad inkluderer til sammen over en måneds kakebu grunnet forskjellige forseelser, inkludert gambling på vakt, fyll og ordrenekt, og ulovlig fravær. Han rakk å bli friskmeldt før krigen var slutt, og rekonvalsentperioden brukte han til å gifte seg, men bare et drøyt år etter at han ble dimittert omkom han etter å ha fått omfattende hodeskader ved et fall på gata i Sidney.

Oscar Williams

Også Oscar Williams passer godt inn i bildet av de ”frilynte” australierne. Kampengutten var 24 år gammel da han vervet seg til 10th LHR i juni 1917. Han var fortsatt norsk statsborger, og skiftet heller ikke statsborgerskap i løpet av krigen som mange andre gjorde. Som Evensen er han oppført med yrke ”arbeider”. I løpet av de drøye to årene han tjenestegjorde rakk han å bli trukket til sammen 38 dager i lønn. På rullebladet hadde han bl.a. fyll, ubehøvlet språkbruk overfor offiser, og å ha forlatt posten sin og bli funnet utenfor en bordell en time senere. Williams så ikke stort av krigen, men pådro seg tidlig malaria. I 1919 ble han sendt til Australia, og noen måneder senere stakk han like godt av fra det militære, før han ble dimittert. Da familien i Norge på 1950-tallet tok kontakt med det australske forsvaret via Frelsesarmeen for å prøve å finne ham, måtte man derfor bare beklage at man ikke kjente til hans adresse.

Sommeren 1918 ble  10th LHR utstyrt med sverd og gitt ortodoks kavaleritrening, og deltok under ”The Great Ride”, angrepet på den ottomanske armeen i Jordandalen. I september var det den første avdelingen inn i Damaskus. Williams var naturalisert britisk statsborger, men ulikt de fleste nordmennene i den australske hæren, planla han å vende tilbake til Sandefjord etter krigen.

I tiårene etter første verdenskrig begynte hesten for alvor å bli faset ut til fordel for motoriserte fremkomstmiddel. De kunne ikke lenger konkurrere med effektiviteten, hurtigheten og ildkraften til motoriserte kjøretøy.

Rytteravdelinger ble likevel benyttet på Østfronten så sent som under andre verdenskrig, og så sent som langt inn på 2000-tallet var Nordalliansens ryttere var en viktig støtte for de amerikanske spesialstyrkene under invasjonen av Afghanistan.