Første juli 1916 – et hundreårsminne

I dag er det 100 år siden den første dagen av Somme-slaget, den 1. juli 1916. Det var et av første verdenskrigs blodigste og kanskje mest meningsløse slag. De britiske angriperne, mange av dem uerfarne krigsfrivillige som kjempet i såkalte Pals battalions – kompisbataljoner rekrutert fra en landsby eller en bedrift, som ble massakrert av tyske maskingevær i ingenmannsland. Da dagen var over var frontlinjen flyttet fremover kun noen hundre meter. 20 000 britiske soldater og over 10 000 tyske hadde mistet livet.

 

GA Klouman Yorkshire Weekly Post, 19.8. 1916

Gerhard A. Klouman (1897-1916)

En av de som døde denne dagen var Gerhard Arnulf Klouman. Han var født i Gamlebyen i Kristiania som yngst av fire søsken, men hadde emigrert med familien til Leeds som liten. Der drev faren en liten fabrikk som produserte vekter og andre instrumenter. Under krigsbegeistringen høsten hadde den da 17-årige lærlingen meldt seg frivillig til Leeds Pals battalion. Selv om han var to år under aldersgrensen, slapp både han og flere andre på samme alder gjennom. Om det var fordi han løy på alderen, eller om rekrutteringskomiteen vendte det blinde øyet til, er uvisst. Slikt var ikke uvanlig. Leeds Pals ble tilknyttet West Yorkshire-regimentet og ble dets 15. (Service-) bataljon. 25. september marsjerte rekruttene til Leeds’ jernbanestasjon, hvor 20 000 mennesker hadde møtt frem for å ta avskjed med dem. Det ble jublet høylytt, og atmosfæren var nærmest karnevalsaktig. Det var som om de allerede hadde vunnet krigen. Reisen videre gikk først med tog til en treningsleir i Yorkshire. Kloumann ble trent opp til å bli maskingeværskytter, og ble plassert i kompani B. Da opplæringen var over var han og hans medsoldater ivrige etter å komme i kamp.

 

Den sjansen skulle kompisene fra Leeds få nettopp første juli 1916.. Kompisene fra Leeds hadde gått i land i Marseille 1. juni og ble sendt med tog til Nord-Frankrike. En måned senere, 1. juli, lå de klare lengst nord i angrepsområdet. Ti på halv åtte denne vakre sommermorgenen økte artilleritordenen i intensitet, for så etter 10 minutter å stilne helt. Umiddelbart etterpå ble stillheten brutt av kommandorop og skarpe toner fra offisersfløyter i de britiske stillingene. Langs hele fronten klatret kakikledde soldater opp av skyttergravene og gikk ut i ingenmannslandet. Forsiktig og med spente blikk beveget de seg mot de fremste tyske linjene, som virket ødelagte og forlatte. Hadde den britiske øverskommanderende Sir Douglas Haigs plan om å knuse de tyske skyttergravene lyktes? Plutselig bjeffet de første tyske maskingeværene.

The_Battle_of_the_Somme,_July-november_1916_Q1308

Angrepsmålet til Leeds Pals denne morgenen var fire tyske skyttergravslinjer på andre siden av en grunn dal og den lille landsbyen Serre bak dem, ikke mer enn en kilometer unna. Bataljonen var den fremste av tre bataljoner som hadde fått ordre om å ta landsbyen og klatret derfor først opp. De tyske forsvarene klatret frem fra sine underjordiske tilfluktssteder og så snart at en bølge av menn beveget seg mot dem. De la seg til rette og bemannet maskingeværene, samtidig som de tyske kanonene bak Serre våknet til liv. Snart svøpte maskingeværene over ingenmannsland, og blodbadet tok til. Leeds Pals ble revet i stykker nesten før de hadde forlatt sine egne skyttergraver, og det uten å nå et eneste av sine mål. Etterpå skulle det vise seg at det britiske artilleriet, til tross for det voldsomme bombardementet, ikke hadde klart å ødelegge tyskernes velkonstruerte tilfluktsrom. Granatene var hverken mange nok eller kraftige nok.

 

De britiske soldatene døde nå i hopetall mens de løp fremover eller lette etter hull i piggtrådgjerdene foran de tyske skyttergravene. Også de to kompisbataljonene fra industribyene Accrington og Sheffield, som utgjorde andre og tredje angrepsbølge bak Leeds Pals, led store tap. Men noen av soldatene kom seg faktisk helskinnet over ingenmannsland og frem til de fremste tyske skyttergravene. En kaotisk serie med desperate nærkamper, med rifler, kniver, spader, albuer og hender, fulgte. Etter en halvtimes kamp klarte tyskerne med assistanse fra nyankomne reserver å kaste de siste britene ut fra sine linjer. Det samme som skjedde ved Serre, gjentok seg i hele angrepsområdet, helt ned til Maricourt i sør. I løpet av de knappe to timene mistet Leeds Pals over 250 mann, mer enn en fjerdedel av hele bataljonen. Dobbelt så mange, 500 mann, ble såret. Disse måtte krabbe tilbake til egne skyttergraver som best de kunne eller bli liggende i granathull i ingenmannsland. Etterpå ble det sagt at det fantes ikke en eneste gate i Leeds som hadde unngått å miste noen denne dagen. En av de overlevende sa senere at det hadde tatt to år å skape bataljonen, og kun 10 minutter å ødelegge den. Blant de falne denne morgenen var Gerhard Kloumann. Levningene hans ble aldri funnet.

1405797384278_wps_15_A_general_view_of_a_devas

Da kvelden kom, var meldingene som hopet seg opp i hovedkvarteret i Albert katastrofal lesning for Sir Douglas Haig. Tolv timer etter at angrepet hadde startet, kunne staben hans melde at nærmere 16 000 soldater var blitt drept. Før dagen var omme, hadde tallet steget til ufattelige 20 000 drepte – og frontlinjen hadde knapt flyttet seg. Men de nesten ufattelige tapene på slagets første dag satte ingen stopper for den britiske offensiven. I løpet av de neste ukene ble de tyske linjene angrepet gang på gang. Resultatet var ytterliggere tap og lidelser for egne tropper, og noen begrensede fremganger.

 

Les en kronikk om den første dagen ved Somme skrevet av forfatterne av «De ukjente krigerne» til 90-årsdagen for slaget i 2006.

Om første verdenskrig i store norske leksikon

Man kan lese om slaget ved Somme på nettstedet til den offisielle 100-årsmarkeringen.

Reklamer

Krigens ansikter

I den britiske avisen Guardian er det en anmeldelse av en interessant ny bok om første verdenskrig, The Lost Tommies av Ross Coulthart. Boken er også omtalt i en artikkel i Daily Mail, her er det flere bilder.

a - 1

Boken bygger på et fotosamling som nylig ble oppdaget i en låve i Picardie i Frankrike. Det er arkivet etter en fransk fotograf som hadde satt opp studioet sitt i en låve, ikke langt bak frontlinjen. I arkivet lå det over 4000 bilder av britiske soldater, enkeltvis og i grupper. I de første bildene er de unge, relativt rene og entusiastiske, men i de senere er de skitne, mutte og tomme i blikket. Skadet av det ubønnhørlige møtet med moderne krigføring og vanviddet i ingenmannsland.

Vi illustrerer denne bloggposten med et annet portrettbilde, av en av nordmennene som kjempet ved fronten – av den ennå unge og uskyldige Per Freng Petersen i australsk uniform. Etter krigen skulle han bli en av lederne for Norske krigsveteraner 1914-1918; visstnok den eneste krigsveteranforening i verden som tok imot medlemmer fra begge sider. Det sentrale for medlemmene var, i følge  Petersen, det store fellesskapet som de hadde opplevd ved fronten – «Vi er kamerater».

Soldaten som ble pasifist

Interessen var det ingen ting å klage på denne januardagen i 1930, og hundrevis av tilhørere hadde møtt opp i Oslo Studentersamfunn for å høre på kveldens foredragsholder. Folk stod og satt som «sardiner i en boks» og over den lille salen hang et tett lag av tobakksrøyk som gjorde det ganske «hensiktsløst aa tilegne sig surstoff». I sentrum for all denne oppmerksomhet stod den trettiseks år gamle Knut Werswick fra Eidanger i Telemark. To måneder tidligere hadde han utgitt boken Fra menneske til soldat, et kraftig oppgjør med krig og militarisme fortalt gjennom Werswicks egne opplevelser som kanadisk ingeniørsoldat under første verdenskrig. Men han var ingen naturlig taler, og snakket langsomt, litt klossete, med mange gale pauser og en egenartet patos. Hvis ikke tilhørerne hele tiden hadde følt hvor dypt og ektefølt han snakket, kunne det fort virket noe komisk. I korte trekk lykkes han med å gi tilhørerne i Studentersamfunnet et sterkt inntrykk av hvor «forbannet fæl denne menneskeslaktingen er i praksis», oppsummerte en avis.

 

Knut Werswick (kilde: Morgenbladet)

Knut Werswick (kilde: Morgenbladet)

 

I sitt foredrag fortalte Werswick om sulten, håpløsheten, råskapen og den meningsløse grusomheten han selv fikk være en del av under tiden som soldat. Om nettene ute i ingenmannsland, de lange timene på lyttepost, og krigshandlingene. Han fortalte om hvor enkelt de lot seg oppildne i en vill trang til å drepe. Levende beskrev han nærkampene i fremste linje. Hvordan de hylte mot de angripende tyske soldatene og hoppet opp på kanten av skyttergraven. «Vi skjærer, stikker, slår – vilt og sanseløst. [..] Vi bare dreper – uten system hugger vi inn i de grå fremstormende massene». Werswick fortalte også om hvordan han og tre andre nordmenn hadde stor glede av å lære seg å bruke en flammekaster. At de kranglet om hvem av dem som skulle få æren av å slippe flammene løs på tyskerne. Etterpå skrøt de opprømt av sin innsats mens de fikk ros av sersjanten. «Det var det vi kalte heltemot» konkluderer han. Werswick snakket også om de psykiske sårene etter freden: Hvordan en blyantspiss som brakk eller en feltflaske som falt i bakken kunne gjøre en soldat som ham aldeles vill og gal av raseri.

 

 

Sårede soldater ved Ypres, 1917 (kilde: Wikipedia)

Sårede soldater ved Ypres, 1917 (kilde: Wikipedia)

 

Få av de mange tusen norske menn og kvinner som gjorde aktiv krigsinnsats under første verdenskrig ønsket å fortelle om hva de hadde vært med på, men ikke Knut Werswick. For hans møte med den moderne og industrielle krigen kom til å vekke et brennende engasjement for fredssaken. I skyggen av de totalitære ideologier som vokste frem i Europa i mellomkrigstiden kom han til å kjempe for at lærdommene fra den første verdenskrig ikke ble glemt. På den måten er Werswicks livshistorie en reise i både norsk og europeisk historie.

 

Fra menneske til soldat

Knut Olsen Versvik (navnet Wersvick var en anglifisering som kom til senere) ble født i oktober 1894 i Rogn, Bamble. Det var en blanding av eventyrlyst og drømmen om det store utlandet som lokket han bort fra Eidanger. Som mange andre unge norske menn var det havet som ga ham muligheten. USA og Nord-Dakota skulle bli hans første reisemål, da han i 1913, i en alder av atten år, utvandret fra Norge. Men i motsetning til mange andre utvandrede nordmenn fant han ikke roen her og allerede høsten 1914 krysset han grensen til Canada. Her flaket han omkring på den kanadiske prærien en lengre stund, og tok det han fant av arbeid på bondegårder eller annet løsarbeid.

 

En treningsleir i Canada (kilde: Wikipedia)

En treningsleir i Canada (kilde: Wikipedia)

 

Men det var vanskelig for en nyankommet fremmed å skaffe seg arbeid i Canada høsten 1914. Som en del av det britiske imperiet var landet blitt trukket med i verdenskrigen. Etter krigsutbruddet i august hadde Canada lovet å sende en ekspedisjonsstyrke på 25 000 soldater for å hjelpe moderlandet. Denne høsten hadde derfor tusenvis av kanadiske menn fulgt oppfordring og meldt seg til krigstjeneste. Men økonomisk befant landet seg i en krise, som ble forverret av krigsutbruddet og den usikkerheten som fulgte. Noen av de første som fikk merke krisen var nyankomne immigranter som Werswick. Samtidig vokste det frem en generell mistenksomhet mot alle immigranter, de fremmede. Patriotisme, fattigdom, og sosialt press; årsakene til at nordmenn meldte seg til krigstjeneste var mange og vi kan ikke med sikkerhet si hva som var Knut Werswicks motiver. Men for en mistenkelig fremmed som snakket dårlig engelsk og som ikke hadde fast inntekt var uansett valgene få.

 

Hundredagersoffensiven

Et sted i det nordlige Frankrike sommeren 1918. De små, skranglete jernbanevognene sneglet seg sørover. På stjernene kunne Knut Werswick se at det bar den veien, om dagen holdt de kanadiske avdelingene seg skjult. De fryktet hele tiden at tyskerne skulle oppdage hva som var i ferd med å skje. Men humøret var det ingenting i veien med, og snart passerte de et par tanks som drev øvelser i en treningsskyttergrav. De eksisterte altså virkelig – djevelske så de ut til å være. Kunne de forsere skyttergravene like godt? En ny ånd var kommet over dem, syntes Werswick, her blant mektige, langløpede kanoner og svarte, truende tanks. Rundt Amiens var det samlet mange soldater, som lå og hvilte der de kunne finne litt skygge. Til og med under de fullastede transportvognene lå det soldater og sov, mens augustsolen sendte sine varme stråler nedover det støvete landskapet. En anelse om en forestående seier fortrengte krigstrettheten, men den var også blandet med usikkerhet. «Kommer de til å holde hva de lover, eller blir det enda et nederlag for oss her i Amiens?»

 

Kanadiske soldater rykker frem i 1918 (kilde: Wikipedia)

Kanadiske soldater under hundredagersoffensiven i 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I begynnelsen av august 1918 var de allierte klare til å gå på offensiven. Flere angrepsplaner var blitt lagt for Vestfronten og en av dem tok sitt utgangspunkt i den franske byen Amiens, et område hvor kampene hadde bølget frem og tilbake de siste årene. Her fikk altså Werswick se et mektig oppbud av alliert krigsmateriell som var gjort klart for den kommende offensiven. Alt var gjemt i skogene, godt kamuflert med grønne busker og farget presenninger. Dagen etterpå, den 8. august, åpnet den store allierte offensiven som senere skulle bli kjent som hundredagersoffensiven. Fire større britiske, kanadiske, australske og franske hæravdelinger var samlet langs en noe over to mil lang frontlinje. Til sammen deltok ti divisjoner med mer enn 200 000 mann som igjen var støttet av nærmere 500 stridsvogner og andre pansrede kjøretøy. Målet var i første omgang å gjenerobre kontrollen over jernbanelinjen fra Amiens til Paris, og slik hindre tyskerne i å bruke den til å transportere tropper og forsyninger.

 

En motorisert kanadisk avdeling ved Arras, 1918 (kilde. Wikipedia)

En motorisert kanadisk avdeling ved Arras, 1918 (kilde. Wikipedia)

 

Werswicks ingeniøravdeling var plassert i nærheten av artilleriet, klar til å følge etter den første infanteribølgen. Soldatene lå tett i rekker. Noen var gamle, men de fleste var unge og nye. De siste forsterkningene hadde vært tallrike. Det forberedende artilleriangrepet var beregnet til kun å vare i tjue minutter; enda et ledd i planen om å overraske tyskerne. «Stå til, kanonérer», lød det langs linjene. «Først trodde jeg hele ammunisjonslageret var futtet av», skrev Werswick da han senere forsøkte å beskrive artilleriangrepet. Dernest hadde han en følelse av at «en uhyre vekt klemte over armer og rygg – trykket meg flat mot underlaget, valset meg ned, selv om jeg fremdeles var i liv». Så dundret hele rekken med artilleri til igjen. I tretoppene over de tyske linjene lyste luften rød. Hele himmelen var et mektig hav av blussende, rødglinsende lyn med gnistrende stjerneskudd innimellom. «Det var som om dommedag raser over oss, med alle helvetets ild i sitt følge.» Kruttrøyken sved i øynene, og brakene fikk det til å verke i ørene, men ildgivningen økte stadig. Langs hele linjen steg et skrik av soldatstemmer frem: «Give them hell, give them hell!».

 

Kanadiske soldater ved Arras, 1918 (kilde: Wikipedia)

Kanadiske soldater ved Arras, 1918 (kilde: Wikipedia)

 

I løpet av de neste ukene rykket de allierte styrkene fremover på bred front og møte lite organisert tysk motstand, en fremgang som man ikke hadde vært vitne til siden starten av krigen. Ved hjelp av artilleri og flyangrep hadde de allierte også effektivt klart å kutte kontakten mellom de fremre tyske stillingene og de bakre støttelinjene, slik at forsterkninger ikke kunne tilkalles eller komme frem. Resultatet var at de få tyske soldatene som holdt linjen, motløse og utslitte etter sin egen våroffensiv, begynte å overgi seg i store mengder. Det var ikke uten grunn at Erich von Ludendorff i sin dagbok noterte at 8. august var «den tyske hærens mørkeste dag under krigen».

 

Krigens siste fase

Men den tyske hær var ikke beseiret etter hundredagersoffensiven og Knut Werswick deltok i angrepet på den mektige Hindenburglinjen, høsten 1918. Været fortsatte å være kaldt og surt; den ene dagen var verre enn den foregående. Men kulden hadde også sine fordeler. Stanken av de døde ga seg litt da, fortalte han senere. Innimellom ble de kanadiske fremstøtene avbrutt av desperate tyske motangrep. Werswick så hvordan fienden kom sjanglende fremover, for sløve og likeglade til å søke dekning. De tyske soldatene, hovedsakelig unggutter, ble lette ofre for de kanadiske maskingeværene. Høsten 1918 var imidlertid de allierte overlegne i både antall soldater og materiell.

 

Kanadiske soldater krysser Canal du Nord, 1918 (kilde: Wikipedia)

Kanadiske soldater krysser Canal du Nord, høsten 1918 (kilde: Wikipedia)

 

Krigens siste dag, 11. november 1918, var en grå og kald, uten sol og uten lys. De kanadiske styrkene stod utenfor Mons, det gamle slagfeltet fra august 1914 en drøy mil nord for den fransk-belgiske grensen. Rykter begynte tidlig å gå om at krigen var over, og i løpet av morgenen møtte de sivile som fortalte at tyskerne hadde trukket seg tilbake i vill uorden. En våpenstillstand skulle inntre klokken elleve. Det at freden nærmet seg fremstod som mer og mer uvirkelig for Werswick. «For en time siden var alt som før. For et minutt siden tenkte vi på krig. Nå tenker vi på fred – og det tiltaler oss tross alt.» Klokken tikket sakte mot elleve. En av offiserene telte sekundene lavt for seg selv, og soldatene stirret som hypnotiserte på ham. Stillhet, fullstendig stillhet. Ikke en lyd. Sekundviseren stanset ikke. Den beveget seg forbi ellevetallet – nå hørte de ikke lenger våpen noe sted. Ti sekunder, tjue, tretti, minuttet fullt. Et minutt over elleve. «Og vi lever, vi lever ennå.»

 

Frontkjemper og fredsarbeider

I motsetning til mange andre nordmenn som deltok i første verdenskrig, valgte Knut Werswick å reise hjem til Norge da han ble dimittert fra den kanadiske hæren sommeren 1919. Ti år senere, i slutten av november 1929 var Werswick blant et trettitalls norske første verdenskrigs veteraner som samlet seg på Kafé Engebret i Oslo for å danne foreningen Norske krigsveteraner 1914-1918. Medlemmene kalte seg selv for frontkjempere og foreningen var ikke forbeholdt den ene eller andre siden, men var ment å samle alle veteraner. På stiftelsesmøtet talte en av initiativtakerne om hvordan selve krigsopplevelsen hadde førte dem sammen og viktigheten av «kameratskapets idé». Dette var et budskap som Werswick kunne stille seg bak.

 

Norske krigsveteraner, 1914-1918 (kilde: Aftenposten)

Norske krigsveteraner, 1914-1918 (kilde: Aftenposten)

 

Tanken om et soldatfellesskap, som gikk på tvers av nasjonalitet, var ikke unik for de norske veteranene. Den hadde vokst frem hos mange av Europas veteraner i mellomkrigstiden. Den var forankret i deres felles opplevelse av krig og livet som soldat ved fronten og kunne gjenfinnes i en stadig voksende memoar- og skjønnlitteratur som var vokst frem etter krigen. Den kanskje mest kjente av dem var den tidligere tyske soldaten Erich Remarque, som i januar 1929 kom med romanen Im Westen nichts Neues (Intet nytt fra Vestfronten). Boken hadde klare selvbiografiske trekk og skildret den tyske soldaten Paul Baümers opplevelser av livet ved fronten og krigen. Knut Werswick var en av mange som ble inspirert av å lese Remarques bok, men selv hevdet han at det var et brev fra en annen kanadisk veteran som var den direkte foranledningen til at han selv begynte arbeidet med boken Fra menneske til soldat.

 

Fra menneske til soldat (1958-utgave)

Fra menneske til soldat (1958-utgave)

 

I sin egen bok ønsket Werswick å være ærlig om sine egne tanker og følelser fra tiden som soldat. Målet var at boken skulle «gjøre mest nytte som almindelig folkelesning» og derfor hadde Werswick ikke tatt «hensyn til de rent litterære kvalifikasjoner». Den skulle krast og usminket fortelle «sannheten om krigen som den fortonet sig for mig». Den inneholdt også et klart antikrigs-budskap som skulle «rive bort sløret av heltedåd og romantikk» fra krigen, slik at nordmenn viste hva de gikk til «næste gang krigsguden kjører sin sønderknusende vals over Europas kultiverte marker».

 

Fra menneske til soldat ble publisert samtidig som de norske veteraner dannet sin forening i november 1929, og den ble gjenstand for mye oppmerksomhet og debatt. Dagbladets Axel Kielland mente at det var en av «de råeste» bøkene han hadde lest. Der Remarque var skånsom i sine beskrivelser fra krigen var Werswick tvunget til å være direkte, hevdet han. Det var sider i boken som, i følge Kielland, gjorde fysisk vondt å lese. Rått som et neveslag traff den leseren «mellem øinene». «Les og kast opp!» var hans anbefalling. Kielland konkluderte med at den leser som lot seg romantisk begeistre over Werswicks bok burde la seg «undersøkes av læge».

 

Bokanmeldelse i Dagbladet

Bokanmeldelse i Dagbladet

 

I kjølvannet av bokutgivelsen fulgte en landsomfattende foredragsturné våren 1930, som også inkluderte flere besøk til hjemfylke Telemark med besøk i Skien, Porsgrunn og Notodden. Onsdag 12. mars holdt han et «fengslende og interessant» foredrag i Festivitetens lokaler i Skien. Med stigende oppmerksomhet og under åndeløs stillhet fortalte han om sine opplevelser fra skyttergravskrigen. Han var, som nevnt, ingen naturlig taler og startet ofte sine foredrag noe famlende og nervøst, men det gikk ofte ikke lang tid før han ble revet med av sin egen fremstilling og glemte at han stod foran en stor forsamling. Telemark Arbeiderblad kunne fortelle at det eksisterte en oppriktighet og umiddelbarhet over fremstillingen som «som skate en kontakt av de sjeldne mellem foredragsholder og forsamling». Avisa mente det var umulig å gjenfortelle Werswicks foredrag – «det må høres».

 

Veien inn i en ny verdenskrig

Werswicks engasjement for fredssaken fikk en ny giv etter hvert som trusselen om en ny storkrig i Europa vokste frem på midten 1930-tallet. Han skrev blant annet teaterstykket Krig og konflikt som han søkte å få oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Og ved flere anledninger samarbeidet han med den kjente pasifisten Olaf Kullmann for å advare mot militarismen som vokste frem på kontinentet. Werswick fryktet at den urolige situasjonen i Europa og fremveksten av nazismen i Tyskland kunne få alvorlig konsekvenser, også for vårt land. Han var fortvilet over den «mangel paa alvor» som preget debatten her hjemme i Norge «naar der er tale om krig» og tok et oppgjør med de som i rolige vendinger kunne snakke om krig, som om det var noe naturlig. «Krigen er den forferdeligste opplevelse et menneske kan gaa igjennem, den dreper all følelse, all tro paa Gud og lykken i livet».

 

Menneske og krigen fra 1936

Menneske og krigen fra 1936

 

I 1936 utga han oppfølgerboka Mennesket og krigen: tilegnet en forrådt menneskeslekt i samarbeid med Norges Fredsforening. Hans hovedmotiv var «å gi mine venner litt stoff i kampen mot krigen». Parallelt med bokutgivelsen fortsatte han å reise rundt for å holde foredrag. Et av dem ga han tittelen Verden i dag – Europa fra Versailles gjennom München til en ny verdenskrig. Etter et besøk til Sunnfjord i desember 1936, kommenterte lokalavisa at det gikk som en rød tråd gjennom hele Werswicks foredrag en oppfordring: «haldt upp med krig, so er du på den sikre sida, både når det gjeld deg sjølv og dine medmemmeske». Men hans innsats virket forgjeves – en ny storkrig i Europa rykket stadig nærmere.

En familie – to verdenskriger

Noen ganger kommer man over historiske sammenhenger som både underholder og overrasker. Anne Margrethe Strømsheim (f.Bang), ”lotten fra Hegra”, er et velkjent navn for alle som er interessert i kampene i Norge under andre verdenskrig. Hun har mottatt både Deltakermedaljen med rosett, Krigsmedaljen, og Kongens fortjenestemedalje i gull, i tillegg til mye velfortjent oppmerksomhet for sin innsats under beleiringen av Hegra festning våren 1940. I 26 dager var hun en del av den lille norske styrken som forsvarte seg mot den tyske overmakten. Under resten av krigen fortsatte hun kampen mot okkupanten som en del av motstandsbevegelsen i Trondheim.

Lotten fra Hegra - (kilde Johan Berg: Lotten fra Hegra, 1991)

Lotten fra Hegra – (kilde Johan Berg: Lotten fra Hegra, 1991)

Det som imidlertid fanget vår interesse var følgende – angivelige – passiar mellom Strømsheim og daværende kong Olav under en markering på Hegra festning. ”– Hvordan i all verden har De overlevet alt dette, fru Strømsheim? – Jo, Deres Majestet, jeg innbiller meg i alle fall at det må ha hjulpet at jeg ble oppdratt av min far. Og fikk lov til å gjøre alt det gale jeg gjorde”. – ”Ja”, skal kong Olav ha svart – ”Den som en gang har lært doktor Bang å kjenne, glemmer ham aldri. Han var jo en like stor kriger som han var lege”.

Joakim Sveder Bang

Joakim Sveder Bang «et sted ved fronten» (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I arbeidet med boka De ukjente krigerne har vi brukt flere fotografier som Joakim Sveder Bang tok under sine besøk ved vestfronten i Belgia og Nord-Frankrike under Første verdenskrig. Men det var først senere at vi ble kjent med at den eksentriske og verdensvante legen og kirurgen var faren til lotten fra Hegra. Holder man imidlertid far og datters liv opp mot hverandre er det lett å se at eventyrlysten nok har gått i arv.

Joakim Sveder Bang (1868-1931) avla sin medisinske eksamen i 1894. Han kom opprinnelig fra Bergen, men det var i Trondheim han skulle ha største delen av sitt aktive virke. Fra 1897 praktiserte han som lege og drev en privat kirurgisk klinikk i byen. Samtidig var han vernepliktig sanitetskaptein i Hæren, fra 1911 lege ved Nordenfjeldske dragonregiment og senere sjef for 5. sanitetskompani. Det var imidlertid som leder for den norske Røde Kors-gruppen til Serbia under den første Balkankrigen i 1912-1913 at Bang skulle bli rikskjendis. Etter oppfordring fra det Internasjonale Røde Kors arbeidet en gruppe norske leger og sykepleiere på et av de mange krigshospitalene i Beograd. Her fikk de et forvarsel om de menneskelige kostnader som den moderne industrielle krigen bragte med seg.

Sveder Bang og de norske Røde Kors-sykepleierne som reiste til Serbia i 1912 (kilde: Aftenposten)

Sveder Bang og de norske Røde Kors-sykepleierne som reiste til Serbia i 1912 (kilde: Aftenposten)

I 1915, etter at verdenskrigen hadde brutt ut, besøkte Bang vestfronten for å studere militærmedisin og feltsykehus. Han hadde først søkt om å få bli offiser i den britiske saniteten, men da han fikk avslag reiste han i stedet ut med stipend den norske generalstaben. Forsvaret var opptatt av å dra lærdom av storkrigen og derfor hadde opprettet til stipender militære leger og tannleger som ville reise til fronten. Fire endte opp med å reise, to på hver siden. Bang oppsøkte blant annet franske sanitetsavdelinger og observerte behandlingen som ble gitt til sårede soldater helt fra de forlot skyttergravene til de kom frem til krigshospitalet langt bak fronten og rekonvalesentsykehusene i Storbritannia. Etter å ha vendt hjem, reiste han i 1917 ut på nytt. Denne gang som Røde Kors’ representant i Russland, hvor han overså utvekslingen av sårede russiske og tyske krigsfanger (noen disse ble senere plassert i Norge).

Sårede franske soldater (kilde: Riksarkivet)

Sårede franske soldater (kilde: Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

En operasjonssal ved fronten (kilde: Riksarkivet)

En operasjonssal ved fronten (Sveder Bangs arkiv, Riksarkivet)

I etterkrigstiden ble det færre internasjonale oppdrag, men hans karriere fortsatte i Norge. Han ble blant annet Fylkeslege, Stortingsrepresentant for Frisinnede Venstre, og ikke minst formann i Trøndelag krets av Norges badeforbund. Et par historier tyder på at Bang hadde en vis omgang med kongefamilien, som da han var i audiens hos kong Haakon etter hjemkomsten fra Balkankrigen. En annen er fra 1930, da Trondheim i en kort periode byttet navn til Nidaros. Bang fikk følgende spørsmål fra kongen. «Nu, doktor Bang. Hvorledes står det så til i Nidaros? – Nidaros, Deres Majestet! Jeg kjenner ingen by ved det navn! Derimot har vi en målavis som heter Nidaros, som jeg aldri leser!”

Dette var mannen som kalte Anne Margrethe for «gutten sin», som lot datteren følge med på sykebesøk og lærte henne å utføre mindre kirurgiske inngrep. Hun så opp til sin far og lot seg fascinere av historiene han fortalte om fremmede land og krig, men ikke minst oppmuntret han datteren til å gå sine egne veier.

For Serbiens sak!

Vi har tidligere skrevet om de mange norske kvinner som gjorde innsats under første verdenskrig (se Aftenposten). Det store flertall av disse gjorde krigstjeneste på Vestfronten – ved franske og belgiske feltsykehus. Men noen få av dem reiste til Balkan og Serbia. Selv om vi vet lite om deres motivasjon, annet enn et genuint ønske om å hjelpe, skapte det østerrikske angrepet på Serbia i slutten av juli 1914 stor sympati for serberne i hele Europa, også i Norge. Og fra samtidige avisoppslag her hjemme er det tydelig å se at mange så en parallell mellom serbernes kamp mot overmakten og vår egen norske historie.

«Nationers liv er ikke let at slukke. Det kan utholde aarhundreders trældom og tvang, det kan trodse skuffelser og nød. Det nærer sig av minderne om fortiden og retter de lyse forhaapningers øie mot fremtiden. Og saa klarer det vinternattens kulde og is.»

Konklusjon – nordmenn og serbere var broderfolk. To fjellnasjoner med hardføre befolkninger som levde en fredfylt tilværelse i pakt med naturen, men som var villig til å ofre alt i kampen for frihet og selvstendighet.

Norske aviser om situasjonen i Serbia

Norske aviser om situasjonen i Serbia

Et kosmopolitisk selskap

Den mer jordnære og umiddelbare årsaken til at norske sykepleiere valgte å reise til Serbia var utbrudd av en tyfusepidemi. Selv om de hardeste kampene langs grensen mellom Østerrike og Serbia hadde stilnet av etter flere serbiske seiere i desember 1914, var behovet for medisinskpersonell og utstyr til Serbia var fremdeles stort. Landet lå imidlertid inneklemt mellom fiendtlige stater på nærmest alle sider noe som gjorde det vanskelig for de allierte og andre vennligsinnede nasjoner å komme frem med hjelp.

Et sted var det imidlertid mulig, i sør. På grensen mellom det nøytrale Hellas og Serbia var det en livlig aktivitet av forsyninger over grensen. Allierte forsendelser ankom i økende grad denne veien, og hoved innskipningshavnen var Saloniki eller Tessaloniki som det heter i dag.

Sentralt i det hjelpearbeidet som etter hvert ble etablert i Serbia var de skotske kvinnesykehusene, som da også hovedsakelig var bemannet med kvinnelige leger og sykepleiere. De første var på plass allerede i november 1914, og snart var det etablert fire store sykehus i landet. Etter at den østerrikske invasjonen var stanset opp utover høsten og vinteren 1914, var det kampen mot tyfus som ble deres viktigste oppgave.

Det var trolig til et av disse skotske sykehus at noen av de første norske sykepleiere kom, våren 1915. Elisabeth Wolff, fra Kragerø, og Aagot Magnussen, fra Moss, var begge 26 år og hadde tatt sykepleierutdannelse sammen på Ullevål sykehus i 1910. Etter utbrudd av krig i 1914 hadde de bestemt seg for at de ønsket å reise ut for å hjelpe og valget stod mellom Belgia og Serbia. Det ble Serbia, og fra våren 1915 tjenestegjorde de ved et krigssykehus i Valjevo. Et «meget kosmopolitisk selskab», som Magnussen fortalte – med sykepleiere og leger fra mange land.

Etter de kraftige kampene høsten og vinteren 1914 var situasjonen i Serbia, som nevnt, roligere. Magnussen fortalte at det i Valjevo var underlig stille i de månedene hun var der, men at de mange sønderskutte husene fortalte om hvordan det hadde vært her mens kampene raste. Og på høydene rundt byen kunne hun se tusenvis av enkle trekors som fortalte om de mange som hadde falt. Hun var tydelig imponert over de serbiske soldatene som fremdeles lå på sykehuset. Hun fortalte om hvor ivrige de var etter å komme tilbake til krigen – Hun innrømte også at hun trodde at «de serbiske er verdens kjækkeste og tapreste soldater».

Det var ikke bare menn som var blitt mobilisert til krigsinnsats og Magnussen kunne med iver fortelle om møte serbiske kvinner som hadde tjenestegjort som soldater i krigens første faste. En av dem var en 18-åring sersjant i kavaleriet som flere ganger hadde deltatt i kamper ved fronten og blitt dekorert for sin innsats.

Aagot Magnussen

Aagot Magnussen

Hotell Balkan

En annen norsk sykepleier som også var reist til Serbia i 1915 var Ingeborg Steen-Hansen og hennes skotsk-amerikanske venninne St. Clair Livingston. De var allerede krigserfarne sykepleiere med tjeneste fra både ved franske og belgiske feltsykehus. I slutten av januar 1915 hadde de imidlertid bestemte de seg for å søke nye utfordringer. «Da faldt vor tanke paa Serbien! Vi hørte fortælinnger om den heltemodige kamp, det serbiske folk kjæmpet mot en fiende, som var farligere enn østerrigerne: de frygtelige epidemiske sygdommene, som herjet landet».

Reisen deres gikk med lasteskip fra Marseilles til Saloniki, der så mye av den allierte hjelpen ble sendt. Deretter med tog over grensen til Serbia. I hver eneste by de reiste gjennom kunne de se begravelsesprosesjoner, alltid tyfusens ofre. De arbeidet i Nisch og der fikk de oppleve den respekt og takknemlighet befolkningen følte for de utenlandske sykepleierne som var kommet til Serbia, da de sammen med flere hundre deltok i begravelsen til en unge britiske sykepleieren hadde død under sitt arbeid.

Fra Nisch reiste Steen-Hansen og Livingston også en tur til frontlinjen ved Beograd. Her i hovedstaden var det relativt rolig, og de kunne de se over til fienden – østerrikerne på den andre siden. De fikk også se konsekvensene av krigen og de mange hus som lå i ruiner etter det kraftige bombardement og kamper. «Et hav av ødelæggelse!», beskrev Steen-Hansen det som. Ikke et offentlig bygg var blitt spart under kampene. En bronsestatue av prins Michael til hest hadde imidlertid overlevd og skilte seg ut fra ruinene som lå rundt. Men de fikk også oppleve at krigen langt fra var over, da østeriske krigsskip ute på elven bombarderte deler av byen – og hvordan serbisk artilleri svarte på beskytningen. Gjennom en stor kikkert kunne de iaktta ødeleggelsen som den serbiske artilleriilden forårsaket på den andre siden. Da de kom tilbake til «Hotell Balkan», hvor de skulle overnatte og hadde satt fra seg sin bagasje, fikk de seg en overraskelse da flere av husene i området rundt hotellet var blitt truffet av østeriske granater. Usikker, og nervøst fant de sine hotellrom – de var de eneste gjestene den natten.

Steen-Hansen og Livingston var dypt imponert over den serbiske kamp mot overmakten og forskrekket over de forhold som sivilbefolkningen måtte leve under. Særlig ønsket de å kunne bekjempe tyfusepidemien som herjet landet. Derfor bestemte de seg for å reise til USA våren 1915 i et forsøk på å samle inn penger «For Serbiens sak», som de uttalte. I tre uker reiste de rundt i USA og holdt foredrag og appeller for å samle inn penger og utstyr. Resultatet var smått imponerende 200 tonn med medisiner og annet sanitetsmateriell som de kunne ta med seg tilbake over Atlanterhavet.

Mens Steen-Hansen og Livingston samlet inn penger i USA, befant fremdeles Elisabeth Wolff og Aagot Magnussen seg i Serbia. Men det var rolige tider – tyfussykdommen var til dels nedkjempet, og alliert assistanse ankom landet i økende grad. I september 1915 bestemte de seg for å reise tilbake til Norge. Lite viste de da at alt snart skulle endre seg. Kort tid etter hjemkomsten fortalte Magnussen «Jeg blev meget ulykkelig, da jeg fikk høre, hvor forfærdelig serberne nu har faaet det; men da jeg reiste, var der sykepleiersker i overflod […] og jeg kunde jo ikke ane at ulykken stod så nær for døren»

Fra Ingeborg Steen-Hansens besøk i Beograd

Fra Ingeborg Steen-Hansens besøk i Beograd

Bulgaria går med i krigen

For i løpet av noen uker var hele situasjonen i Serbia snudd på hode. La oss ta et skritt tilbake og se på den større krigsutviklingen. Den 30. september 1915 erklærte det tidligere nøytrale Bulgaria Serbia krig  og gikk med det inn på Sentralmaktenes side. Noen dager senere igangsatte tyske og østeriske avdelinger et nytt angrep mot Serbia. Til tross for tapper motstand, var det lite den serbiske hæren kunne gjøre, overmakten var for stor. De serbiske styrkene ble tvunget til å trekke seg sørover, men bulgarsk angrep innebar at retretten sørover mot den greske grensen ble stengt. Storbritannia og Frankrike, hadde kun to divisjoner tilgjengelig i Saloniki, og det var lite denne styrken kunne gjøre for å hjelpe. Omringet, og uten alliert hjelp, ble derfor store deler av den serbiske hær tvunget til å overgi seg i nord. I sør klarte derimot feltmarskalk Putnik å gjennomføre en retrett med sine styrker, vestover og inn i Albania. Retretten foregikk under ekstreme forhold – Kraftig regnvær, dårlige veier og tusenvis av sivile som flyktet sammen med soldatene.

To av dem som var med på denne retretten var Ingeborg Steen-Hansen og Livingston. De hadde returnert til Serbia med sine hjelpeforsyninger like før Sentralmaktenes invasjon i begynnelsen av oktober. Fra sitt hotellrom i Nisch kunne de observere stemningsendring i byen. Stadig flere unge menn forlot sine familier og sluttet seg til serbiske styrker som kjempet ved fronten. Samtidig svirret det rykter om at en alliert unnsetnings styrke var på vei fra sør og kunne ventes hvilken time som helst. Jernbanestasjonene i Nisch ble dekorert med franske og britiske flagg, mens blomster ble lagt på gravene til de allierte leger og sykepleiere som hadde mistet livet under tyfusepidemien. Steen-Hansen hadde imidlertid snakket med flere serbiske tjenestemenn som var langt fra optimistiske og mer realistiske når det gjaldt hjelpen fra de allierte. Allikevel fortsatte befolkningen i Nisch å forberede seg på de alliertes inntog.

Men så kom det illevarslende nyheter fra Beograd-fronten, byen var falt. Alt liv i Nisch stanset opp, og folk begynte å flykte. Togene som gikk til Saloniki var overfylte med flyktninger – «det faldt en dyp og illevarslende tauseht over byen» som stilheten som kommer før en storm – fortalte hun. Steen-Hansen fikk ikke mye tid til å reflektere over utviklingen, da det stadig kom sårede fra Beogradfronten, både natt og dag, og hun arbeidet nærmest konstant.

 Serbia - kart

Evakuering og retrett

Den 16. november ble også Steen-Hansen og Livingston evakuert sammen med resten av sykehuset. Reisen gikk vestover. På vei ut av byen snudde hun seg tilbake og syntes hun så hvordan en stor svart sky la seg over Nisch – et ille forvarsel om det som skulle komme. De var på reise i flere dager og passerte gjennom flere byer. På hvert sted møtte de tusenvis av flyktninger som hadde søkt ly der de kunne, og sov i både kulde org regn.

Etter hvert kom de til Mitrovitza. Her fikk de høre at fienden ikke var langt unna. Og at de måtte reise videre vestover i en forferdelig snøstorm til Peć. På veien brøt biler og ambulansene deres sammen og de måtte forlates langs veien. Etter en utmattende marsj kom de endelig frem byen og et britisk feltsykehus – Det var som å komme til himmelen, fortalte hun senere. Men oppholdet ble igjen kort – reisen gikk stadig videre vestover – inn i Albania. «Foran oss hadde vi flere dagers marsh over fjellstier gjennom bunnløs søle og snøslaps, vi måtte vade over flere bekker, vinden blåste surt, og vi var gjennomvåte og sultne». Men endelig kom de frem til kysten og redningen.

Den serbiske retrett

Den serbiske retrett

Saloniki

Den serbiske hæren som hadde reddet seg ut til kysten ble evakuert av de allierte til Korfu og andre greske øyer mens Ingeborg Steen-Hansen reiste tilbake til Saloniki. Her kunne hun hvile ut våren 1916. Den greske byen var fylt med tusenvis av allierte soldater som var ment for befrielsen av Serbia, men som aldri kom frem.

Det var også i Saloniki at hun kom til å møte flere nordmenn. En av dem var den Wilhelm Heinemann, løytnant i den franske fremmedlegionen. Heinemann var en erfaren soldat som hadde deltatt i de desperate kampene for å stanse den tyske marsjen mot Paris høsten 1914. Ved Aisne-fronten hadde Heinemann levd i våte, kalde og provisoriske skyttergraver mens han kjempet i bitre strider. Sammen med andre nordmenn som Willy Peters og Henrik von Krogh, hadde han vært på nattpatrulje i ingenmannsland, sneket seg over det åpne terrenget i spenning, deltatt i nærkamp og sett mange av sine venner dø for Frankrikes sak. Nå var Heinemann en del av de allierte styrkene som ventet i Saloniki. Og her møtte han altså Ingeborg Steen-Hansen, på Hotell Olympos i byens gamle sentrum.

To år senere, noen uker etter at første verdenskrig var over, giftet de seg i Paris.

1915: Indokina og første verdenskrig

Første verdenskrig var en global krig, som rammet mennesker fra over alt i verden. Både fra de krigførende landene, fra deres kolonier og fra nøytrale land som Norge.

I denne interessante bloggposten omtales de 100 000 vietnameserne som tok del.

Vi har allerede skrevet om deltagerne fra britisk India (dagens India, Pakistan og Bangladesh) og det at deres bidrag først nå i den senere tid er begynt å bli anerkjent. Ganske sikkert er det langt flere nordmenn av utenlandsk opprinnelse som har forfedre som deltok i «den store krigen» enn etniske nordmenn. Noe som er ironisk i og med at de aller fleste nordmennene som deltok selv var innvandrere i USA, Canada, New Zealand, Australia og andre land.

Vietnamkrigen

På denne dag: I dag for 100 år siden fikk vietnameseren François-Bertrand Can ordre om at han skulle forlate Saigon for å dra til Frankrike. I Europa ventet skyttergravskrigen i første verdenskrig. En halv million franske soldater hadde allerede mistet livet i krigen.

Historikerne har tradisjonelt fokusert på de store landene som Frankrike, Storbritannia og Tyskland som engasjerte seg i første verdenskrig. Men det fantes tusenvis av unge menn og kvinner fra mindre land som også deltok i krigen.

Hvor mange dro for eksempel fra Norge og Indokina til Frankrike under første verdenskrig? Hvorfor dro de? Og hva var konsekvenser av deres deltakelse i krigen?

Fra Norge kjempet ifølge Brandal, Brazier og Teige et sted mellom 14.000 og 16.000 menn og kvinner i krigen. «Hvor mange av dem som døde kan vi ikke si helt sikkert, men mest trolig snakker vi om et sted mellom 1000 og 2000» (Brandal, Brazier, & Teige, 2014, s. 394).

Fra Indokina, som besto av Vietnam…

Vis opprinnelig innlegg 698 ord igjen

Slaget ved Belleau-skogen

Avisen New York Times har akkurat publisert en interessant artikkel om reisemålet Belleau-skogen. Det er stedet for amerikanerens første store slag i Nord-Frankrike sommeren 1917. Det var en blodig ilddåp for de uerfarne, men tapre amerikanske troppene. Det er nok ikke riktig som artikkelen påstår, at det var den amerikanske seieren her som var selve vendepunktet i første verdenskrig, men det er samtidig klart at det var et viktig slag og de amerikanske styrkene bidro til å stoppe den tyske våroffensiven, som da truet med å bryte gjennom de allierte linjene.

800px-Scott_Belleau_Wood

Det var selvsagt flere nordmenn blant amerikanerne. En av dem var eventyreren, landstrykeren, kirketjeneren og – ikke rent så sjelden – fengselsfuglen Hans Gjerde fra Hyllestad i Sogn. En mann som er en av hovedpersonene i boka vår De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Han hadde også sitt første møte med krigen her på den franske landsbygda, nordøst for Paris.

Den 1.  juni 1918 brøt tyskerne gjennom de franske linjene  og rykket deretter inn i de skogkledde områdene ved landsbyen Belleau. Blant troppene som ble sendt mot dem var Hans Gjerdes 5. amerikanske marineregiment. Marinesoldatene gikk av toget en drøy mil unna fronten og beveget seg videre i springmarsj gjennom folketomme landsbyer og oppflengte veier og marker. Drønnene fra artilleriet ble høyere og høyere, og om han ikke hadde innsett det tidligere, innså Gjerde nå at det «bar mot en krig på dødsens alvor». Snart kom avdelingen hans inn i skuddfeltet, og prosjektiler begynte å slå ned rundt ham. «Stort sett virket skytingen temmelig planløs, men nå og da kunne en granat lande midt inne i en klynge marsjerende soldater og meie ned et halvt dusin eller så.» Marinesoldatene avanserte ikke så langt de første dagene, men la seg ned i stillinger inne i Belleauskogen og ventet på flere forsterkninger.

100_0680_0425_425_0171Den femte juni begynte de å ane at noe skulle skje, og nervøsiteten spredde seg. Gjerde fortalte senere at han aldri hadde hørt så mange vitser eller så mye galgenhur var innenfor nedslagsfeltet til de tyske kanonene. «Det visste seg at vi hadde passert tvers gjennom nedslagsfeltet deres og det kunne bare tyde på at vi nærmet oss linjene.» Marinesoldatene slo nå leir for natten utenfor ruinene av en landsby og fikk noen timer med søvn og litt mat før fremrykningen fortsatte. «Nå skulle tyskerne tilbake.» Et par timer senere nådde de et lite høydedrag og kunne for første gang se tyske soldater foran seg. I nattemørket, opplyst av granateksplosjoner, så de mest ut som skygger. Nå rettet tyskerne uavbrutt ild mot de fremrykkende amerikanske styrkene, «men vi skulle likevel angripe». Raskt stilte Gjerde og hans kamerater seg opp i angrepsformasjon og stormet bortover sletten.

Vi hylte og brølte av full hals mens vi gikk på, og samtidig skjøt vi det vi kunne, grepet av en villskap og dødsforakt som var hinsides alt menneskelig.

De tyske styrkene gikk til motangrep og hylte minst like høyt. Snart stanset begge angrepene opp, og de ble liggende og skyte på hverandre i timevis. Da dagslyset kom, så Gjerde for første gang hvordan området de hadde kjempet i gjennom natten, så ut. Det som en gang hadde vært en frodig skog, var nå trær skutt av på midten, med noen få løvblader igjen som sitret og skalv av eksplosjonene. Etterpå beskrev han det som det mest makabre han noensinne hadde sett:

Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis

pvts_hagan_meyers_duda_15th_co_smSom noe av en skjebnens ironi var dette en strålende solskinnsdag med klar og intenst blå himmel, og det skarpe sollyset gjorde sitt til å lyse opp og avsløre hver eneste liten detalj i det blodbadet som hadde foregått om natten. Nervøsiteten fra kvelden før var nå borte. I stedet var Gjerde grepet av en krigsfeber, «et rødglødende hat. Ingen ting betydde noe lenger, ikke engang at jeg kanskje skulle dø om noen timer, noen minutter». Snart fikk hans avdeling ordre om å rykke videre fremover, og de hev seg opp og sprang hylende mot de tyske stillingene. Men de kom ikke langt før de måtte kaste seg i dekning igjen. Bak dem rykket den neste bølgen fremover. Snart lå det døde og sårede tyskere og amerikanere om hverandre over hele slagmarken. Nesten to tusen amerikanske soldater falt under kampene i Belleauskogen, litt over tusen av disse var fra marinekorpset.

De neste to ukene angrep amerikanerne gjentatte ganger, før de til slutt lyktes i å drive tyskerne helt ut av Belleauskogen. Dette var det største slaget den amerikanske hæren hadde kjempet siden borgerkrigen over et halvt hundreår tidligere. Da de siste kampene var over 26. juni, var nesten 10 000 amerikanere blitt skadet og to tusen drept. De høye tapstallene skyldtes i stor grad den amerikanske strategien med å angripe over åpent landskap, rett mot de tyske maskingeværstillingene. Den første dagen av slaget resulterte i de høyeste tapene noensinne i det amerikanske marinekorpsets historie. Etter krigen ble Belleauskogen døpt om til Bois de la Brigade de Marine − Marinebrigadens skog.

American Cemetery at Belleau Wood

 

Chateau Thierry
Found in a Soldier’s Coat Pocket on the Battlefield
(Author Unkonwn)

1
On the road ouf of Chateau Thierry
By the hill where we halted the Hun.
Near Suicide Hill in Death Valley
Where the Boch’s retreat was begun

2
There’s an acre of crude little crosses.
Where we buried young Sergeant Monroe
And a crowd of comrade crusaders
Whose name we may never quite know

3
And some day that road will be teeming
With pilgrims who venture to go
To Humanity’s Holy of Holies
On the road by the Bois de Bellau

4
Some will be looking for Brothers
Others for Fathers or Sons
Many for Husbands or Sweethearts
Or Comrades who stayed with the guns

5
God grant they may come in sunshine
While the spring flowers bloom on the grave
And may they be proud of our comrades
And glad for the gift that they gave

En dag i Sarajevo

Ferdinand_Car

Velkomstdelegasjonen i Sarajevo

Klokka var litt før ti om morgen da ekstratoget fra Ilidža ankom jernbanestasjonen i Sarajevo 28. juni 1914. En mottakelseskomite som inkluderte byens borgermester, Fehim Čurčić og Bosnias guvernør, general Oskar Potiorek ventet. Čurčić, kledd i sort dress og med en fez på hodet. Han var slik et godt bilde på den multikulturelle byen Sarajevo. Selv om republikken hadde vært under østerriksk innflytelse i nesten fire tiår var fortsatt den muslimske innflytelsen godt synlig. Bak Appelkai-gaten, en bred boulevard som fulgte Appekaia og Miljackaelven tvers

igjennom sentrum, kunne en se minareter strekke seg over de omliggende hustakene, og i sentrum av Sarajevo lå basaren, en labyrint av smale gater omringet av treboder, foran store varehus bygget i stein, hvor grønnsakshandlere, smeder, salmakere, teppehandlere og praktisk talt alle slags håndverkere man kan tenke seg tilbød sine varer og tjenester.

Appel-Kai

Appel-Kai

I dagene før hadde det regnet og vært kjølig, men denne søndagen skinte endelig sola og temperaturen føltes igjen sommerlig. Om man var poetisk anlagt kunne man kanskje sagt at dette var en god metafor for den siste tids utvikling i verdenspolitikken. Ved årets inngang hadde de fleste trodd at storkrig mellom de europeiske stormaktene var uunngåelig, men nå i slutten av juni så det ut til at faren var over. «Under min tid i utenrikstjenesten har jeg aldri sett situasjonen roligere» hadde den britiske diplomaten Arthur Nicolson skrevet bare en drøy måned tidligere. Nicolson, som hadde tilbragt

mesteparten av karrieren sin ved britiske legasjoner i Øst-Europa, burde ha de beste forutsetningene for å vurdere situasjonen. En viktig grunn for at fredsoptimismen var voksende over hele Europa  var mannen som nå steg av toget i Sarajevo: Franz Ferdinand, erkehertug av Østerrike-Este, og kongelig prins av Ungarn og Bøhmen. Og ikke minst: Tronarving til det østerriksk-ungarske keiserriket.

Franz Ferdinand

Franz Ferdinand

Selv om den 51 år gamle Franz   Ferdinand hadde vært utpekt som tronfølger i nesten 25 år, hadde han holdt en forholdsvis lav profil. «Han var ingen ven af glimrende hoffester. Han likte sig bedst paa et av sin landslotte, i sit studerværelses enshomhet, i familiekredsen eller ude i naturen» skrev Aftenposten i sin reportasje dagen etterpå. Erkehertugens personlige egenskaper var det imidlertid ikke noe å si på. Aftenposten kunne fortelle at Franz Ferdinand hadde fått «en udmærket opdragelse og det er hævet over tvivl at han havde evner betydelig over det almindelige.» Foruten å være en «flink sportsmand og ypperlig jæger», var han også «ikke saa lidet af en videnskabsmand og en begeistret kunstelsker», som «med flid og grundighet» hadde studert arkeologi og etnografi.

Hans fremtoning hadde «noget udpræget militært» over seg, og selv om det nok var kavaleriet som stod hans hjerte nærmeste, hadde han også hadde «et indgaaende kjendskap til de øvrige vaabenarter.» Utenlandske offiserer som hadde deltatt på østerrikske våpenøvelser de siste årene hadde da også «beundret den ro og sikkerhed, som prægede hans ledelse», kunne avisen fortelle leserne. Men det var først og fremst som politiker han hadde utmerket seg. Der hadde han vist «en brændende interesse for sit høie kald, en ubegrænset selvtillid og en seig vilje.» Og det var da heller ikke noen hemmelighet at «den indesluttede og noget barske prins» hadde vært Østerrike-Ungarns egentlige hersker de siste årene.

Aftenposten 29.6.1914_Page_01

Blant de som stod og ventet på jernbanestasjonen i Sarajevo var det en som var mer nervøs enn de andre. Politisjefen, Dr. Edmund Gerde hadde før besøket advart mot at stemningen i byen var anspent og at et attentatforsøk kunne være i emning. Gerde hadde også advart mot å velge akkurat denne dagen for besøket. Det var på dagen 525 år siden Bosnia ble innlemmet i det osmanske riket etter det serbiske nederlaget ved Kosovo Polje, en dag som hadde stor symbolsk betydning for serbiske nasjonalister. Både den bosniske guvernøren, Potiorek og den lokale militærledelsen aviste alle advarsler med at «disse mindreverdige rasene tør ikke gjøre noe». Også Gerdes krav om at det burde stilles opp soldater langs ruten, slik de hadde gjort da keiser Franz Joseph besøkte byen fire år tidligere, ble avist. Og mot hans innstendige protester ble ruten for bilkortesjen offentliggjort.

I forkant av besøket hadde hele byen blitt pyntet, og borgermesteren hadde sendt ut en oppfordring til innbyggerne om å dekorere husfasadene og henge ut flagg. I tillegg ble alle

Franz Ferdinand og Sophie

Franz Ferdinand og Sophie oppfordret om å møte opp langs ruten for å ønske erkehertugparet velkomne. Det var store forventninger til besøket, og Franz Ferdinand og Sophie var kledd for anledningen. Han i full husaruniform med hvite hansker, ridestøvler med sølvsporer r, svarte bukser med rød søm, og spiss hatt med lysegrønne påfuglfjær. Hun lys og plettfri i en lang hvit kjole med hvit hatt, hvitt slør og hvite hansker. I hånden holdt hun en hvit parasoll.

Programmet for dagen var svært stramt. Nøyaktig fem på ti skulle ekstratoget ankomme Sarajevo. Dernest hadde man ti minutter før bilkortesjen skulle kjøre, først til militærforlegningen rett ved stasjonen for en rask inspeksjon, så ti minutter videre langs Appelkaia til rådhuset for en mottagelse. Nøyaktig tyve minutter senere skulle så ekteparet returnere samme vei, men ta til høyre inn i byens hovedgate, Franz Joseph Strasse. Her skulle de delta på åpningsseremonien for det nye museet, før reisen gikk videre til guvernørpalasset hvor de skulle spise lunsj halv tolv. Klokka syv skulle paret være tilbake i Ilidža for en offisiell middag, og statsbesøket skulle ta slutt klokka ni.

Alt ved ankomsten begynte ting å gå galt. Ved en feil gikk sjefen for sikkerhetsstyrken inn i den første bilen sammen med tre lokale politimenn. Resten av sikkerhetsstyrken ble etterlatt på stasjonen. Den tredje bilen med Franz Ferdinand og Sophie var en åpen sportsbil med kalesjen nede. De møtte et pittoresk syn da bilen svingte ned Appelkaia. På begge sider av Miljackaelven steg det opp bratte åser, hvor villaer og hus lå spredt inne i frukthager. For å holde det stramme tidsskjemaet gikk det i høyt tempo. Kvart over ti så hertugparets sjåfør noe som så noe komme flyvende mot bilen. Han akselererte, og det som øyeblikket etter visste seg å være en bombe, gikk i stedet av under bilen bak. Gjerningsmannen hoppet i elven, med tre politimenn i hælene. Bilen med Franz Ferdinand og Sophie fortsatte videre til rådhuset.

Kart over ruten

Kart over ruten

Hvem som først kom på ideen om å gjennomføre et attentat under Franz Ferdinands besøk i Sarajevo, vet vi ikke. Både Gavrilo Princip og hans to medsammensvorne, studentene Trifko Grabež og Nedeljko Čabrinović hevdet i etterkant hver for seg at det var deres ide. Men det som er helt klart er at aksjonen var planlagt og ble utført av personer tilknyttet den serbiske nasjonalistiske  terrororganisasjonen Sorte Hånd og at ordren kom fra Dragutin Dimitrijević, bedre kjent som Apis – leder for både den serbiske militære etterretningstjenesten og Sorte Hånd.

Konspiratørene hadde krysset grensen mot Bosnia en måned i forveien, utstyrt med pistoler og bomber. De hadde også fått hver sin cyanidpille med beskjed om å begå selvmord etter at aksjonen var over. Vel inne i Bosnia møtte de flere medsammensvorne og satte kursen mot Sarajevo. I dagene før statsbesøket drev de rekognosering. Planen var å kaste granater inn i bilen med Franz Ferdinand mens den kjørte langs Appelkaigata, og de totalt syv attentatmennene hadde stilt seg opp på fire ulike steder i tilfelle en eller flere skulle bli oppdaget. På grunn av bilenes store fart og folkemengden som hadde samlet seg, var det imidlertid bare en av dem, Cabrinovic som fikk kastet sin granat. Han svelget så cyanidpillen som instruert, før han hoppet ut i elven. Han overlevde imidlertid og ble ført til politistasjonen for forhør. De andre konspiratørene trakk seg slukøret tilbake. Aksjonen hadde mislykkes.

I bilen på vei mot rådhuset viste Franz Ferdinands temperament seg. Han avviste bryskt alle forslag om å avvise turen. Den offisielle velkomsttalen til borgermester Čurčić skulle holdes fra balkongen på byens rådhus. Čurčić, som ikke likte å holde offentlige taler, hadde blitt om mulig ennå mer nervøs da han hørte at en bombe hadde gått av, og var ikke i stand til å endre en tekst som nå hadde blitt mildt sagt upassende. Og da han innledet med å si hvilken stor glede det var for borgerne i Sarajevo å motta Hans Høyhet, ble han avbrutt av Franz Ferdinand som nærmest freste tilbake om Čurčić syntes det var noe til velkomst å kaste bomber på folk. Etter å ha blitt roet ned av sin kone, lot han imidlertid borgermesteren fortsette på talen.

Det ble bestemt at dagsplanen skulle endres. I stedet for å fortsette til museet ville Franz Ferdinand besøke de sårede fra bombeeksplosjonen på byens sykehus. Det ble da bestemt at bilen ikke skulle ta veien ned Franz Josef Strasse og inn i basaren, men fortsette rett fram ned Appel-Kai. Guvernør Potiorek glemte imidlertid å informere erkehertugparets sjåfør om denne endringen, som derfor fulgte den oppsatte ruten inn i Franz Josef Strasse. Tabben ble raskt oppdaget, og sjåføren trykket på bremsen for å stoppe bilen og prøve å rygge tilbake. Manøveren gjorde at han kvelte motoren og låste girsystemet.

atemptat-de-sarajevo

Attentatet

Gavrilo Princip, som nettopp hadde spist lunsj på Moritz Schillers kafe, stod nå plutselig bare noen få meter fra hertugparet. Da bilen stoppet fullstendig opp gikk han bort, trakk pistolen og fra kort avstand skjøt han to skudd inn i bilen. Franz Ferdinand ble truffet i nakken og Sophie i magen. Begge var døde innen en halv time. Klokka hadde ennå ikke passert 11.

Princip løftet pistolen for å skyte seg selv med et tredje skudd, men ble arrestert før han kom så langt. Han ble ført til politistasjonen og utsatt for harde forhør. Som mindreårig unnslapp han dødsstraff, og ble dømt til fengsel i 20 år. 28. april 1918 døde han av tuberkulose i fengselet i festningen Theresienstadt i Bøhmen. Av frykt for at slaviske nasjonalister skulle gjøre gravstedet til et viktig symbol, ble han begravd i hemmelighet i en navnløs grav. En av soldatene, tsjekkeren František Löbl, merket seg imidlertid gravstedet. I 1920 ble restene av Principe og de andre «heltene fra Vidovdan» flyttet til Sarajevo, hvor de ble begravd på nytt i et kapell på Koševo-kirkegården.  Terroristene som utløste første verdenskrig hadde da blitt folkehelter for den nye staten Jugoslavia.

Nordmenn i kavaleriets soldnedgang

I militærhistorien fantes det lenge knapt et mer effektivt og dødelig ødeleggende våpen enn et velrettet kavaleriangrep til hest. I dag er imidlertid hestens rolle stort sett begrenset til parader, og kavlerivåpenet hører i dag til i militærhistorien. Når man er kommet frem til første verdenskrig, som på mange måter var siste gang hester spilte noen rolle i moderne krig, var det derfor få nordmenn som utmerket seg på hesteryggen. På vestfronten var det liten bruk for hester, og kavaleriavdelingene som fantes i  verdens hærer før krigen ble stående uvirksomme eller nedlagt. Men i krigens randsoner, i Midtøsten og Afrika, var det fremdeles bruk for denne gamle våpenarten.

640px-Light_horse_walers

Light Horse

De australske Light Horse-avdelingene var både billedlig og bokstavelig talt et produkt av den australske villmarken. Før Første verdenskrig var de det britiske samveldets ridende representanter i det rurale Australia, og besto av 23 regimenter med totalt 456 offiserer og 6508 menige. Selv om noen av regimentene som var stasjonert i umiddelbar nærhet av urbane områder rekrutterte et mindre antall fra byene, ble Light Horse i hovedsak fylt opp med menn fra landsbygda, som red sine egne hester under de få ukene med årlig obligatorisk trening som var i året. 95 % var av britisk herkomst; landarbeidere og pionerer fra den australske villmarka dominerte. Langt de fleste var erfarne ryttere, hvis ferdigheter på hesteryggen var som det ble sagt, ”på nivå med, og av og til kanskje over, deres gudstro”.

holsworthy_1910

Gallipoli

En som meldte seg tidlig til tjeneste var Bernhard Ingvald Evensen. Født utenfor ekteskap i Namsos i 1891, hadde utvandret fra Norge i 1905. Første stopp var California, der han jobbet som jordbruksarbeider. Senere hadde han kommet til Australia og jobbet som ”bushman”. Evensen meldte seg på vervingskontoret i Sydney alt 1. september 1914. Evenson var først i infanteriet, men i april 1916 ble han overført til 1st Light Horse Regiment (LHR) i Egypt. 1st LHR var i hovedsak rekruttert fra New South Wales. Høsten 1914 ble det sendt til Egypt, men i mai 1915 gikk turen videre til Gallipoli. Her ble LHR brukt til å støtte infanteriet, med til dels fryktelige tap. Bare under angrepet på de tyrkiske stillingene kjent som ”Sjakkbordet” den 7. august 1915 ble 147 av 200 mann drept eller såret, og mot slutten av året ble regimentet trukket ut og sendt tilbake til Egypt.

Suez

Da Evensen kom til regimentet i april, var 1st LHRs hovedoppgave å beskytte Nildalen mot angrep fra de pro-tyrkiske Senussi-araberene, men fra mai av ble regimentet sentralt i general H. G. Chauvels planer for forsvaret av den livsviktige Suezkanalen. Da nær 8000 arabere den 3. august prøvde å overrumple de britiske styrkene som lå ved Romani, på Middelhavssiden av Sinai, ved å følge etter 2nd LHR på vei tilbake fra rekognosering, hadde Chauvel plassert 1st LHR langs en forsvarslinje foran infanteristillingene.

sand

Mot en overlegen styrke klarte 1st Light Horse å holde tyrkerne tilbake i flere timer, før de måtte trekke seg tilbake i halv tre tida natt til 4. august. Ved daggry sendte så Chauvel 2nd LHR til motangrep, og igjen klarte man å stoppe den tyrkiske fremrykkingen. Med dagslyset satte også artilleriet inn, og tyrkerne befant seg nå under tung beskytning, klemt mellom ørkenen og de allierte linjene. Slaget om Romani var dermed i praksis over, selv om kamphandlingene ikke stoppet helt opp før neste daggry.

Gaza

Også en annen nordmann kjempet ved Romani. 34 år gamle Axel Herold Bakken. Axel hadde tidlig forlatt hjemmet i Trondheim og gått til sjøs – i likhet med sine tre brødre. En gang før 1914 gikk han i land i Australia, og i tjenestepapirene står han oppført som arbeider. Faren var død, så moren Henriette stod oppført som pårørende da han i august 1915 vervet seg til 6th LHR i New South Wales. I motsetning til 1st LHR hadde 6th LHR en defensiv rolle ved Gallipoli, før det rundt årsskiftet 1915/16 ble sent til Egypt. I mars 1916 ble Bakken overført til 2nd LHR, som deltok i de allierte forsøkene på å angripe tyrkerne i Gaza, på den andre siden av Sinai.

Best_turned_out_light_horseman_July_1943

Beersheba

Slaget ved Beersheba 31. oktober 1917 regnes ofte som det siste tradisjonelle kavaleriangrepet i militærhistorien. Selv om man også senere under krigen så eksempel på kavaleritaktikk, var 4th LHRs angrep på de tyrkiske stillingene som beskyttet brønnen i Bersheeba utført med stor dyktighet, og la veien åpen for de allierte frem mot Gaza og Jerusalem.  Men da var imidlertid Bakken for lengst sendt hjem etter å ha pådratt seg nyrebetennelse.

Om Evensen passet til myten om den australske Light Horse-soldaten fra den australske villmarken, passet Bakken mer til den generelle myten om australske soldater. Hans  rulleblad inkluderer til sammen over en måneds kakebu grunnet forskjellige forseelser, inkludert gambling på vakt, fyll og ordrenekt, og ulovlig fravær. Han rakk å bli friskmeldt før krigen var slutt, og rekonvalsentperioden brukte han til å gifte seg, men bare et drøyt år etter at han ble dimittert omkom han etter å ha fått omfattende hodeskader ved et fall på gata i Sidney.

Oscar Williams

Også Oscar Williams passer godt inn i bildet av de ”frilynte” australierne. Kampengutten var 24 år gammel da han vervet seg til 10th LHR i juni 1917. Han var fortsatt norsk statsborger, og skiftet heller ikke statsborgerskap i løpet av krigen som mange andre gjorde. Som Evensen er han oppført med yrke ”arbeider”. I løpet av de drøye to årene han tjenestegjorde rakk han å bli trukket til sammen 38 dager i lønn. På rullebladet hadde han bl.a. fyll, ubehøvlet språkbruk overfor offiser, og å ha forlatt posten sin og bli funnet utenfor en bordell en time senere. Williams så ikke stort av krigen, men pådro seg tidlig malaria. I 1919 ble han sendt til Australia, og noen måneder senere stakk han like godt av fra det militære, før han ble dimittert. Da familien i Norge på 1950-tallet tok kontakt med det australske forsvaret via Frelsesarmeen for å prøve å finne ham, måtte man derfor bare beklage at man ikke kjente til hans adresse.

graves 1st Light Horse Regiment

Sommeren 1918 ble  10th LHR utstyrt med sverd og gitt ortodoks kavaleritrening, og deltok under ”The Great Ride”, angrepet på den ottomanske armeen i Jordandalen. I september var det den første avdelingen inn i Damaskus. Williams var naturalisert britisk statsborger, men ulikt de fleste nordmennene i den australske hæren, planla han å vende tilbake til Sandefjord etter krigen.

I tiårene etter første verdenskrig begynte hesten for alvor å bli faset ut til fordel for motoriserte fremkomstmiddel. De kunne ikke lenger konkurrere med effektiviteten, hurtigheten og ildkraften til motoriserte kjøretøy.

Rytteravdelinger ble likevel benyttet på Østfronten så sent som under andre verdenskrig, og så sent som langt inn på 2000-tallet var Nordalliansens ryttere var en viktig støtte for de amerikanske spesialstyrkene under invasjonen av Afghanistan.

Niels Gudde – en nordmann i den indske hæren

Blant de mange styrkene som det britiske rasket sammen og sendte til Vestfronten var soldatene i de indiske avdelingene det også enheter fra den indiske hæren.   130 000 soldater fra India (som i 1914 også omfattet dagens Pakistan, Bangladesh og Burma) kom på lutten av året 1914 til Europa.

Blant dem befant det seg også en nordmann, Niels Gudde (1889-1950) fra Trondheim. Han er en av dem som får sin historie fortalt i vår bok De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig.

Etter å ha gått på Krigsskolen i Norge hadde Gudde reist ut for å arbeide for Millars Timber and Trading Co., først i Australia og så i Bombay i India 1910-14. I Bombay hadde han gått inn som frivillig reservesoldat i Bombay Light Horse-regimentet og han fulgte med da dette regimentet ble sendt til Europa høsten 1914.

Adresseavisa - Trønder i krigen Gudde 29.10

Fremme i Frankrike deltok han i slaget ved Neuve Chapelle som motorsykkelordonans i det indiske kavaleriet. Etterpå skrev han hjem til familien i Trondheim:

Det var noget av det vildeste jeg har set og hørt. Man kunde ikke engang høre sin egen stemme. Artilleriet la først landsbyen i grus og sendte saa tusener av shrapnels over tyske løpegrave, hvorefter infanteriet bølget frem over de aapne marker til høire ind i landsbyen og til venstre ind et skogholt.

I 1916 ble Gudde forfremmet til løytnant etter at han hadde blitt naturalisert som britisk borger, noe som var et krav for å kunne blir offiser. Året etter ble avdelingen hans sendt til Mesopotamia (Irak), der den oppholdt seg resten av krigen.