Gamle menn på ærens mark

I forrige bloggpost fortalte vi om den eldste og den yngste nordmannen vi har kommet over i vårt arbeide med å samle informasjon om og skrive om nordmenn i utenlandsk krigstjeneste under første verdenskrig. Både Henry Dessington (1859-1916) og Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916)  tjenestegjorde i den britiske hæren, der det også var soldater som både var eldre og yngre enn disse to.  Blant nordmennene som tjenestegjorde i den franske hæren, i Fremmedlegionen som var de enste enheten som ikke-franskmenn kunne stå i, var det også flere menn på godt over over femti år.

Sigurd Gotaas

I den franske Fremmedlegionen var det også menn på Henry Dessingtons alder, i hvert fall nesten. Den ene var Sigurd Gotaas (1863-1915), opprinnelig fra Verdal i Trøndelag. Før krigen hadde han levd et spennende liv. Etter underoffisersskole i Norge og jobb som ridelærer på Vestlandet hadde han på 1880-tallet reist til Frankrike og gått inn i Fremmedlegionen.

FILES-GERMANY-FRANCE-WAR-COMMEMORATION

Der hadde Gotaas stått i fem år og tjenestegjort i Marokko, India og Tonkin i Indokina. Etter han var ferdig med tjenesten reiste han rundt og jobbet med jernbanebygging i Mandsjuria og Tibet. Til slutt, svekket av en kampskade og tropiske sykdommer, hadde han slått seg ned som forretningsmann i Kristiania og Trondheim. Da første verdenskrig krigen brøt ut i 1914, var saken klar, han måtte være med. Han klarte ikke å komme seg av gårde med en gang, og kunne derfor ikke slutte seg til Fremmedlegionen for annen gang før i mai 1915. Han ble raskt en bestefarsfigur for mange av de unge soldatene i sin avdeling, spesielt nordmennene. En av dem skrev at han og Gotaas De ofte pleide å møtes for å lese norske aviser sammen. Han og de andre nordmennene satte stor pris på trønderen:

Vi følte os litt forlatt av det kjære fedreland, da han kom, den brede trygge norske manden. Rolig fandt han i sig alle opofrelser og lidelser, og hver gang jeg traf ham, lyste et vakkert smil op i det furede ansigt.

Fremmedlegionregimenten deltok høsten i det såkalte Champagne-slaget, og led da store tap. Blant de som ble etterlatt på slagmarken, var nettopp Sigurd Gotaas, som ble drept av en tysk granat. Han ble begravet i kanten av et skogholt ved landsbyen Saint-Marie sur Pu, vest for Navarin-gården, et av stedene det ble kjempet mest innbitt om. Etterpå fikk familien på Steinkjer vite at det på graven stod et enkelt hvitt trekors med følgende inskripsjon: «Sigurd Gotaas. Caporal 2. Reg. Etranger. 9. Octobre 1915. Mort au champ d’honneur» – død på ærens mark.

Etter krigen ble Navarin-gården valgt ut som et av stedene hvor den franske staten bygget et stort ossuarier – eller benhus. Det mest kjente av disse ligger ved slagmarken utenfor Verdun. Under en stor pyramide, tilegnet soldatene som kjempet ved fronten i Champagne mellom 1914 og 1918, ligger knoklene til over 10 000 uidentifiserte tyske og franske soldater.

Henrik Angell

Enda eldre enn Gotaas var Henrik Angell (1861-1922). Også han var noe av en eventyrer. Han var offiser i den norske generalstaben, og kjempet sterkt for norsk nasjonalisme og militære idealer. Han utga flere bøker om krigshistorie. Han arbeidet også for utbredelse av idrett, særlig skiløping. Angell hadde også hatt flere lange opphold på Balkan, hvor blant annet hadde han opprettet en skiskole. Under første verdenskrig var han oberst og regimentssjef i den norske hæren, men hans iver etter å delta i krigen, etter endelig å kunne bli med i en krig , var for stor. På nyåret 1918, i den anselige alderen av 57 år, sa han opp embetet sitt i den norske hæren forsvaret og reiste til Frankrike, der han vervet seg som menig soldat i den franske Fremmedlegionen. Etter en kort stund ble han dog offiser også i den franske hæren.

untitled

Henrik Angell ble imidlertid ikke satt inn ved fronten, men måtte til sin store sorg holde seg i de bakre linjer. Der skrev han en bok en lang rekke artikler om Frankrikes kamp i norske aviser. Han skrev også mye om de andre nordmennene i Fremmedlegionen. Etter at krigen var slutt tjenestegjorde Angell i den allierte styrken som okkuperte Murmansk-området under den russiske borgerkrigen. Her fikk han endelig lov til å delta i kamp. Resultatet var at han pådro kraftige forfrysninger og ble sendt til et sykehus i Paris der han måtte amputere deler av foten og hånden. Svekket av skadene kom han i 1920 hjem til Norge, hvor han døde to år senere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s