Blant de mange styrkene som det britiske rasket sammen og sendte til Vestfronten var soldatene i de indiske avdelingene det også enheter fra den indiske hæren. 130 000 soldater fra India (som i 1914 også omfattet dagens Pakistan, Bangladesh og Burma) kom på lutten av året 1914 til Europa.
Blant dem befant det seg også en nordmann, Niels Gudde (1889-1950) fra Trondheim. Han er en av dem som får sin historie fortalt i vår bok De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig.
Etter å ha gått på Krigsskolen i Norge hadde Gudde reist ut for å arbeide for Millars Timber and Trading Co., først i Australia og så i Bombay i India 1910-14. I Bombay hadde han gått inn som frivillig reservesoldat i Bombay Light Horse-regimentet og han fulgte med da dette regimentet ble sendt til Europa høsten 1914.
Fremme i Frankrike deltok han i slaget ved Neuve Chapelle som motorsykkelordonans i det indiske kavaleriet. Etterpå skrev han hjem til familien i Trondheim:
Det var noget av det vildeste jeg har set og hørt. Man kunde ikke engang høre sin egen stemme. Artilleriet la først landsbyen i grus og sendte saa tusener av shrapnels over tyske løpegrave, hvorefter infanteriet bølget frem over de aapne marker til høire ind i landsbyen og til venstre ind et skogholt.
I 1916 ble Gudde forfremmet til løytnant etter at han hadde blitt naturalisert som britisk borger, noe som var et krav for å kunne blir offiser. Året etter ble avdelingen hans sendt til Mesopotamia (Irak), der den oppholdt seg resten av krigen.
Invitasjon til lansering av boka «De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig».
Litteraturhuset onsdag 24. september kl. 18
I graver på kontinentet hviler det flere tusen nordmenn som kjempet i første verdenskrig (1914-1918). Den 11. november hvert år legges blomster på gravene deres, men representanter fra den norske staten er ikke til stede, til tross for at første verdenskrig også var en norsk tragedie.
Et konservativt anslag sier at 14 000 norske menn og kvinner deltok i den europeiske urkatastrofen: Soldater, offiserer, sykepleier, leger, fremmedlegionærer, journalister og diplomater.
Historikerne Nik Brandal, Eirik Brazier og Ola Teige har gått i fotsporene til disse nordmennene, og fulgt dem gjennom verdenskrigens største slag; fra Gallipoli til Champagne, Vimy, Ypres, Somme, i Afrika og i de siste desperate kampene på Vestfronten i 1918.
Hvem var disse nordmennene? Hvorfor deltok de i krigen? Hva opplevde de underveis, og hvordan gikk det med de overlevende ved verdenskrigens slutt?
Foredrag ved Nik. Brandal, Eirik Brazier og Ola Teige.
Arrangementet er et samarbeid mellom Humanist forlag og Human-Etisk Forbund Oslo.
I tillegg til britiske soldater, soldater fra de selvstyrte landene New Zealand, Australia og Canada, og et mindre antall soldater som var født i andre europeiske land, tjenestegjorde det også et stort antall ikke-europeiske soldater fra det britiske imperiets mange kolonier ved fronten i første verdenskrig.
En artikkel i den britiske avisen The Guardian beskrev nylig dem. og det faktum at de inntil i stor grad har vært skrevet ut av historien om første verdenskrig. Historien som stort sett har handlet om hvite menn på Vestfronten. I avisartikkelen «Foreign fighters tell us a different story from the trenches» viser den britisk-nigerianske journalisten og historikeren David Olusoga at det var svært mange asiater og afrikanere som deltok, ikke bare i deres egne kontinenter, men også i Europa. De har vært ofte for en bevisst nærsynthet, mener han. Noe som har skjult at den første verdenskrig for «the kaleidoscopic, multiracial, global conflict that it was».
Heldigvis begynner dette eurosentriske bildet av «the great war» å endre seg og de 100 000 kinesiske arbeiderne i the Chinese Labour Corps, de over to millioner afrikanerne som deltok som bærer og soldater og de nesten 1 600 000 soldatene i den indiske hæren som deltok på alle fronter – 130 000 på Vestfronten, resten i Midtøsten og i Afrika-, er nå i ferd med å få den anerkjennelsen de fortjener og det settes opp monumenter, lages museumsutstillinger (blant annet denne om sikher på Vestfronten) og skrives bøker om dem. Det er også i disse dager satt i gang en kampanje i Storbritannia for å sette opp et monument som hyller de kinesiske arbeiderenes innsats.
I den seneste tiden er det kommet flere blogger som tar for seg matoppskrifter fra gamle dager. Noen av dem er blitt ganske populære, slik Riksarkivets blogg Historisk kokekunst, som har tatt for seg mat fra 1700-tallet og i forbindelse med årets 1814-jubileum. Det er færre norske blogger skriver om mat fra senere tider, og ingen som tar for seg oppskrifter fra første verdenskrig.
Derfor dette blogginnlegget. Mat er jo et av menneskers basisbehov og det skaffe mat og å fø soldatene var en av de viktigste og største oppgavene hærene som kjempet mot hverandre hadde under denne konflikten. Hva var det soldatene spiste i skyttergravene?
I den kjente komiserien Blackadder Goes Forth, som foregår under første verdenskrig, er det særlig Baldrick, kaptein Blackadders tjener og evige offer for vitser og en mann hentet fra den absolutte bunnen av det britiske samfunnet, som er opptatt av mat. Ved tilfelle disker han opp med den beste kulinarske godbiten han kan lage i skyttergraven: «Rat-au-van» – eller rotte overkjørt av lastebil:
Feeding Tommy
Var det virkelig så ille? Svaret er nei. Nyere forskning viser faktisk at maten soldatene ved fronten ble servert var, selv om den var lite variert, næringsrik, rikelig og av og til faktisk ganske god. I hvert fall gjaldt dette de britiske soldatene. Det er historikeren Andrew Robertshaw som hevder dette i boken Feeding Tommy: Battlefield Recipes from the First World War. Den inneholder også en rekke matoppskrifter, blant annet glemte matretter som beef tea, mutton broth, brawn, duff pudding og potato pie (se mer om denne til sist i denne bloggposten). Den britiske hærens forsyningstjeneste, Army Service Corps, måtte ved slutten av krigen skaffe mat til over 5,3 millioner mann, 2,3 millioner av dem på Vestfronten alene.
Og, sier Robertshaw, de mange soldatene som kom fra den britiske arbeiderklassen, spiste ofte bedre og mer næringsrik mat enn de noensinne hadde fått før. Den viktigste matvaren i stridsrasjonene var corned beef, også kjent som bully beef. Det vil si oksekjøtt som er lagt i saltlake og så kokt, før det ble presset. Kjøttet blir ofte presset og pakket i hermetikk. Soldatene lærte seg fort å bruke bajonettene sine til å lage hull på hermetikkboksene, kom det hissende lyd var kjøttet blitt dårlig. En annen viktig matvare var “Maconochie” – et måltid med svinekjøtt and bønner, oppkalt etter fabrikken i Aberdeen som lagde det. Maten ble tilberedt på feltkjøkken, ikke langt kak linjene, og så båret opp til soldaten lengst frem en eller to ganger om dagen.
I den franske hæren ble det lagt mer vekt på fersk mat, og mindre på hermetikk som i den britiske. En nordmann som var med i Fremmedlegionen fortalte at lengst fremme hadde soldatene med seg tørt brød og kaffe, mens både vann og varm mat, ris eller som regel tynn suppe, måtte bæres opp i bøtter fra feltkjøkkenet bak linjene. Mat ble levert tre ganger i døgnet, klokken tre på natten, og ti og fem på dagen, oppgaven gikk på rundgang blant soldatene. Det var en svært farlig oppgave, soldatene som fraktet matbeholderne var ofte mål for snikskyttere og tysk artilleri.
Lignende rutiner finner man i alle de forskjellige hærene på Vestfronten. Det var noen unntak, de indiske soldatene i den britiske hæren fikk mat uten svinekjøtt og med indiske råvarer som chilli, krydder og linser. De som var vegetarianere, noe mange indere er, fikk ekstra Gur (rørsukker) eller melk istedet for kjøtt. Også kokker til britiske enheter lærte seg å lage curry, og sliek retter ble populære. Krydderet gjorde mat som ellers ofte smakte lite, litt mer appetittlig.
Da den amerikanske ekspedisjonsstyrken ankom fronten hadde den med sine egne matskikker. De ble godt mottatt av de britiske soldatene, som villig delte små knep de hadde lært for å overleve den moderne krigen; å nyte den nattlige rasjonen med rom, og ikke minst hvordan man varmet mat og laget kaffe på de små «Tommy-ovnene».
Jul ved fronten
I enkelte tilfeller fikk mat en større betydning annen bare næring. Det minnet soldatene om verdene de hadde forlatt og høytidene de hadde pleid å feire, høytider da måltider ofte var en stor del av feiringen.
Julaften 1914 feiret den norske fremmedlegionæren Henrik von Krogh fra sammen med to svensker kamerater. De lå i frontlinjen, og det var spesielt fro dem å feire jul med fienden bare 400–500 meter unna. De tre hadde skaffet seg et lite juletre og hadde etter fått kompanisjefens tillatelse til å tenne lys på det. Det stod på et beskyttet sted hundre meter bak skyttergravene. Der tilberedte Krogh og de to svenskene julemiddag på et gassbluss mens det begynte å snø lett rundt dem. De etterlignet det de var vant til Brødterninger kokt i buljong og smør erstattet risengrynsgrøt. Og i stedet for lutefisk og skinke hadde de fått tak i kjøtt, løk og stekte poteter. Av rom, portvin og noen rosiner lagde de «gløgg». Da klokken var syv, gikk de hvert til sitt for å utføre dagens rutineoppgaver; vakttjeneste, våpenpuss og utbedring av skyttergravene.
Til amerikanernes første Thanksgiving i november 1917, slo den amerikanske hæren på stortrommen for å markere dagen på ordentlig vis som en felles amerikansk høytid. 70 tonn med kalkuner ble sendt til soldatene som alt var i Frankrike, og 500 tonn til treningsleirene i USA. «Denne svære leverance vil kanskje have til følge, at vi, som sidder hjemme, maa lade os nøie med færre kalkuner og flere almindelige høns og kyllinger», skrev den norsk amerikanske avisen Decorah-Posten, som la til at «kalkunstegen skal være gutterne vel undt».
Soldat med beholder for å frakte suppe til fronten.
To retter fra skyttergraven:
“Potetpai”
Tid: 15 minutter for hvert pund kjøtt.
Ingredienser: kjøtt, poteter, løk, pepper, salt, buljong.
Vask, skrell og vask poeter igjen. Del dem på lange og kutt de største i store stykker på langs.
Utben kjøttet, og kutt vekk fett. Hvis kjøttet er magert dekk det med fettskiver.
Plasser potetene i et tinnfat, skrell og kutt opp løken og dryss over potetene; tilsett pepper og salt, og hell over litt buljong eller vann.
Plasser fatet i ovnen og vend om kjøttet etter halvgått tid. Tilsett mer buljong når det er behov for det.
“Curry-torsk”
Rens og kutt opp torsk og del det opp i stykker på vel 100 gram.
Plasser det i en kjele og dekk med vann og kok det til det er ferdig. Hell så det meste av vannet, men behold litt.
Legg mel, pepper, salt and currypulver i en bolle and bland det godt sammen.
Tilsett nok av vannet fisken var blitt kokt i.
Tilsett jevning, og la det koke i 30 minutter.
Legg torsken på tallerkener og hell over curryblandingen.
Denne uka presenterer vi boka vår på Oslo bokfestival. På fredag kl.14 er vi en del av panelet som skal diskutere første verdenskrig – Siste nytt fra Vestfronten. Og på lørdag kl.11 har vi vår egen sesjon hvor vi skal presentere boka vår på Mellomscenen. Fra kl.12 er vi på plass i festivalteltet til Humanist Forlag for å signere bøker.
Mer informasjon om disse to arrangementene finner du her og her.
Høsten 1916 fikk det norske kinopublikum for første gang muligheten til å se hvordan krigen egentlig så ut, da en britisk helaftens propagandafilm om slaget ved Somme ble satt opp i Norge. Inne i mørke kinolokaler ble det vist scener av britiske soldater som gikk til angrep på tyske forsvarsstillinger et sted i Frankrike. Kameraet fulgte soldatene på deres stormløp over ingenmannsland og frem mot fiendens piggtrådsperringer. Her ble flere av dem hengende fast, men så ble bildene byttet ut med bilder av “en likfyldt slagmark foran de tyske skyttergraver, og man saa soldaterne slynget tilveirs av granaterne […] mens hundreder og nye hundreder av ofre kom strømmende frem”. Bildene var brutale, men da Dagbladet forhørte seg med filmsensur fikk de klar beskjed om at ingen ting var klippet bort. “Vi lot det komme med alt sammen. De, som ikke taaler se det, faar heller holde sig hjemme. En gang maa virkelig folk se sandheten i øinenen. Det har de godt av!” forklarte filmsensoren.
Kinoreklame fra høsten 1916
“Somme-filmen” ble ikke bare en enorm suksess på norske kinoer, men gikk sin seiersgang rundt om i de britiskvennlige delene av Europa. Publikum fikk blant annet se forberedelsene bak frontlinjen, artilleriangrep, erobrede tyske skyttergraver, og hundrevis av krigsfanger. En scene viste også hvordan britiske soldater lå klare til angrep i sine stillinger før de under ledelse av en offiser klatret opp og over skyttergraven for så å forsvinne ut i ingenmannsland. Dette ikoniske bildet av soldater som gikk “over the top” gjorde ikke bare inntrykk på det samtidige kinopublikum, men har i ettertid festet seg som et kollektivt minne av første verdenskrig. I dag vet vi at scenen og hele filmen var et velregissert britisk propagandafremstøt og at handlingen hovedsakelig ble spilt inn langt bak frontlinjen. Men datidens norske publikum og presse lot seg trollbinde. VGs filmanmelder kalte filmen for “Døden paa film” og mente at den ga en “litt av hvert at tænke paa”. Etter å ha sett de britiske soldatene på lerretet reflekterte han over det han hadde sett. “Hvad tænkte han paa, den unge, alvorlige soldaten?”. “Hvorfor sat han der sammenkrøpet i skyttergraven?”. “Hvorfor faldt de?”.
I forrige bloggpost fortalte vi om den eldste og den yngste nordmannen vi har kommet over i vårt arbeide med å samle informasjon om og skrive om nordmenn i utenlandsk krigstjeneste under første verdenskrig. Både Henry Dessington (1859-1916) og Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916) tjenestegjorde i den britiske hæren, der det også var soldater som både var eldre og yngre enn disse to. Blant nordmennene som tjenestegjorde i den franske hæren, i Fremmedlegionen som var de enste enheten som ikke-franskmenn kunne stå i, var det også flere menn på godt over over femti år.
Sigurd Gotaas
I den franske Fremmedlegionen var det også menn på Henry Dessingtons alder, i hvert fall nesten. Den ene var Sigurd Gotaas (1863-1915), opprinnelig fra Verdal i Trøndelag. Før krigen hadde han levd et spennende liv. Etter underoffisersskole i Norge og jobb som ridelærer på Vestlandet hadde han på 1880-tallet reist til Frankrike og gått inn i Fremmedlegionen.
Der hadde Gotaas stått i fem år og tjenestegjort i Marokko, India og Tonkin i Indokina. Etter han var ferdig med tjenesten reiste han rundt og jobbet med jernbanebygging i Mandsjuria og Tibet. Til slutt, svekket av en kampskade og tropiske sykdommer, hadde han slått seg ned som forretningsmann i Kristiania og Trondheim. Da første verdenskrig krigen brøt ut i 1914, var saken klar, han måtte være med. Han klarte ikke å komme seg av gårde med en gang, og kunne derfor ikke slutte seg til Fremmedlegionen for annen gang før i mai 1915. Han ble raskt en bestefarsfigur for mange av de unge soldatene i sin avdeling, spesielt nordmennene. En av dem skrev at han og Gotaas De ofte pleide å møtes for å lese norske aviser sammen. Han og de andre nordmennene satte stor pris på trønderen:
Vi følte os litt forlatt av det kjære fedreland, da han kom, den brede trygge norske manden. Rolig fandt han i sig alle opofrelser og lidelser, og hver gang jeg traf ham, lyste et vakkert smil op i det furede ansigt.
Fremmedlegionregimenten deltok høsten i det såkalte Champagne-slaget, og led da store tap. Blant de som ble etterlatt på slagmarken, var nettopp Sigurd Gotaas, som ble drept av en tysk granat. Han ble begravet i kanten av et skogholt ved landsbyen Saint-Marie sur Pu, vest for Navarin-gården, et av stedene det ble kjempet mest innbitt om. Etterpå fikk familien på Steinkjer vite at det på graven stod et enkelt hvitt trekors med følgende inskripsjon: «Sigurd Gotaas. Caporal 2. Reg. Etranger. 9. Octobre 1915. Mort au champ d’honneur» – død på ærens mark.
Etter krigen ble Navarin-gården valgt ut som et av stedene hvor den franske staten bygget et stort ossuarier – eller benhus. Det mest kjente av disse ligger ved slagmarken utenfor Verdun. Under en stor pyramide, tilegnet soldatene som kjempet ved fronten i Champagne mellom 1914 og 1918, ligger knoklene til over 10 000 uidentifiserte tyske og franske soldater.
Henrik Angell
Enda eldre enn Gotaas var Henrik Angell (1861-1922). Også han var noe av en eventyrer. Han var offiser i den norske generalstaben, og kjempet sterkt for norsk nasjonalisme og militære idealer. Han utga flere bøker om krigshistorie. Han arbeidet også for utbredelse av idrett, særlig skiløping. Angell hadde også hatt flere lange opphold på Balkan, hvor blant annet hadde han opprettet en skiskole. Under første verdenskrig var han oberst og regimentssjef i den norske hæren, men hans iver etter å delta i krigen, etter endelig å kunne bli med i en krig , var for stor. På nyåret 1918, i den anselige alderen av 57 år, sa han opp embetet sitt i den norske hæren forsvaret og reiste til Frankrike, der han vervet seg som menig soldat i den franske Fremmedlegionen. Etter en kort stund ble han dog offiser også i den franske hæren.
Henrik Angell ble imidlertid ikke satt inn ved fronten, men måtte til sin store sorg holde seg i de bakre linjer. Der skrev han en bok en lang rekke artikler om Frankrikes kamp i norske aviser. Han skrev også mye om de andre nordmennene i Fremmedlegionen. Etter at krigen var slutt tjenestegjorde Angell i den allierte styrken som okkuperte Murmansk-området under den russiske borgerkrigen. Her fikk han endelig lov til å delta i kamp. Resultatet var at han pådro kraftige forfrysninger og ble sendt til et sykehus i Paris der han måtte amputere deler av foten og hånden. Svekket av skadene kom han i 1920 hjem til Norge, hvor han døde to år senere.
Nordmennene som kjempet i første verdenskrig utgjør på mange måter et tverrsnitt av den norske befolkningen. De aller fleste var emigranter, men ellers var det store forskjeller: Det var både kvinner og menn, finnmarkinger og sørlendinger, arbeidere og folk fra overklassen og både de som kjempet av idealisme og fordi de ble tvunget til det. Det var også store forskjeller når det gjaldt alder. Den eldste vi har funnet var 56 år gammel, den yngste kun 17. Men disse to hadde likevel mye til felles; de tjenestegjorde begge i den britiske hæren, begge var frivillige som hadde løyet på alderen sin når de vervet seg og ingen av dem overlevde krigen.
Den britiske vervehæren
Vi har funnet nærmere 50 nordmenn som tjenestegjorde i den britiske hæren. Det var helt sikkert enda flere som vi ikke har funnet og trolig var det et sted mellom 80 og 100 nordmenn kjempet på britisk side.
Årsaken til det relativt lave talletnordmenn er at den britiske hæren i utgangspunktet ikke tok imot ikke-britiske borgere, og de som vervet seg var derfor enten utvandrede nordmenn som hadde skiftet statsborgerskap, eller menn som løy og sa de var briter. De siste har vi identifisert fem av. Fra 1916 fikk «friendly aliens» eller utlendinger fra nøytrale land mulighet til å verve seg, den britiske hæren var desperat og trengte alle menn den kunne få.
Før 1916 var den britiske hæren også en utelukkende frivillig hær, det var ingen form for verneplikt. Ved starten av krigen bestod den kun av 250 000 mann. Den moderne krigen hadde behov for langt flere enn dette, og det ble derfor med en gang krigen brøt ut i august 1914 satt i verk enorme vervekampanjer. Etter en knapp måned hadde det meldt seg 750,000 og ved utgangen av 1914 hadde tallet på frivillige økt til 1 million. Årsakene til at de meldte seg var mange; patriotisme, arbeidsledighet, sosialt press og krigsentusiasme. I løpet av 1915 meldte det seg ytterligere over en million mann. Men etter dette falt tallet for hver måned og i 1916 ble derfor den britiske regjeringen tvunget til å innføre verneplikt.
Den yngste
En følge av vervekampanjene var at mange av de som meldte ikke ble godtatt, de var enten for unge, for gamle, for lave eller i dårlig fysisk form. Eller som vi har sett, ikke britiske statsborgere. Ikke få gutter og gamle menn ønsket mer enn alt annet å tjenestegjøre, og forsøkte derfor å lyve på alderen fro å bli godtatt. Det var enklere i tid uten folkeregistre og datamaskiner. Og selv om loven sa at grensen for å verve seg var 18 år og grensen for å bli sendt til fronten var 19, var det mange som løy på alderen og likevel kom med. Vervesersjantene lot seg ofte lure, og var i andre tilfeller ikke interessert i å sjekke attester og alderen til gutter som ønsket å verve seg alt for nøye. Særlig gjaldt det gutter som fysisk så ut som de kunne være over 18.
Den yngste soldaten man kjenner til i den britiske hæren under første verdenskrig er Sidney George Lewis (1903–1969) som vervet seg i East Surrey-regiment in august 1915 som tolvåring. Som trettenåring kjempet han i det blodige Somme-slaget, emn ble I senere sendt hjem da moren sendte fødselsattesten hans til Krigsministeriet. Han vervet seg igjen i 1918 og ble etter krigen politimann og til sist pubvert. Du kan lese mer om ham her, eller i boken Boy Soldiers of the Great Warav Richard van Emden.
Sidney Lewis som 13-åring
I vårt materiale er eden yngste soldaten vi har kommet over i vårt materiale er den 17 år gamle Gerhard Arnulf Klouman (1897-1916). Han er en av personene vi følger i boka «De ukjente krigerne». Kloumann var født i Gamlebyen i Kristiania, men hadde emigrert med familien til industribyen Leeds i Nordøst-England som småbarn. Faren var ingeniør og bestyrte en fabrikk som laget vekter, hvor sønnen i 1914 nettopp var blitt ansatt som lærling. Han vervet seg til en av frivilligebataljonene som ble opprettet høsten 1914, den såkalte Leeds Pals-bataljonen i West Yorkshire-regimentet. Rekrutteringen startet etter et lokalt initiativ på rådhuset i Leeds 4. september 1914, allerede etter fire dager hadde det meldt seg 1275 mann. Selv om Klouman var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. En av dem, Horace Iles, var kun 14 år. han var en kraftig gutt, som så mye eldre ut enn det han virkelig var.
Gerhard Kloumann
Den 25. september 1917 marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Bataljonen reiste til Nord-England for trening. Etter et år ble sen sendt til Egypt for garnisonstjeneste, men ble våren 1916 sendt videre til Frankrike. Der deltok den i det blodige angret ved Somme den 1. juli 1916. . I løpet av de knappe to første timene av angrepet mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet. Alt i alt døde ufattelige 20 000 britiske soldater denne dagen. Det er den blodigste dagen i den britiske hærens historie– og frontlinjen flyttet seg knapt.
Den eldste
Den eldste soldaten som vervet seg, som man kjenner til, var William John Paxton (1846 1927) fra London, som vervet seg i 1914 som 68-åring. Som guttesoldatene løy han på alderen, og hevdet at han kun var 48 år gammel. Som nærmeste fam8ilei anga han broren sin, og ikke sin kone og voksne barn som bodde like ved vervekontoret. Paxton ble dimmittert i 1916 av «helseårsaker». Den eldste som ble drept i kamp var oberstløytnanten Jasper Myers Richardson (1849-1918), som var 65 år da han gikk i hæren I 1914 og 68 år da han ble drept I 1918. Den tidligere advokaten var imidlertid ingen frontsoldat, men tjenestegjorde som en landbruksoffiser i staben da han ble drept i et tysk granatangrep ved Bapaume i Nord-Frankrike 30. mars 1918.
William John Paxton
Hva med nordmennene? Den eldste soldaten vi har funnet er Henry Dessington (1859-1916). Han het egentlig Hans Anton Dissingthon og var født i Moss i 1859. Han var sjømann og slo seg etter hvert ned og stiftet familie i Cardiff i Wales, hvor han jobbet med å male skip. Da krigen brøt ut var han 55 år gammel. Han forsøkte først å verve seg i en infanteribataljon, han sa han var 35, men dette stemte helt klart ikke og han ble avvist. Senere, i 1915, prøvde han seg igjen, denne gangen i Royal Engineers (ingeniørvåpenet). Nå slo han litt av og påsto at han var 45. Det gikk bedre og han ble antatt. Vi må også huske at ettersom krigen gikk, så ble hæren stadig mer desperat etter å fylle hullene. Generalstaben anslo at den britiske hæren trengte å verve trengte 140 000 rekrutter hver måned for å kunne opprettholde krigsinnsatsen. Dessington ble sendt til Frankrike, hvor han tjente i en såkalt Labour battalion, en arbeidsenhet som bestod av eldre menn og ikke stridsdyktige, som arbeidet bak linjene med vedlikehold, veibygging og så videre. Han ble såret i 1916 og sendte hjem til England, der ble det besluttet å dimittere ham på grunn høy alder. Legen fant nå ut hvor gammel han var. Men før det kunne skje, så døde han 9. februar 1916 under permisjon etter å ha falt ut jernbanevogn. Han var på vei hjem til familien i Cardiff. Dessington var riktignok ti år yngre enn William Paxton, men en godt voksen man likeså.
Tyskland
I følge en artikkel i den svenske avisen Östersunds-Posten i 1915 var den eldste soldaten i den tyske hæren en svenske, fabrikanten H. Huss fra Helsingborg. Han var 70 år og hadde allerede vært med i den fransk-tyske krigen i 1870-71. Når det brøt ut krig med Frankrike på nytt i 1914 hadde han straks meldt seg som frivillig. «Den 70-årige mannen har varit hem på jullov, och var då lika rask och kry, som då han drog ut».
De ukjente krigerne 